Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Derfor mener lagmannsretten Letjenna-fellingen var ulovlig

Borgarting lagmannsrett mener det ikke foreligger konkrete, påviste belastninger ved Letjenna-reviret ut over dem som følger av ulvesone-etableringen. Dette argumentet vies stor plass i dommen.

Ulv i retten nok en gang: Nå har nok en ulvedom falt. Dommen i Borgarting lagmannsrett er enstemmig, og gir dyrevernorganisasjonen NOAH medhold i at statens lisensfellingsvedtak for Letjenna-reviret på tampen av 2019 var lovmessig ugyldig. (Illustrasjonsfoto: Mostphotos)
Ulv i retten nok en gang: Nå har nok en ulvedom falt. Dommen i Borgarting lagmannsrett er enstemmig, og gir dyrevernorganisasjonen NOAH medhold i at statens lisensfellingsvedtak for Letjenna-reviret på tampen av 2019 var lovmessig ugyldig. (Illustrasjonsfoto: Mostphotos)

Onsdagens dom i Borgarting lagmannsrett ga NOAH medhold i at statens vedtak 31. desember 2019 om lisensfelling av Letjenna-ulvene var ulovlig. Dermed har dyrevernorganisasjonen nå fått medhold i to rettsinstanser. Tingretten kom til samme konklusjon. Staten, ved Klima- og miljødepartementet, tar den siste dommen til etterretning. Om den vil bli anket til Høyesterett, gjenstår å se.

Bondelaget gikk onsdag hardt ut mot dommen. Organisasjonen mener dommen i praksis torpederer alle vedtak og føringer Stortinget har gitt for det forvaltningsregimet som skal gjelde i ulvesona (hvor Letjenna-ulvene oppholdt seg) når bestandsmålet for ulv er oppfylt.

– Nå parkeres i praksis mye av forvaltningen av ulvebestanden i Norge. Nå er resultatet egentlig at vi har et ulvereservat, og et tydelig brudd på Stortingets vedtak om å drive utmarksnæring. Det vil i praksis bli umulig nå, sa Bondelagets rovviltansvarlige Erling Aas-Eng til Bondebladet onsdag.

Uttaket de ønsket seg

Leser man den 25 sider lange dommen i sin helhet, får man et godt innblikk i hvilket tankesett og hvilke argumenter som ligger til grunn for at retten mener statens vedtak om felling av seks ulver er ulovlig.

Men først litt kjapt om hva som faktisk ble vedtatt i de ulike instanser, og som dannet grunnlag for klager fra en rekke organisasjoner og deretter behandling i to rettsinstanser:

* Fire av disse seks ulvene ble felt, 1. januar 2020, før jakten ble innstilt.

* Statsforvalterens sekretariat for rovviltnemndene i region 4 og 5 hadde i forkant anbefalt en lisensfellingskvote på inntil åtte dyr i dette reviret, og dermed et mål om å felle samtlige ulver der.

* Rovviltnemndene hadde på sin side lagt opp til en langt mer omfattende felling: I alt 17 ulver, det vil si alle ulvene i både Letjennareviret, Mangenreviret og grensereviret Rømskog.

* Staten opprettholdt nemndenes vedtak om å ta ut alle ulvene i Letjenna-reviret, men sa nei til uttak i de to andre revirene.

Betydningen av "merbelastninger"

Overordnet, mener lagmannsretten at staten i sin rettsanvendelse ikke har tillagt korrekt betydning av det faktum at Letjenna-reviret var innenfor ulvesona.

Spørsmålet om merbelastninger vies så stor plass i dommen. Retten mener dette er helt sentralt og avgjørende i den interesseavveiningen som uansett må gjøres ved spørsmål om uttak i det enkelte tilfellet. Slik forstår retten begrepet "merbelastninger":

"Det vil si belastninger som har en slik karakter eller omfang at det går utover det minimum som med rimelighet må forventes ene og alene av at det er opprettet en ulvesone".

Med andre ord må belastningene bønder og andre næringsdrivende i ulvesona måtte kjenne på, være både påvist, konkretisert og dessuten gå forbi offentlige interesser av rent generell karakter som følge av at ulvesona er der som sådan. Og: Et oppfylt bestandsmål er ikke et selvstendig eller tilstrekkelig argument for at fellingen kan skje i ulvesona. Sistnevnte poeng er staten enig med NOAH i.

Bestandsmålets betydning

At bestandsmålet er soleklart oppfylt og har vært det i flere år (siden 2015/16), er en gjenganger i landbrukets og etter hvert statens argumentasjon i lisensfellingssaker. Men Borgarting lagmannsrett går langt i si at oppfylt bestandsmål heller ikke er et avgjørende element i totalvurderingen som må gjøres før et vedtak om uttak i ulvesona:

"Naturmangfoldloven kan ikke forstås slik at bestandsmålet, som på vedtakstidspunktet ikke engang var nevnt i lovteksten, skal gis forrang og tilsidesette de vilkårene som følger av lovtekstens ordlyd. Bestandsmålet kan derfor ikke utgjøre mer enn et tolkningsmoment innenfor de rammer som følger av lovens ordlyd", skriver lagmannsretten i sin dom.

Nml paragraf 18c - igjen

Naturlig nok går dommen også mye inn på hvordan man skal forstå den sentrale og etter hvert svært så omtalte paragraf 18 c i naturmangfoldloven, altså bestemmelsen som brukes for å legitimere uttak. "Andre offentlige interesser av vesentlig betydning" er ordlyden i denne bestemmelsen, men paragraf 18c er også blitt utvidet. Det skjedde i 2020, og innebærer at også bestandsmålet nå skal telles med. Og Stortinget har kommet til at bestandsmålet skal vektes høyt i den totale vurderingen her.

Offentlige interesser kan være slikt som beite- og jaktinteresser, psykososiale forhold og konflikt- og tillitsnivå. Men retten er klar på at man også må konkrtisere hvordan disse interessene blir berørt, og at det gjøres "en nødvendig vurdering av hva man oppnår ved å felle ulven".

"Et generelt poeng, som også er avgjørende for saken, er at innenfor ulvesonen kan ikke vilkåret om "vesentlig betydning" anses oppfylt alene på grunnlag av en generell henvisning til de alminnelige belastninger som følger av opprettelsen av ulvesonen som sådan", skriver Borgarting lagmannsrett.

"Det var ikke noe spesielt med dette reviret"

Hva så med spesielle distriktspolitiske hensyn, som Høyesterett har fastslått at skal kunne telle med? Slike gjorde seg heller ikke gjelde forbundet med Letjennareviret - verken i form av særlige belastninger for beitenæring og jakt, psykososiale forhold, konfliktnivå eller annet, heter det i dommen.

"Det var ikke noe spesielt med Letjennareviret sammenlignet med andre revirer" og "reviret utgjorde ingen spesiell belastning", fastslår retten.

Konklusjonen på det hele blir da at lagmannsretten mener staten har lagt en feil rettsanvendelse til grunn for sitt vedtak på tampen av 2019. NOAH har dermed i utgangspunktet krav på full erstatning for nødvendige sakskostnader, konkluderer retten.

Om dommen blir stående, må staten ved Klima- og miljødepartementet betale NOAH 1 million kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.

Neste artikkel

Aas-Eng: – Vi må få rydda opp i surret