Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Minkende framtidstro

– Vi har levd i usikkerhet lenge, men nå begynner vi virkelig å miste troen, sier ekteparet og pelsdyrbøndene Mari og Ole Jonny Indergård.

Fortvila: Mari og Ole Jonny Indergård har vært minkoppdrettere siden 2007. Nå er de i ferd med å miste troen på at de vil ha en plass i norsk landbruk etter 2025. Foto: Camilla Mellemstrand

Etter et ekstremt tøft år som pelsdyroppdrettere, er Mari og Ole Jonny Indergård takknemlig for solidariteten og støtten fra resten av næringa.

– Begynner å miste troen

Det er bare noen få dager igjen til jul da Bondebladet besøker pelsdyrfarmen til Mari og Ole Jonny Indergård rett utenfor Gjøvik. Pelsinga er akkurat avsluttet, de ansatte har reist hjem til Polen, rundt 5000 egenproduserte skinn er sendt til auksjonshuset i København og i farmen er alt klart til paring. I pauserommet, under en reklameplakat av en pelskledd dame, serverer Mari sju slag julekaker.

– Imponerende kakeproduksjon midt i den travle pelsingstida?

– Ja, vi må jo prøve å lage jul i år også, tross alt, sier Mari med et litt slitent smil. Ønsket hennes om å få drive gården i fred og få tid til å fokusere på best mulig dyrevelferd og produksjonsresultater i farmen virker som en stadig fjernere drøm.

– Nå ser det virkelig dårlig ut. Vi har levd i usikkerhet lenge, men nå begynner vi virkelig å miste troen, sier ekteparet.

2018 var som en ufrivillig boksekamp med uklare regler og uventa slag i trynet. Året startet med at livsgrunnlaget deres ble forhandlet bort i regjeringsforhandlingene på Jeløya i januar. I slutten av november kom regjeringens forslag til kompensasjon. Et forslag som ligger milevis unna den summen Samfunnsøkonomisk analyse og Oslo Economics mener det vil koste å avvikle næringa på en rettferdig måte.

– Dette er et skammelig forslag fra regjeringen. De har hestehandlet med en hel næring, satt demokratiske prosesser til side og snudd livene til flere hundre familier på hodet. Dette er nesten verre. Nå velger de også å sette all anstendighet til side og slår fast at de vil ruinere bøndene helt, sa Bertran Trane Skadsem, styreleder i Norges Pelsdyralslag da forslaget til kompensasjon ble kjent.

Gradvis oppbygging

I 2007 begynte Mari og Ole Jonny med pelsdyr på gården hvor Mari er vokst opp. De begynte i det små med 130 minktisper. Sakte, men sikkert har de bygget seg opp til dagens produksjon med 1450 tisper. For åtte år siden sa Mari opp sin jobb som apotektekniker for å bli gårdbruker på heltid. Ole Jonny har kombinert jobbing på farmen med jobben på en gjenvinningsbedrift på Gjøvik.

– Vi har levd med tvil i så mange år. Da den offentlige utredningen som endte opp med at Stortinget gikk inn for bærekraftig utvikling av pelsdyrnæringa endelig kom i 2017, ble vi så letta. Endelig kunne vi senke skuldrene, puste ut og fokusere på drifta. Vi fullførte det siste minkhuset sommeren 2017, forteller Mari.

I løpet av de ti siste åra har omtrent alt de har tjent gått til utvikling av pelsdyrfarmen. De har investert i avlsdyr, bur og ikke minst i et pelseri som nå tar seg av pelsinga for opptil ti kolleger.

Gjelda på gården er på 4,5 millioner kroner, som i hovedsak har gått til utvikling av pelsdyrvirksomheten. Hvis regjeringas forslag til kompensasjon på 365 millioner kroner fordeles jevnt på de 200 pelsdyroppdretterne i landet, blir det rundt 1,8 millioner kroner til hver.

– Vi kommer trolig til å sitte igjen med gjeld, en hel masse arbeid i forbindelse med å rydde opp og uten jobb. Vi har kornproduksjon på 170 dekar, men det er pelsdyra som har betalt regningene våre. De siste åra har vi omsatt skinn for rundt 1,4 millioner. I de beste årene omsatte vi for opptil 2,4 millioner kroner, forteller Mari.

Uaktuelt å bytte produksjon

Av de 365 millioner kronene regjeringen har foreslått som kompensasjon, skal 50 millioner gå til omstillingsstøtte. For Mari og Ole Jonny er det ikke aktuelt å begynne med annen landbruksproduksjon.

– Nå er det jo overproduksjon på det meste. Skulle vi satse på en annen husdyrproduksjon, måtte vi bygget helt nytt fjøs, og det tviler jeg på at vi hadde fått banken med på. Vi er jo nærmere 50 år og har ikke erfaring fra andre produksjoner. Man skal ikke undervurdere hvor viktig kunnskap og erfaring er for å lykkes med en produksjon, så det er ikke bare bare å begynne med noe helt nytt, konkluderer de to.

Annonse

De har tre døtre fra 20 til 24 år, hvorav den eldste, som blant annet har stiftet og vært leder for Pelsdyrungdommen, har vært interessert i å overta foreldrenes livsverk.

– Hun må også gå noen runder i tenkeboksen nå. Det er ikke så attraktivt å overta en gård med så mye bygningsmasse og vedlikeholdsbehov hvis alle pengene må hentes fra en jobb utenom, og det ikke er noen inntektsmuligheter i gårdsdrifta.

Åpne ambassadører

Mari og Ole Jonny har alltid vært interessert i å vise fram farmen sin til folk som er interessert i å lære mer om pelsdyroppdrett. De har hatt Åpen gård flere ganger og tatt imot både skoleklasser, lokalpolitikere og nasjonale politikere. I gjesteboka er det blant annet hilsen fra Trine Skei Grande, som takker for både god servering og for at ekteparet tok seg tid til å gi henne en innføring i minkproduksjon.

– Vi skjønte at vi ikke kunne få henne til å endre synspunkt, men vi håpet at hun kanskje kunne begynne å moderere seg litt når hun snakker om livsgrunnlaget vårt på tv. Vi håpet hun kunne slutte å kalle pelsdyroppdrett for dyremishandling, sier Mari.

Hun har vist privatpersoner rundt på gården og latt dem filme og ta bilder, for etterpå å finne ut at de oppga falsk navn, at de kom med en annen agenda enn den de oppga og at video fra gården deres er blitt lagt ut med trist musikk og trist stemme på youtube.

– Det er ett valg vi har gjort, å tro det beste om folk. Dessuten har vi ikke noe å skjule. Jeg har imidlertid slutta å diskutere med folk på facebook og leser ikke lenger kommentarfeltene. Det finnes veldig mange ting som er mer nyttig å bruke tid på enn akkurat det, sier gårdbrukeren.

Hyppige kontroller

At Mari og Ole Jonny ikke har noe å skjule, får de stadige beviser på. For å få selge skinn på auksjonen i Danmark, må gårdbrukerne være sertifisert etter en europeisk standard. Folk fra dette sertifiseringsprogrammet kommer til gården både under valping, når avlsdyr skal velges ut og under avliving. I tillegg er oppdretterne pålagt å ha tre veterinærbesøk i året, samt at pelsdyralslagets egne rådgivere kommer på internkontroll og rådgiving et par ganger i året.

– Mattilsynet har vært på uanmeldt kontroll minst en gang i året. Det året vi importerte avlsdyr fra Danmark tror jeg de var her sju ganger på ett år, sier Ole Jonny.

Nestemann ut?

Mari og Ole Jonny viser fram pelseriet sitt. Her blir dyra flådd og skinnene skrapet, tromlet, strukket, vannkjemmet, hengt opp og tørket. I november og desember har opptil sju mennesker vært i sving og nærmere 35 000 skinn blitt produsert på det meste.

– Nå har vi bare de aller fineste skinnene igjen. De har vi spart til skinnutstillingen på Hamar, som er et av årets høydepunkter i denne bransjen, smiler Ole Jonny og viser fram skinn i ulike sjatteringer og farger.

– Vi holder på så lenge vi kan, men vi kan jo selvsagt ikke gjøre noen investeringer eller endringer når vi har fått dødsdommen, sier Ole Jonny.

Midt i alle utfordringene er de glade for støtten de har fått fra resten av landbruket. Kronerullingen som kona til Ola Borten Moe startet, til støtte for de fem pelsdyroppdretterne som har gått til sak mot staten, har nå samlet inn nærmere 200 000 kroner.

– At dyrevernerne har fått mer makt, at de har fått pressa egg fra burhøns ut fra butikk­ene og den massive kritikken mot slaktegrisproduksjonen gjør at mange bønder kanskje kjenner på en større frykt enn tidligere. De har tidligere vært skånet for den typen negativ oppmerksomhet som vi alltid har levd med, nå har kritikken rammet flere.

– Vi pelsdyroppdrettere har vært dyrevernernes hovedfiende i mange år, men mange bønder frykter nok at de kan være neste næring ut hvis vi forsvinner, sier Mari.

Neste artikkel

– Oppsiktsvekkende innblanding fra Bollestad