(Hadeland)

– Det er viktig å gjøre dette nå mens våronna pågår. Det kan være vanskelig å finne reirene, men vi ønsker beskjed fra alle som ser vipeegg. Vi har tatt kontakt med en del bønder med ønske om å merke og beskytte reir på jordene, og det sier de fleste ja til. Vi ønsker at så mange som mulig kan gjøre slike tiltak, sier Anne Gri Henriksen som koordinerer Statsforvalterens nye tilskuddsordning for å tilrettelegge for bakkeklekkende fugler i kulturlandskapet.

– Vi har rause ordninger for grunneierne til formålet, sier hun.

4000 per dekar

Stein Arve Staxrud på gården Hov søndre i Tingelstad er en av bøndene som gjør tiltak i et forsøk på å forhindre vipedød og øke bestanden.

– Jeg har satt av ti dekar som beiteområde for fuglene, og får 4000 kroner per dekar i støtte for det. Paul Hølje Hoff på nabogården har gjort det samme, slik at vi har et ganske stort, sammenhengende område ned mot fjorden som fuglene kan legge egg og beite på, forteller Staxrud.

Hvis gårdbrukerne finner og verner reir på åkeren, får de 2000 kroner per reir i tillegg. Dette skal oppmuntre til ytterligere innsats for å redde vipa.

Går i ett med jorda

Vipa legger fire egg i et svært spartansk rede rett på bakken, og de gråbrune eggene går omtrent i ett med jorda og er ikke enkle å se.

– De klekkes etter 24–28 dager, og ungene er flygedyktige etter en måned. De er avhengige av foreldrene sine i 45 dager, forteller ornitolog Anne Gri Henriksen.

– Det er veldig vanskelig å se eggene og ungene når man sitter i traktoren. Man er nesten avhengig av å se at fuglen letter fra redet, for å bli oppmerksom på det, sier Stein Arve Staxrud.

Han har 220 dekar med hvete og havre, i tillegg til noe leiejord, og da er det i det minste litt lettere å ta hensyn enn om man har potet, slik Staxrud hadde tidligere.

Les også

Her ruger den truede fuglen midt i åkeren til Ivar: – De er vanskelig å få øye på

Måker er en trussel

Henriksen forteller at det er fire kjerneområder for vipe på Hadeland: Lysenlandet ved Røykenvika, Bortaforsletta på Dvergsten og Holemyra og her på Sør-Vasslia i Tingelstad.

– Det var mye vipe her da jeg vokste opp, og det er både trivelig og nostalgisk å se den. Det er en fugl som absolutt ikke gjør noe galt, og det er artig å finne reir, synes Staxrud.

Han tror at den kanskje største trusselen mot vipa er måker.

– Det har blitt bare mer og mer av den her, og måkene tar både egg og vipeunger, sier Staxrud.

– I et beiteområde er flere viper sammen og kan danne kolonivern mot rovfugler. Det er mange arter som har nytte av et slikt område hvor de kan finne både skjul og godt med mat, sier Henriksen.

Sein klekking i år

Våronna er uvanlig sein i år, og selv Staxrud ved fjorden er bare så vidt i gang. Den sene våren betyr også at det ikke blir klekking før midten av juni, med unntak av de eggene som ble lagt før våronna og har blitt vernet.

– I snitt klarer vipene å få mindre enn én unge opp på vingene per år. Derfor er det viktig å legge til rette for tiltak og kolonier. Én hadde vært nok til å opprettholde bestanden, sier Anne Gri Henriksen.

Les også

Dette synet møtte bilistene i Gran: – Vet ikke om de har funnet seg frue eller bare tar seg en pust i bakken

Fakta om vipe

Den norske hekkebestanden av vipe er på et historisk bunnivå. Birdlife Norge estimerte at det var maksimalt 2500 reir (rugende hunner) i hele landet i 2022. Sammenlignet med det forrige estimatet fra 2013 (7500–10 000 par) var det altså færre enn én av tre hekkende viper igjen i Norge i fjor.

På midten av 1990-tallet ble bestanden anslått til å være ca. 60 000 par. Tallene innebærer at den norske vipebestanden i dag er bare på 4 % av det den var for 30 år siden.

Med en kroppslengde på 32 cm er vipa en relativt stor vadefugl. Fjærdrakten er karakteristisk med en mørkegrønn metallskinnende overside. Ansiktet, strupen og brystet er svart, buken hvit og undergumpen rustrød. På hodet har vipa en lang og særegen fjærtopp. Nebbet er svart og beina brunrøde.

Kjønnene er like, men hannen har en betydelig lengre fjærtopp. Hannen har også rent svarte fargetegninger i ansikt og strupe, mens de hos hunnen er vatret med hvitt.

I flukt har vipa karakteristiske brede og avrundede vingespisser. Undersiden av vingene er hvit og svart.

I hekkesesongen er vipa svært lydytrende med høye og gjennomtrengende klagende lyder. Tidlig om våren har hannen et akrobatisk fluktspill hvor den i lav høyde stuper og kaster seg over hekkelokaliteten. Den karakteristiske hese sangen blir da akkompagnert av summende lyder fra vingene.

Vipa hekker i det meste av Europa, og i et bredt belte gjennom de midtre delene av Asia helt øst til Stillehavet. Den finnes i alle fylker i Norge, men blir mindre tallrik nord for Trøndelag. Vipa er den av våre vadefugler som tradisjonelt har vært sterkest knyttet til jordbrukslandskapet.

Tidligere var vipa en karakterfugl i jordbrukslandskapet i Sør-Norge. På grunn av en kraftig bestandsreduksjon de siste tiårene har den nå blitt sjelden. Vipa hekker også på strandenger og ulike typer våtmarker. Den finnes fåtallig på myrer i fjellet, men som regel ikke over tregrensa.

Vipa spiser nesten utelukkende animalsk føde, hovedsakelig meitemark og insekter.

Reiret er en enkel grop på bakken som spesielt på fuktig grunn kan fôres med litt tørt gress. Vipa legger som regel fire pæreformede egg som er lyst gulbrune, og tett besatt med svarte og gråaktige flekker. Eggene ruges av begge kjønn i 23–30 dager.

Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og blir flygedyktige etter omkring fem uker. De to første ukene blir ungene regelmessig varmet av hunnen spesielt under nedbør og ved lave temperaturer.

Vipa er oftest monogam, men polygyni (flerkoneri) forekommer.

Vipa er i hovedsak en trekkfugl. Den er blant de aller første trekkfuglene som ankommer Norge om våren, i Sør-Norge allerede i februar og mars. De fleste vipene forlater landet i perioden juli til oktober. Norske viper overvintrer hovedsakelig i Frankrike, Spania og Portugal, men en del av bestanden trekker til Storbritannia og Irland.

Noen få viper overvintrer årlig langs Norges sørvestkyst, av og til helt nord til Nordland.

Kilder: Birdlife og Store norske leksikon