Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

– Prisen på industripotet må opp

– Går ikke prisen på industripotet opp, vil det være mer lønnsomt å drive med korn, mener Leif Johann Rugsland.

Krever økt pris: Leif Johann Rugsland jobber for at produsentene skal få bedre betalt for industripotet. På dette jordet dyrker han sorten Berle. Foto: Lars Olav Haug
Krever økt pris: Leif Johann Rugsland jobber for at produsentene skal få bedre betalt for industripotet. På dette jordet dyrker han sorten Berle. Foto: Lars Olav Haug

Tidligere i år kuttet han ut ut gulrot etter 20 år.

Rugsland peker på at tollen på industripotet har stått stille på 1,12 kroner per kilo siden 1994.

– Dette, sammen med lave priser i Danmark og Sverige, gjør at de norske prisene blir svært presset. Det er heldigvis toll på ferdigvare, uten denne ville det nok blitt produsert lite chips og french fries i Norge, sier han.

Samtidig tror han det er rom for å øke norske priser, fordi forbrukerne vil ha norske produkter. Han mener førsteklasses produkter er en fordel for forbruker, men at kjedene bør være med.

– Nå har Danmark fått tillatelse til å bruke Reglone inneværende år. Det vil gi danske potetdyrkere en stor fordel, og konkurransesituasjonen blir vridd enda mer, sier 38-åringen.

Prisforhandlinger

Leif Johann Rugsland sitter i styret i Gartnerhallen Industri, og bruker mye tid på prisforhandlinger vinterstid.

– Pris på industrikulturer går ned, og volumet opp. I år er det et krysningspunkt med break-even på flere kulturer, og flere av kalkylene viser tap per dekar. I tillegg skulle vi ha tjent på investert kapital. Industrigrønt er på et latterlig lavt nivå, og ligger på om lag en tredjedel av betalingen for konsumvare med tilnærmet samme kostnader, sier han.

Nye bygninger

Birkelandsbonden overtok gården etter bestefar på morssiden i 2007. Bygningsmassen var nedslitt, og han har bygd verksted og lager, i tillegg til bolighus.

Nå reiser Rugsland nytt potet- og grøntlager med to kjøler og to tørker, for å bli fleksibel på høste- og leveringstidspunkter. Med lageret på plass, kan han ta opp poteter og grønnsaker når det er finvær, og levere utover vinteren.

Under 100 i timen

Gården er med i driftsgranskningene, og foreløpige tall for 2019 viser at han satt igjen med under 100 kroner timen i 2019.

– Det nye lageret skal jeg betale på til jeg blir 63 år. Det hadde ikke vært mulig å bygge uten støtte og lån fra Innovasjon Norge, men produksjonen burde vært lønnsom nok til å drive seg selv, sier Leif Johann.

Han håper å komme ut med en pris på 9 000 kroner per m² hvis han er heldig. Summen inkluderer mye teknikk, tykke sandwich-vegger, og grunnarbeid. Støpingen har han tatt selv.

– Det koster mye å bygge i høykostlandet Norge, og når svak krone i tillegg gjør alt som importeres 15–20 prosent dyrere, sier det seg selv at prisene på det vi produserer må opp, sier potetbonden.

Vanning

Annonse

Rugsland har også investert i jordveien, og gravd nett og satt opp pumpestasjoner. Elektriske pumper sørger for vanning til 70 prosent av arealet. Resten vannes ved hjelp av traktorpumper.

Mye av jorda ligger langs den flomutsatte Topdalselva, og han kjører steinstrenglegger for å bruke areal lenger unna elva. Det er mange bekker rundt jordene, og han har fått jorda båndlagt av hensyn til vannmiljøet.

Tester nye sorter

Leif Johann dyrker forskjellige potetsorter til industrien, og tester ut nye sorter for Sørlandschips. Han trenger en god arvtaker etter Saturna, som ga både gode avlinger og hadde godt ris.

Han har forsøkt Lady Claire, men er ikke fornøyd med resultatet, verken på kvalitet eller volum. Det største problemet er ugraset, fordi flere av de nye sortene har svake ris.

Ugrasproblem

Fra gården ser vi ut over grønne, frodige jorder, men synet kan bedra på avstand.

– Svartsøtvie er det store problemet, den får overtaket hvis riset er for svakt. Jeg ser etter sorter med kraftig ris, og nå prøver jeg den nye chipspoteten «1866». Jeg forsøker også med Nansen til konsum, men nå er det siste året hvis den ikke gir ønsket resultat. Svartsøtvier er også hovedårsaken til at det ikke ble sådd gulrot på gården i år, sier den driftige Agder-bonden.

Han har 300 dekar potet selv, og driver til sammen 900 dekar potet, korn, rødbeter og høy på 106 skifter sammen med faren. Det meste er leid jord. Planen er å gå ned i areal på grunn av stadig mer ugrasproblemer.

Korn og frø

– Nå reduserer jeg volumet på potet, øker kornarealet og går inn i frøproduksjon på timotei eller raigras. Det er enkel produksjon og behov for frø i Agder. Økonomien er ikke svakere enn for potet, og det er enormt mye mindre arbeid.

– Etter at bruken av Reglone ble forbudt, måtte jeg legge om produksjonen og kjøpe risknuser. Jeg gjør det jeg kan for å få lagringsdyktige poteter. I år knuser jeg riset på hele avlingen for første gang, og det er en enorm gambling med hensyn til lagersykdommer, sier han.

Best i klassen

– Jeg skjønner at vi ikke skal sprøyte mer enn høyst nødvendig, men det er en miljøkostnad med svinn også. Det er vanskelig å erstatte plantevernmidler vi mister. Mange kvier seg for å søke fordi prosedyrene er kostbare og tungvinte, sier Rugsland.

Vi skal uansett være best i klassen, mener han.

– Ellers er det bare å importere varer, og jeg antar at vi ikke vet hvor mye de er sprøytet eller hvordan de er dyrket.

Leif Johann Rugsland omsetter to prosent av volumet lokalt, gjennom Rekoringer og gårds­butikk.

Neste artikkel

Ønsker bredere erstatningsordning