Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dyrlegen og selgeren på Svartskog

Kristin og Hilde Aukrust produserer og selger kjøtt direkte til restauranter og forbrukere. Drifta på gården er et stykke fra A4.

Direktesalg: Kristin og Hilde Aukrust har gris, dexter-kuer og sauer. Alle dyra går ute hele året, og kjøttet selges direkte til restauranter og forbrukere. (Foto Stian Eide)

Gården på Svartskog har vært i familien til Kristin Aukrust i flere hundre år, men jorda var i mange år forpaktet bort. Hilde og Kristin Hammer Aukrust er inne i tiende året med å bygge opp husdyrdrift på gården. De har gris, storfe og sau, og alle dyra på gården går ute.

De to satser ikke på høy avdrått, men tar seg heller godt betalt per kilo kjøtt de selger. For å lykkes med det, selger de rett til restauranter og forbrukere.

– Du må fortelle historien om maten for å lykkes, men det er også noen lokalmatsprodusenter som blir overrasket over at kundene ikke kommer tilbake og bestiller mer. Det fungerer ikke slik. Å være lokalmatprodusent som oss, det er også å være selger. Etter å ha holdt på med dette, tror jeg at jeg kunne solgt sand i Sahara, sier Hilde Aukrust.

Det var først i desember i fjor de overtok gården formelt, men de har drevet den siden 2008.

Nært Oslo

Svartskog ligger i Oppegård kommune, cirka 20 minutters kjøring fra Oslo sentrum.

– Vi er heldig med beliggenhet rundt Oslo, kokker tar gjerne turen for å se, sier Kristin Aukrust.

Omtrent 20 prosent av kjøttet blir solgt nettopp til restauranter. Noen etablerte restauranter er gjengangere, blant annet Restaurant Kontrast, en av få norske restauranter med stjerne i Michelin-guiden.

Andre restauranter er mindre varige kunder.

– Det er mange nyoppstartede restauranter som kjøper lokalmat i oppstartsfasen, men som slutter med det etter at de har fått gode anmeldelser etter åpningen. De vil gjerne ha lokalmat, men er ganske åpne på at de er nødt til å velge det vekk på grunn av pris, sier Hilde.

Historien om kjøttet

Historien om kjøttet de selger handler mye om dyrevelferd.

– Vi har god dyrevelferd og fantastisk kvalitet. Det henger sammen, flaks for oss. Når grisen får gå ute og rote i jorda, spiser de mye gress, selv om vi alltid må tilleggsfôre med kraftfôr. De elsker kløver. Når vi flytter dem fra beite til beite på sommeren, trenger vi nesten ikke fôre dem de første dagene. Å være i bevegelse er bra for dem, de får utviklet den fantastiske nakkemuskulaturen sin, sier Hilde Aukrust.

– Det er ingen fasit på hva som er god dyrevelferd, det som passer her på gården passer kanskje ikke i Nord-Trøndelag eller i Grimstad. Det grunnleggende er at det er viktig med valgmulighet for dyra, sier hun videre.

Kristin og Hilde Aukrust bygget nytt kaldsfjøs i fjor. – Det gjorde driften mye lettere, sier Hilde Aurkust (til venstre). (Foto: Stian Eide)

Selv om de har valgt en uvanlig driftsform, er de nøye med å understreke at de ikke har noe imot konvensjonelt landbruk.

– Vi ser ikke på oss selv som konkurrenter til samvirkene, vi er avhengig av dem. Vi er store fan av norsk landbruk og samvirkemodellen. Vi produserer generelt svært bra mat i Norge. Jeg håper det blir selvjustis etter den grisesaken fra Rogaland, og at det er et unntak, sier Hilde.

2,1 tonn med julegris

Det er i Kristin Aukrusts familie gården har vært lenge, men det er Hilde som har vært bonden til nå. Ingen av dem har vokst opp på gård. Kristin er utdannet dyrlege, og har jobbet med hundeavl fram til hun gikk ut i mammapermisjon før jul.

Annonse

Hilde har utdanning innenfor bibliotek- og informasjon, og har jobbet med netthandel i bokbransjen.

– Når jeg kommer tilbake fra mammaperm, skal jeg også jobbe her. Det har vært planen hele tiden, og nå er vi kommet dit, sier Kristin.

Selv om grisen er viktigst for økonomien, har paret også sau og storfe. Når det gjelder storfe, har de satset på den småvokste rasen dexter. Foto: Stian Eide

De har i tillegg en heltidsansatt på gården, som etter planen skal fortsette. For å få solgt gris selv, må de strekke seg når det gjelder salgsbiten. Bondebladet besøkte gården et par uker før jul, og de var i ferd med å avslutte salget av julemat.

– Jeg har solgt 2,1 tonn julegris siden forrige fredag, og har flyttet den «by hand» flere ganger. For å drive lokalmatproduksjon må du være på tilbudssiden med din egen tid. Jeg setter opp tre hentetider i løpet av en uke, men har ikke råd til å si nei når noen ringer og sier at ingen av dem passer, men at de heller vil komme lørdag klokken tolv. Da får jeg heller ta med barna på kino en annen dag, sier Hilde.

God butikk med lett gris

Grisen er det viktigste for økonomien på gården, og de siste årene har de slaktet mellom 120 og 150 griser i året.

– Vi må tenke fram i tid, og grisene blir stort sett ikke 90 kilo. Vi sender dem til slakt på veldig forskjellig tidspunkt. Det kan være helt ned i 45–50 kilo. Da kaller vi det unggris fra Svartskog, og det er veldig bra kjøttstykker for grillen. I stedet for lårstek tar vi ut flintsteker. Når vi selger julegris sender vi griser fra flere kull til slakt, de er fra 50–90 kilo, sier Hilde.

Grunnen til at grisene blir slaktet såpass lette, er å tilby kundene håndterlige mengder kjøtt.

– Kundene her rundt storbyen har ofte små frysebokser, 25–30 kilo per halve gris er ideelt for mange. Jeg har også tatt ut kraftbein og kjørt opp prisen litt. Stykker jeg vet kundene sliter med å få brukt, kverner jeg opp, sier hun videre.

Stein på stein

Alt dyreholdet er bygget opp gradvis: De begynte med å kjøpe åtte lam i 2008, som skulle holde ugresset nede i en gammel eplehage de fikk ryddet.

– Vi giftet oss i 2006, og det er et stort valg å overta et slikt sted. Vi hadde snakket mye om det og bestemt oss for at vi ville drive med dyr, men det var litt tilfeldig at vi begynte i 2008. Det var litt prematurt i forhold til hva vi hadde tenkt, men vi hadde fått ryddet den gamle eplehagen og ville ha noen lam til å holde det ryddig.

Åtte lam er ikke mye, men samme vinter endte de opp med å utvide driften betydelig.

– Vi fikk telefon fra noen venner om en bonde som skulle gi seg. Han hadde 80 gammelnorsk spælsau. Vi kunne kjøpe for slaktepris. Vi kjørte to turer i snøstorm med hestehenger og kjøpte alle vi hadde råd til. Det ble 32 lamminger 2009, forteller Hilde Aurkust.

De to beholdt søyelammene, og bygget opp besetningen på den måten. De har bygget opp besetningen av storfe på lignende vis, og kjøpte først fire kuer. De startet med belted galloway, men har siden skiftet til dexter.

Les mer om Kristin og Hilde Aukrust og driften deres i Bondebladet nr 1/ 2018.

..

Neste artikkel

Går mot stort overskudd av egg