Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Se, nye bønder som satser på gris!

Det unge samboerparet i Ringsaker er ikke redde for å satse. Først kjøper de gård, så planlegger de å bygge nytt grisehus. Hvis banken vil.

Smågris: Kristoffer Øibakken og Synne Torgersen vil drive smågrisproduksjon med egne purker. Foto: Lars Olav Haug
Smågris: Kristoffer Øibakken og Synne Torgersen vil drive smågrisproduksjon med egne purker. Foto: Lars Olav Haug

Lars Olav Bjerklien og Anita Onsum Bjerklien har drevet Bjerklien Søndre i Åsmarka i Ringsaker i 27 år. Han er tiende generasjon på bruket.

Etter mange år med jobb både ute og hjemme, er de slitne, og helsa tilsier at de trapper ned. Men ingen av de tre barna, alle i 20-åra, ønsker å overta.

Paret kviet seg for å selge til ukjente, men så dukket sambygdingene Kristoffer Øibakken (28) og Synne Torgersen (23) opp.

Synne hadde vært avløser på gården fra hun var 15 til hun var 18, og Lars Olav hadde vært rådgiveren hennes i 4H. Samboerparet er også jevngamle med barna i huset.

Vanskelig valg

Det begynte med at Anita og Synne kom i prat sommeren 2018. Anita fortalte at de vurderte å selge, og Synne ble interessert.

Hun snakket med Kristoffer, og han ringte Lars Olav og spurte om de mente alvor. Gårdbrukerne ba det unge paret på setra, og de avtalte å ta en takst. Det ble gjort, og i september 2018 ble de muntlig enige.

Gården skal overdras 1. juli i år, og Anita og Lars Olav flytter inn i ny leilighet i Moelv i september. Lars Olav fortsetter i full jobb hos Næra purkering, så gris blir fortsatt en del av livet.

– Salget var et vanskelig valg for alle, men vi er fornøyd med at kjente overtar. Nå vet vi at det kommer unge, interesserte og ordentlige folk som vil drive videre, det hadde vært verre å selge til vilt fremmede. Vi har søkt om å skille ut setra, og kommer stadig vekk til å kjøre forbi og følge med, spøker Anita og Lars Olav.

Flyttet til gården

Kristoffer Øibakken er ingeniør og Synne Torgersen sykepleier. Nå tar begge Norsvinskolen. Her har de bl.a. lært å inseminere, og får papir på at de kan kjøpe sæd og inseminere selv.

Synne er på jentetreff sammen med andre svineinteresserte damer en gang i måneden. Her deler de erfaringer, og følger et studiehefte fra Norsvin. Det er lærerikt og sosialt.

Ingen av dem er fra gård, men nå ser de fram til et liv på Bjerklien Søndre med mer enn gris også. Synne trives med å dyrke grønnsaker og blomster, og ønsker seg drivhus.

De kommende bøndene «går i lære» hos Lars Olav (53) og steller grisene en gang i måneden. Det er gull verdt.

Sommeren 2019 solgte de sitt eget hus og flyttet inn på gården. De trengte for øvrig ikke hjelp av «Jakten på kjærligheten» for å bli kjærester. De møttes på Kiwi, hvor hun jobbet.

Grundig planlegging

Det eldste grisehuset på Bjerklien er fra 1930-tallet, og bygd om i 1995. Melkefjøset fra 1970 ble bygd på i forbindelse med Mjøsaksjonen på 80-tallet.

Kvota ble solgt i 2000, og melk erstattet av smågrisproduksjon med sju ukers puljedrift med 18 purker i pulja. Det er både fôringsanlegg og manuell fôring, og møkka skrapes ned i renne med gjødseltrekk.

Kristoffer Øibakken og Synne Torgersen har gått grundig til verks i planleggingen av nytt grisehus. De har snakket med Norsvin, landbrukskontoret i Ringsaker og kraftfôrleverandøren Strand, og brukt nettverket både i og utenfor bygda og pratet med mange som driver med gris.

– Det er forskjellige typer drift, men for oss er smågrisproduksjon det mest interessante, bl.a. fordi slaktegris har krav til spredeareal som ikke passer gården. Dessuten er det mest interessante å følge opp purkene. Ved å ha egne purker, vil vi kunne ha mer påvirkning enn som satellitt i et nav, sier Kristoffer.

– Er du satellitt, spesialiserer du deg kun på fødsel og avvenningen av smågrisen, mens vi ønsker å ha kontroll på hele prosessen med brunst, inseminering, fødsel og avvenning. Man får også et tettere bånd til purkene når man har dem hele livsløpet. Vi kommer til å rekruttere ved innkjøp av småpurker på 30 kilo. Da har vi alle muligheter til å sosialisere dem slik at vi får trygge og rolige purker inn i drifta, legger han til.

Det nye grisehuset er planlagt på en tomt som i dag er beitemark, 300 meter bortenfor gårds­tunet.

– Plasseringen er tilpasset levering og henting med vogntog, og vi er glade for at vi slipper å bygge ned dyrka mark. Sannsynligvis blir også det gamle grisehuset stående, sier Kristoffer.

Norsk løsning dyr

Paret vil bygge for en besetning på konsesjonsgrensen, og det har vært mye vurderinger i forhold til den fysiske utformingen av bygget.

– Størrelse på bingene, fremtidige arealkrav, fôr- og gjødselløsning. Alle har forskjellig syn, og til slutt må vi selv ta avgjørelsene for å få den ønskede flyten i huset. Vi har hittil bestemt oss for tørrfôringsanlegg, og vakumutgjødsling med bra fall til kum.

Annonse

– Vi skal produsere mat i Norge og vil helst velge norsk, men norske leverandører sliter med å konkurrere på pris. Og når økonomien i næringa er så dårlig som den er, blir det ikke noe lett å velge norsk, sier Kristoffer.

De to forsøker å planlegge en arbeidsplass for 30 år fram i tid, men vet ikke sikkert hvordan utviklingen blir.

– Vi er i et marked hvor andre bestemmer hvor mye produktet vi produserer skal koste. I tillegg er det noe usikkerhet rundt kjøttforbruk, men alle kan jo ikke spise «gras», sier Kristoffer.

Lars Olav Bjerklien (til høyre) selger gården og drifta til det unge samboerparet i Ringsaker. T.v.: Kristoffer Øibakken. Foto: Lars Olav Haug
Lars Olav Bjerklien (til høyre) selger gården og drifta til det unge samboerparet i Ringsaker. T.v.: Kristoffer Øibakken. Foto: Lars Olav Haug

Realistiske kalkyler

Han har møter med mange byggefirmaer, fått tegninger og priser, og satt opp kalkyler med hjelp fra Strand og Norsvin. Bonde og livdyrselger Harald Gropen har også vært en god rådgiver.

Kristoffer mener kalkylene er realistiske. De tar utgangspunkt i 30 avvente pr. årspurke, og er sjekket mot dagens fôrforbruk. Fatland har sagt at de vil ta unna smågrisen hvis de bygger nytt.

– Vi har driftsplan, kalkyle og pris på plass, så det avgjørende møtet med banken nærmer seg. Med gårdskjøp og bygging passerer vi glatt 20 millioner i lån. Med så store summer kreves det pågangsmot, og vi må ha resultater i toppklassen, blant de beste 25 prosent av besetningene. Et gjennomsnittlig resultat gir ikke noe å leve for på bunnlinja, sier Kristoffer.

Frykter ikke gjelda

– Hvordan ser dere på å få så mye gjeld?

– Alle som vil satse må ta opp gjeld, men inntektene må stå i forhold. Det er også mye verdier i bygninger, driftsapparat og dyr. Det går som regel bra med dem som går mot strømmen når det er litt trangt, og vi er ikke redde for å spørre om hjelp hvis det butter, sier Kristoffer.

Paret er heller ikke skremt av at nesten ingen andre bygger for gris.

– Alle vi har snakket med er positive, og de ser behovet for at bygningsmasser oppdrageres. Jeg vil tørre å påstå at det er et påbegynnende etterslep i vedlikehold og oppgradering av bygningsmasser til gris. Hos Innovasjon Norge er det ikke penger å hente, selv om vi er under 30år og ønsker å satse. De viser til at produksjonen er kraftfôrbasert, men bortimot 70 prosent av råstoffene i kraftfôret er jo norsk, og Norsvin har mål om helnorsk kraftfôr. Derimot får vi en sum per m² bygget i støtte fra Ringsaker Almenning. Dette er en veldig bra ordning, framhever Kristoffer.

Kan ikke drive dugnad

Kristoffer er mer redd for sentraliseringspolitikken og mattrender.

– Dagens besetning på Bjerklien er nær gjennomsnittet i størrelse, men selv med topp resultater tilsvarer ikke bunnlinja en normal lønnsinntekt. Vi kan ikke drive dugnad for at folk skal ha mat på bordet. Oljeutvinning skal vi jo slutte med på sikt, da er det viktig å sikre selvforsyning, sier han.

Kristoffer legger til at MRSA-smitte og afrikansk svinepest er en risikofaktor. SPF-besetninger er friskere dyr, men er mer utsatt fordi dyra tåler mindre smittepress.

Lars Olav skyter inn at problemet er at inntektene ligger på samme nivå som på 90-tallet, mens kostnadene har skutt i været. Det er flere avvente grisunger som redder resultatet.

Han venter avskalling i løpet av noen år fordi produsentene har høy gjennomsnittsalder, og om fem år blir engangspurkene borte. Det er lys i enden av tunnelen.

Vil eie purkene

Lars Olav har vært ansatt i Næra purkering siden 2004, men har alltid hatt egne purker på gården. Dette er Kristoffer og Synne klare på at de vil videreføre.

– Planen er å bygge opp en Spesifikk Patogenfri besetning (SPF) med bestående av TN70-purker. De første generasjonene med TN 70-purkene kunne være skvetne og litt aggressive i fødebingen, men dette har bedret seg og TN70 purka er ei langt bedre mor enn den gamle LY-purka, sier Kristoffer.

Lars Olav Bjerklien (53) har hatt topp resultater, med 5. plass på Ingris i fjor med 32,5 avvente grisunger pr. årspurke. Han leverer til Fatland Oslo, og bruker Hampshire sæd til TN70-purkene.

Driftsopplegget er så bra at de nye bøndene ikke ønsker å endre på noe!

Nøyaktig i drifta

– Hva er hemmeligheten bak gode resultater i smågrisproduksjonen?

– Å gjøre de rette tingene til rett tid. Jeg har funnet ut hva som fungerer, og bedekker og avvenner på et bestemt klokkeslett. Vi er alltid til stede under grising, da går ikke begge to sammen i bursdager. Dessuten kjenner vi dyra godt, selv om fjøset er gammelt og noe tungdrevet, sier Lars Olav Bjerklien.

Neste artikkel

Landkreditt Bank med nytt rentekutt