Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Varsku for villreinen på Hardangervidda

Norge har ansvar for over 90 prosent av den gjenlevende tundrareinen i Europa, og 30 prosent av den lever på Hardangervidda. Dyrene har overlevd klimaendring, jakt, fangst og predasjon. Nå står de overfor sin største utfordring: Norsk naturforvaltning.

Vinterjakt: Villreinen på Hardangervidda kan gå en lignende vinter i møte som reinen i Nordfjella sone 1, skriver Jenny Rolness og Ruben Oddekalv. Bildet er fra uttak av villrein i Nordfjella. (Foto: Petter Braaten, Statens naturoppsyn/Miljødirektoratet)
Vinterjakt: Villreinen på Hardangervidda kan gå en lignende vinter i møte som reinen i Nordfjella sone 1, skriver Jenny Rolness og Ruben Oddekalv. Bildet er fra uttak av villrein i Nordfjella. (Foto: Petter Braaten, Statens naturoppsyn/Miljødirektoratet)

Ett enkelttilfelle av CWD-smitte på Hardangervidda i 2020 har utløst planer som er så dramatiske at de mangler sidestykke i norsk naturforvaltning. Mattilsynet og Miljødirektoratet har planer om å skyte tusener av villrein. Nesten all voksen bukk skal dø, andelen skal ned på 0–3 prosent, og flest mulig bukk på 2,5 år, samt minst 1000 simler. I løpet av 2–3 år skal bestanden etter planen reduseres til minimal genetisk levedyktig bestand.

Når dette skrives, har Mattilsynet mottatt over 1 000 prøver fra reinsdyr skutt under høstjakten 2021. Av disse var alle friskmeldte prøver. Av 1 000 prøver var hver eneste én uten CWD. Likevel har departementene bedt Miljødirektoratet om å forberede et eventuelt ekstraordinært uttak.

Det kan om få år være igjen bare 500 reproduktive dyr av det som nå er Europas største og viktigste villreinstamme. En marginal bestand nesten uten voksne bukker vil ta bort nedarvet kunnskap og gi genetisk utarming, innavlsproblem og svake dyr med dårlig motstandskraft mot sykdommer og parasitter. Et snøras eller lynnedslag, som tar livet av noen hundre dyr, kan føre til at bestanden ikke lenger vil være levedyktig.

Følgene av ekstraordinære tiltak

Voksne bukker har en viktig funksjon for å holde bestanden frisk og livskraftig. De sørger for synkronisert kalving om våren, de graver frem vinterføde til simler og kalver og bidrar til økt arealbruk, ved å ta i bruk randsonene. Mangel på voksne bukker fører til seinfødte kalver og mindre mat på kalvene om vinteren. Kombinasjonen av disse to faktorene kan bli stor kalvedødelighet.

Kalvene som blir morløse i jakten på voksne dyr som testobjekt inngår ikke i planene. Mattilsynet nevner i det hele tatt ikke de begrensninger som dyrevelferdsloven setter. Dyrenes egenverdi er fullstendig glemt. Den etaten som skal ivareta dyrevelferden er blitt dyrenes verste fiende, og de forvalter våre ville bestander på samme måte som de forvalter tamme besetninger i fjøs.

Etter en lang utvidet jakt kan snøscootere og helikopter bli satt inn i nedskytingen av villrein. Motorisert jakt og stor aktivitet i fjellet kan få fatale følger for villrein, som er sårbar for selv små forstyrrelser. Under jakt søker villreinen trygghet i flokk, og hver forstyrrelse utløser dermed fluktatferd for hundrevis av dyr.

Norsk Villreinsenter og Villreinrådet advarer mot forstyrrelser. Villreinen lever marginalt, og det skal svært lite til av forstyrrelser før det får store konsekvenser. Det går ut over beitetid og kroppsvekt, som igjen gjør reinen mindre egnet til å overleve det tøffe klimaet. En annen følge er at simlene kan utsette kalvingstidspunktet, slik at kalvene får for kort tid til å bygge opp fettreserver som de er avhengige av å tære på gjennom vinteren.

Store dyrelidelser

Hardangervidda-reinen kan gå en lignende vinter i møte som reinen i Nordfjella sone 1, der 1 443 dyr ble slaktet ned under fire måneder med vinterjakt. Dyrene ble forfulgt med snøscootere og skutt ned med helikopter. De ble påskutt i flukt, med femdoblet risiko for skadeskyting. Mange ble skadeskutt, og simler ble skutt fra kalvene. Dyrene søkte tilflukt på fjelltopper der de sto uten mat i hardt vær, de flyktet ut i farlig terreng der de ble tatt av snøskred, de sultet og ble avmagret. På slutten var dyrene så utslitte at de sto apatiske og lot seg skyte ned.

Annonse

En tidligere SNO-ansatt med over 50 års erfaring som oppsynsmann i flere villreinområder, kaller nedslaktingen i Nordfjella den største dyremishandling som noen gang er blitt utført på en høytstående viltlevende pattedyrart. Han mener at det vil ta minst 20–30 år før en nedskutt bestand på Hardangervidda kan ta seg opp igjen, hvis den i det hele tatt klarer det. I prosessen vil umistelig genetikk gå tapt.

Dyrevelferd og kunnskap må være til stede ved ethvert tiltak. Det er ingen smittesituasjon som kan utløse en unntakstilstand, der dyrevelferdsloven og naturmangfoldloven settes til side.

Kunnskapsgrunnlaget mangler

Man vet ingenting om sykdommen – når eller hvor den oppsto, om den finnes andre steder, hvor smittsom den er, om den kan oppstå spontant hos villrein eller alltid har vært i fjellet. For å være føre var, raserer de enda et villreinområde, selv om naturmangfoldlovens føre var-prinsipp handler om det motsatte – å unngå irreversibel skade på naturmangfoldet. Blir villreinen borte, vil det gi uoversiktlige skader på økosystemene som arten har vært del av i tusener av år.

Forholdene i Nord-Amerika, der det er tett mellom viltfarmene, er ikke sammenlignbare med Norge. Men selv der er ingen hjortedyrbestand truet, og det jaktes fortsatt for bestandsregulering, etter over 50 år med sykdommen. I områder med høyt smittepress er forekomsten av preklinisk CWD estimert til 1–15 prosent for hjort og 1 prosentfor wapitihjort. Under 20 elger har fått påvist smitte.

Likevel skal også elg og hjort slaktes ned. Mattilsynet omtaler det som «sykdomshåndtering», men det er ingenting som tyder på at viltbestandene er syke. Mattilsynet vil drepe dyrene for å forsikre seg om at ingen blir syke, men sykdom er en del av naturen. Mattilsynets tiltak er tusen ganger mer dødelig enn noen sykdom. Nå drives villreinen inn på Norsk rødliste. På global rødliste er villreinen oppført som sårbar, etter en nedgang på 40 prosent.

Følgene av de planlagte tiltakene kan bli det samme som målrettet utrydding. På toppen av det hele kommer vedvarende forstyrrelser i form av overvåking, merking og kalveveiing. De samlede belastningene for villreinen blir for store.

Villreinen ofres for eksportnæringa

I 2019 informerte Olaug Bollestad i Stortinget om at EU i 2018 foreslo å forby omsetning av kjøtt fra hjortedyr fra områder med CWD. Et slikt omsetningsforbud vil ha stor betydning, da det også vil ramme innenlands omsetning. Dette omtales som uheldig for det gode omdømmet som norsk matproduksjon har generelt, og for jakt og tamreinnæringa spesielt.

Urdyret som kom til Norge etter siste istid kan bli ofret for handelsinteressene. Kan vi finne oss i det? Godtar vi at reinen mishandles og at vår felles natur og kulturarv ofres? Hvis svaret er nei, så haster det. Om få dager kan den statlige dyremishandlingen være i gang. Om få år kan enda en unik villreinstamme være utryddet.

Vi oppfordrer alle natur- og dyrevenner, miljøorganisasjoner, dyrevernsorganisasjoner og politikere – alle de som har vært mer eller mindre tause til nå: Våkn opp!

Følgene av de planlagte tiltakene kan bli det samme som målrettet utrydding

Ruben Oddekalv og Jenny Rolness

Neste artikkel

Over 1300 villrein felt på Hardangervidda