Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ser frem til potet som er resistent mot tørråte

I Norge har vi ikke åpnet for GMO eller genredigerte plante- og dyremateriale, men forskerne på feltet mener det ville få ned klimagassutslippene. Burde vi revurdere genteknologi for klimaets skyld?

Tom Brauter er potetbonde i Solør, og er lei av å sprøyte mot tørråte. Han håper genredigerte poteter kan løse problemet. (Foto: Liv Jorunn Denstadli Sagmo)
Tom Brauter er potetbonde i Solør, og er lei av å sprøyte mot tørråte. Han håper genredigerte poteter kan løse problemet. (Foto: Liv Jorunn Denstadli Sagmo)

Per i dag har vi ingen GMO-avlinger som dyrkes i Norge, men det kan endre seg. Ved NMBU og Nibio på Ås arbeider forskere med genredigering. De har flere konkrete produkter de holder på å utvikle, blant dem er en potet som er resistent mot tørråte. Om produktene gir lavere avlingstap og mer effektiv drift, er det en klimagevinst.

Klimatiltak

Se hele artikkelserien her

Tom Brauter er potetbonde i Solør og er med i Potetkampen i Norsk Landbruk.

– Hva tenker du om at Graminor jobber med å genredigere en potet til å bli tørråteresistent?

– Som praktisk bonde er jeg for det. Det blir enklere, mer forutsigbart og mer miljøvennlig å få frem en kilo potet. Vi ser det med den august måned vi har hatt nå, at det har vært ekstremt mye tørråtevarsel. Det har vært hver dag. Det blir så mye sprøyting og kjøring. Jeg gleder meg til den dagen vi får satt den i bakken, sier han.

Han driver 1400 mål, og dyrker potet på 400 av dem.

Bonden og klimaet

I en serie med saker vil Bondebladet se hvordan bønder og besluttningstakere kan begrense den globale oppvarmingen. Dette er den andre saken i serien.

Avlingstap og klima

FNs klimapanel vil ha ned arealet vi bruker til landbruk globalt. Skal vi unngå sult, må avlingene som tas på arealet vi bruker til landbruk rimeligvis opp.

All avling som går tapt er bortkastet innsats og utslipp, uavhengig av om det skjer på jordet eller på lager.

– Det vil gjøre at vi får et jevnere, bedre og mer forutsigbart kvalitetsbilde på det vi skal levere gjennom vinteren. Det er først og fremst på det vi leverer fra november det vil gjøre utslag, sier Brauter.

Et av tiltakene klimapanelet i FN anbefaler er å unngå kasting og tap av mat. Hvert kilo potet som går tapt på grunn av tørråte er et kilo potet hvor både arealbruk og andre innsatsfaktorer er bortkastet.

Utvikler på Ås

Det norske avlsmiljøet er ikke blinde for mulighetene i genredigering. Norsvin, Geno, Graminor og Aquagen eier sammen et prosjekt som foregår ved NMBU på Ås, hvor Bioteknologirådet og NMBU også er partnere. Eli Grindflek er forskningssjef i Norsvin og leder prosjektet.

– Dette er et prosjekt som er kompetanseoppbyggende, det er helt nytt for avlsmiljøet i Norge, sier hun.

Trine Hvoslef-Eide er professor ved Institutt for plantevitenskap ved NMBU. Hun er i samme prosjekt og er nytt medlem i Bioteknologirådet.

– Det er utviklet et system i Norge med tørråtevarsling, så bøndene bare sprøyter når det er fare for tørråte. Likvel sprøytes det i snitt sju ganger i året i Norge. Jeg har regnet på hvor mye det koster, og kommet frem til at bøndene bruker 75 millioner kroner på å sprøyte mot tørråte hvert år. Det er en bærekraftside ved å utvikle en tørråteresistent potet, for halvparten av alle soppmidler som brukes i landbruket i Norge brukes nettopp mot tørråte, sier Hvoslef-Eide.

Over 100 år med avl

Tørråte er en sykdom som har plaget oss i alle fall siden 1840-tallet, da den førte til sviktende potetavlinger i Europa. Særlig ille var det i Irland, hvor en million døde av sult og like mange utvandret til Amerika.

– Helt siden den gang har vi lett etter en potet som er tørråteresistent. Man skjønte fort det var en plantesykdom, men har ikke funnet en god sort som tåler soppen, sier Hvoslef-Eide.

Siden begynnelsen av 1900-tallet har vi forsøkt å få frem tørråteresistente poteter med hjelp av tradisjonell planteforedling.

– Poteter er ikke lett å foredle, de har fire sett med kromosomer. En normal villtype har to, men noen planter har flere, og poteter har fire. Det gjør dem enda vanskeligere å foredle, for du må endre egenskapene på fire kromosomer istedet for to, sier Hvoslef-Eide.

Hun mener genredigering er et nyttig verktøy i avl, og at det kan være fornuftig å bruke det.

– Når vi har fått det verktøyet som genredigering er bør vi bruke det til samfunnsnyttige og bærekraftige formål. Det er gener i potet som gjør dem sårbar for tørråte. I villpoteter finnes det resistens mot tørråte, men krysser du med dem, får du med veldig mange andre gener, som man ikke ønsker og en helt ny kombinasjon av alle gener i planten. Når vi bruker generedigering, kan vi endre bare den egenskapen vi trenger å endre og beholde resten inntakt. sier NMBU-professoren.

GMO og klima

Aina Bartmann er daglig leder i Nettverk for GMO-fri mat. På tross av navnet sier hun organisasjonen ikke er prinsipielt mot det hun kaller de nye GMOene.

Annonse

– Vi er veldig opptatt av at vi må ha en risikovurdering og merking av alle eventuelle GMOer vi får i fremtiden. Det er ikke slik at GMO-merking er et slags fareskilt. Vi tror at dersom det kommer en fornuftig GMO vil det kunne bety at noen forbrukere vil ønske å kjøpe dem, sier hun.

Hun trekker frem to produkter under utvikling: En tørråteresistent potet og en steril oppdrettslaks som produkter. Disse mener hun kan bli aktuelle å bruke i Norge.

– Har dere vurdert genteknologi opp mot klimaendringer?

– Ja, selvfølgelig. Det er derfor vi er tydelige på at det er bra det forskes i Norge, i landbrukets egne organisasjoner som Graminor.

– Må kunne spores

Bartmann mener genredigerte produkter må kunne spores.

– Forbrukerne har rett til å gjøre informerte valg, da må det merkes. Det kan fungere både som et ja eller nei til produktet. Det andre er at det må kunne spores i økosystemene dersom det dukker opp der. Om du ikke har et system for sporing vil du ikke kunne overvåke eventuelle effekter i økosystemene, sier Bartmann.

Hun understreker at hun ikke ønsker å introdusere biologisk materiale for å gi denne sporbarheten.

– Nei, det vil vi ikke. Men søkere skal sende inn dokumentasjon på endringene som er gjort til myndighetene slik som i dag. Har du «oppskriften» og dyrkingssteder vil du i de aller fleste tilfeller kunne identifisere det dersom det dukker opp i økosystemene, sier Bartmann.

GMO optimist

Forsker Tage Thorstensen i Nibio er svært positiv til genteknikk, og mener teknologien bør være et verktøy for å få ned klimagassutslipp i landbruket.

– Ved bruk av CRISPR kunne vi tilpasse sortene vi vet fungerer i Norge og gjøre dem enda bedre. Det er det ingen av de store selskapene som gidder. Det er sorter som er utviklet over lang tid for å passe til Norge, men som kan bli enda bedre, sier Tage Thorstensen som også er medlem av faggruppen for genmodifiserte organismer i Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM).

– Hva kan du gjøre med GMO eller genredigering som du ikke kan gjøre med tradisjonell avl?

– Fordelen med GMO er at du kan putte inn en egenskap fra en helt annen art, det får du ikke til med tradisjonell avl. Da er du helt avhengig av at egenskapen er i genmaterialet allerede. I tradisjonell foredling har du en elitelinje. Ønsker du å krysse inn en egenskap som ikke er der må du tilbakekrysse den nye planten mange generasjoner for å få en plante som er så lik elitelinjen som mulig, men som også har den nye egenskapen. Om du for eksempel vil krysse inn resistens, kan du risikere at smak og andre egenskaper også endres. Du sitter til slutt tilbake med en art som er så lik som mulig, men som kan ha mye annet rask av gener med. Med GMO kan du velge akkurat den egenskapen du vil, uten å få med noe du ikke har kontroll på. Du vil få med noen flankerende gener, men du vet hva det er, svarer Thorstensen.

– Genredigering har fordelen at du ikke engang får med noe annet enn akkurat det genet du ønsker. Du kan bestemme akkurat hvor endringen skal komme, og hvor stor den skal være, sier Thorstensen videre.

– Lang og kronglete vei

Hvoslef-Eide ved NMBU mener regelverket i EU vil gjøre det tungt å få godkjent sortene de får frem.

– Vi får ikke bare godkjenning i Norge, men må forholde oss til EU. Det er en lang og kronglete vei. Kravene til dokumentasjon er beregnet på et gammeldags regelverk, og det er mye som må dokumenteres; det blir veldig dyrt. Jeg vet Aina Bartmann sier du kan foreta den type søknader med dagens regelverk, men du må fortsatt svare på alt det myndighetene ber om dokumentasjon på. Det er denne dokumentasjonen som gjør det dyrt. De eneste som tjener penger på dagens lovverk er de store internasjonale selskapene, for de er de eneste som har apparatet til å gå gjennom en slik søknadsprosess. Det har ikke små foreldingsselskaper eller universiteter sjans til å finansiere, sier hun.

Bioteknologirådet har foreslått å myke opp det norske regelverket.

– De har foreslått å dele det inn i risikoklasser. Har du et produkt som ikke er tilført gener, bør det holde å sende en melding til myndighetene og vente på svar på om det er greit. Om du har tilført gener fra samme art eller en art innen slekten som kan krysses naturlig, er det lavere risiko, og da foreslår Bioteknologirådet en forenklet søknad med forenklet konsekvensutredning. Dersom du har tilført gener fra en helt annen art som ikke kunne oppstå naturlig, blir det nivå 3, og da skal regelverket være som i dag. Miljødirektoratet ser nå på om disse endringene kan gjøres innenfor EUs regelverk og om de vil råde Klima- og miljødepartementet til å endre loven. Det kan være vi må jobbe for å få EU til å få på plass samme type regelverk, sier Hvoslef-Eide.

– Er det ikke veldig tungt å prøve å endre EUs regelverk?

– Jo, selvfølgelig. Men det er ikke bare Norge som jobber med dette, det er flere land, sier NMBU-professoren.

Vil hjelpe

Aina Bartmann i Nettverk for GMO-fri mat vil ha norske myndigheter til å hjelpe norske utviklere av genredigerte sorter med søknadsprosessen for nye produkter.

– Det viktige for oss er at vi har en forsvarlig prosess, men den bør ikke være mer omfattende og kostbar enn høyst nødvendig. Vi er helt enige med Hvoslef-Eide og flertallet i Bioteknologirådet om det. Vi har bedt myndighetene se på handlingsrommet i loven og praktisere det så fleksibelt som tilrådelig. De må også hjelpe forskningsmiljøer og mindre selskaper med søknadsprosesser og veiledning, litt etter modell som Innovasjon Norge, sier Bartmann.

Hvoslef-Eide sier veileder til Genteknologi- loven allerede er på plass, men at prosessen likevel er veldig tung fordi det kreves mye dokumentasjon i form av forsøk som koster penger.

– Jeg har selv sittet som rådgiver i departementet og skrevet veileder. Det er ikke det som er problemet, det er likevel veldig dyrt å gå gjennom søknadsrunden, sier NMBU-professoren.

Neste artikkel

Har kuttet CO2-utslipp i 61 år