Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ingen mat uten fred

Verdens Matvareprogram har mottatt Nobels Fredspris. Bondebladet har snakket med direktør for Verdens Matvareprogram i Sør-Sudan, Matthew Hollingworth som sørger for mat for rundt fem millioner mennesker.

Matthew Hollingworth er direktør for verdens matvareprogram i Sør-Sudan. Foto: World Food Program
Matthew Hollingworth er direktør for verdens matvareprogram i Sør-Sudan. Foto: World Food Program

– Uten fred blir det ikke matsikkerhet. Uten fred blir det ikke velstand. Uten fred blir det ikke utvikling, sier direktør for Verdens Matvareprogram i Sør-Sudan Matthew Hollingworth på telefon fra hovedstaden Juba.

Torsdag 10. november mottar Verdens Matvareprogram (WFP) Nobels fredspris i Oslo. Egentlig skulle en større delegasjon komme og delta på feiringen, men på grunn av koronapandemien blir det bare lederen for WPF David Beasley som drar til Roma og mottar prisen. Resten, sånne som Matthew Hollingworth, må følge med digitalt fra hvor nå enn det er de er utstasjonert i verden.

– Vi har rundt ti større operasjoner gående i verden nå, og åtte av dem er knyttet til områder med krig og krigshandlinger. Her i Sør-Sudan leder jeg den tredje største operasjonen og vi sørger for mat for rundt fem millioner mennesker. Staben er på 1150 personer, mer enn 1000 av dem er sørsudanere og vi jobber fra 70 kontorer rundt om i landet, forklarer Hollingworth.

VENDER ALLTID TILBAKE

Sør-Sudan er et land som er bare ni år gammelt og ble opprettet i 2011. Det har siden den gang vært gjennom flere borgerkriger og konflikter knyttet til oljerettigheter og grensestridigheter med nabolandet Sudan i nord. Dette er Hollingworths andre stasjonering i Juba og siden sist han var der i 2005 har ikke ting utviklet seg i rett retning.

– Sørsudanerne har et uttrykk som sier “når du drikker fra Nilen vil du alltid vende tilbake”. Og sånn føles det. Stedet og folket og kulturen, det kommer inn under huden din. Det er mange av oss som har jobba her før, og som stadig vender tilbake. Vi vil veldig gjerne gjøre en forskjell i et land som har så mye potensiale og så stort håp. Men Sør-Sudan trenger verdens hjelp til å lære seg å krabbe, til å lære seg å gå og til å lære seg å springe, sier han.

WFP er neste år 60 år og i 50 av dem har de vært til stede i Sudan og da altså etter hvert Sør-Sudan.

– På grunn av krigene og de ustabile regimene har for mye tid vært brukt på humanitær nødhjelp. Det er også hva vi driver med nå i Sør-Sudan etter to store konflikter de siste ti årene. Mye av fremskrittene vi så etter fredsavtalen i 2011 er borte, forklarer han.

SKAL BLI MER SELVFORSYNTE

I Sør-Sudan har WFP en rekke programmer. De hjelper familier og samfunn direkte med mat, de gir barn måltider på skolen slik at de kan fortsette skolegangen; de sørger for barnemat og ernæringsprodukter spesifikt for mødre og spedbarn og behandler dem for underernæring; de driver programmer som skal hjelpe folk rundt om i landet å produsere mer mat selv og de gir penger rett i hånda til folk i semi-urbane områder så de kan kjøpe mat selv og få i gang økonomisk aktivitet som vil sørge for at de på lenger sikt kan bli selvforsynte med mat.

– Vi forsøker å kjøpe så mye som mulig av maten vi trenger i Sør-Sudan og i regionen vi opererer i. Dette gir småbøndene insentiver til å øke sin produksjon av mat og det gir dem kontakt med markeder som vil kjøpe maten deres, forklarer Hollingworth.

Sør-Sudan har et underskudd på mellom 400 000 tonn og 600 000 tonn kornprodukter hvert år, og i år står WFP alene for 310 000 tonn korn. Det er til sammenligning omtrent samme mengde hvete som vi produserer vi i Norge hvete hvert år.

– I år har vi klart å kjøpe 8000 tonn korn fra bønder i Sør-Sudan og det er en bra økning fra tidligere år. Målet for 2021 er å kjøpe inn 40 000 tonn korn. Klarer det vil det være en signifikant investering i matproduksjonen på mellomstore gårder i Sør-Sudan, sier Hollingworth.

HUSDYR ER EN DEL AV KULTUREN

En annen metode er å hjelpe småbønder gå sammen og danne kooperativer og gi dem tilgang på kornsiloer og andre enkle remedier slik at de kan ta vare på maten etter innhøsting.

– Tradisjonelt sett har maten vært tørket under åpen himmel og så graver de hull i bakken og lagrer kornet i. Dette gir mye tap da maten råtner, blir spist av insekter eller blir infisert med sopp som ødelegger kvaliteten, forteller Hollingworth.

Innhøstinga i Sør-Sudan skjer i oktober og november, hovedproduksjonene er mais i midten og i nord, mens det dyrkes i hovedsak durra i sør og øst. Når en ser på et kart over landet som en gang var Sudan så har sørsudanerne satt en grensestrek omtrent der landet går fra grønt til gult. Fra frodig grønn skog og savanne til brunsvidd ørken.

Hollingworth forklarer det i hovedsak er to typer landbruk som drives i Sør-Sudan; nomader som driver med kveg, sau og geit, og mer stedegne bønder som dyrker jorda.

Nomader som driver med kvegdrift i Sør-Sudan kan innimellom komme i konflikt med stedegne bønder og dyrkamark. Foto: Shutterstock
Nomader som driver med kvegdrift i Sør-Sudan kan innimellom komme i konflikt med stedegne bønder og dyrkamark. Foto: Shutterstock

– Husdyr er en stor del av den sørsudanske økonomien, kulturen og livsstilen. Nomadene som driver med husdyr bruker kveg som sparekonto, det er pengene deres, møter du folk med stor kvegflokk da veit er de rike, sier han.

ET FRODIG LAND

I tillegg til krig og uroligheter har Sør-Sudan også de siste to årene opplevd store flommer. Dette har ført til at et våtmarksområde som kalles “the Sudd” som ligger midt i landet og dekker et område på 15 prosent av landet har vokst i omfang og gjort beitearealer utilgjengelige.

– Nomadene har måtte flytte dyra sine til andre områder, gjerne områder der de har endt opp med å konkurrere om ressursene med stedegne bønder. Dette har igjen ført til vold og konflikt mellom de to folkene, sier Hollingworth.

FN-koordinator i Sør-Sudan Alain Noudehou og Matthew Hollingworth vader gjennom flomvann fra Nilen i Duk fylke i delstaten Jonglei i september. Foto: Reuters/Denis Dumo
FN-koordinator i Sør-Sudan Alain Noudehou og Matthew Hollingworth vader gjennom flomvann fra Nilen i Duk fylke i delstaten Jonglei i september. Foto: Reuters/Denis Dumo

Det som er spesielt med Sør-Sudan, kontra andre land i Sahel-beltet der WFP operer, er at det faktisk er god tilgang på vann. Dette gjør det mulig for WPF å hjelpe folk til å bli der de er og gjøre dem matsikre gjennom å øke sin egen matproduksjon. Og måten de gjør det på er ganske grunnleggende.

Annonse

– Det handler først og fremst om å øke arealene de dyrker. Men det er knallhardt manuelt arbeid å konvertere savanne til jordbruksarealer og det tar masse tid. Det er ikke bare å sende inn en bulldoser i et land som mangler veier.

I tillegg jobber de for at alle de små jordbrukssamfunnene skal få tilgang på bedre såfrø og redskaper for å øke produksjonen. For nomadenes del handler det om tilgang på veterinærtjenester som kan forebygge og behandle sykdommer gjennom vaksiner og medisiner.

– Og vi må hjelpe nomadene og de stedegne bøndene å jobbe sammen slik at beitedyr ikke kommer i konflikt med matproduksjon, sier Hollingworth.

KLARER BARE HALVPARTEN

Men primært nå er det altså nødhjelp som gjelder. I programmet for direkte støtte til mat anslår han at WFP bare klarer å levere rundt halvparten av dagsrasjonen folk trenger på 2100 kalorier.

– Når vi leverer mat til samfunn og husholdninger gir vi dem mat for én måned, og det får de bare annenhver måned. Det er hva vi har ressurser til. Totalt mangler WFP rundt tre milliarder kroner i året på å klare å gi folk all maten de trenger. Men med det vi har håper vi å klare å gi dem nok til at de klarer seg gjennom den magre sesongen på året, det er tre til fire måneder når avlingen fra fjoråret er spist opp og før årets avling er moden, forklarer Hollingworth.

Sør-Sudan har 12,7 millioner innbyggere, og WFP sørger altså for mat for fem millioner. Men i et land nesten uten veier er det en formidabel oppgave.

– Sør-Sudan er et av de vanskeligste landene i verden å jobbe i. For å gi en slags ide om hvor vanskelig det er å sørge for mat for fem millioner mennesker i landet som er to og en halv ganger større enn Storbritannia og har bare 200 kilometer med asfaltert vei, forklarer Hollingworth.

Jordveiene blir ubrukelige i regn-sesongen som varer mellom august og september, og gjør 60 prosent av landet tilgjengelig med bil. Mye nedbør gjør også elvene ufremkommelige og WFP er nødt til å stasjonere ut mat på forhånd slik at folk har nok til å klare seg gjennom regnperioden.

– Dette sammenfaller med perioden da de har minst mat fra forrige innhøsting og kalles i Sør-Sudan for den magre perioden, forklarer Hollingworth.

SULT PÅ ALLE SIDER AV EN KONFLIKT

Tildelingen av Nobels Fredspris i år håper Hollingworth kan hjelpe til med å sette fokuset på bruken av sult som en strategi i krig. For sult kan både være en effekt av krig, en årsak til krig, men også rett og slett en krigsdoktrine. En veldig billig og effektiv en som sådan.

– Det er veldig enkelt å forstyrre matproduksjon i kritiske perioder som i våronna eller under innhøsting. Om målet ditt er å flytte folk ut av et område trenger du bare å bruke penger på kuler og bomber i en kort periode og det vil ha en sikker effekt på lang sikt. For når folk ikke har mat og blir gående sultne vil de komme til å flytte på seg, sier Hollingworth.

I åtte av de ti største operasjonen til WFP verden over er sult i en eller annen form relatert til krig og konflikter. Hollingworth har tidligere kalt sult som strategi i krig for den billigste formen for masseødeleggelsesvåpen.

– Jeg håper fredsprisen gir mer oppmerksomhet rundt bruken av sult som krigstaktikk og at vi begynner å behandle det som vi gjorde bruken av landminer og klasevåpen mot sivile. Dette kan ikke tolereres og de som bruker sult som taktikk de skal holdes ansvarlige i etterkant, sier Hollingworth.

FIKK IKKE ROTERE FOLK HJEM

Korona-pandemien har i tillegg gitt økonomiske nedgangstider og ført til økte matpriser i Sør-Sudan da det har blitt dyrere og mer komplisert å få flytta mat rundt. Sør-Sudan har ikke tilgang på havner og er helt avhengig av forsyningskjeder over land for å få inn maten og varene de trenger. For WFP betød reiserestriksjonene at folka deres på de 70 kontorene rundt om i landet ikke fikk rotere hjem for å besøke familiene sine som normalt.

– Vanligvis reiser folk hjem hver sjette uke, men nå har vi hatt folk som har måtte stå på sin post i opp til seks måneder uten hjemreise. Men denne ekstrajobben har de bare tatt på seg uten noe problemer, jeg er veldig stolt over mine medarbeidere, sier Hollingworth.

KONSTANT UNDERERNÆRT

Hvert år utgir WFP en rapport som kalles “Cost of Food”, der de blant annet viser hvor mye et måltid bestående av ris, bønner, grønnsaker og litt fett ville kostet i vestlige land for å tilsvare hva måltidet koster i et av de landene WPF opererer.

– Et måltid som inneholder en tredjedel av daglig kaloribehov ville for en gjennomsnittlig innbygger i New York kostet 3400 kroner. Det gir deg en ide om hvor langt utenfor rekkevidde det er for en vanlig sørsudaner å få tak i maten de trenger, sier Hollingworth.

Når folk konstant får i seg for få næringsstoffer, for få kalorier, ikke har en balansert diett og spiser for uregelmessig gjennom året gir det en rekke helserelaterte problemer.

– Deres evne til å håndtere andre sykdommer, barn som får meslinger, influensa, blir mye dårligere. Sjansen for å bli skikkelig syk og dø er mye større og det tar mye lenger tid før de blir friske igjen. Dette er sykdommer som en godt ernært person lett ville kommet seg fra, sier Hollingworth.

Og det er spesielt i de mer rurale delene av landet som er utsatt. Dette er områder der de har veldig lite fra før, det ikke finnes veier, klinikker, skoler eller strøm og folk fortsetter å eksistere som de har gjort i tidligere tider.

– Vi tror alle på tanken om at hvis du gir en mann en fisk har han mat for en dag, men lærer du ham å fiske har han mat for livet. Det er veldig sant, men om den mannen allerede er så sulten og underernært at han ikke evner å fiske, da har vi et problem, sier han.

Neste artikkel

Velfortent fredspris til WFP