Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Urbant landbruk øker i Norge og verden

Kronikkserien har stått på trykk i Bondebladet sommeren 2020. Bildet er fra Kungsholmen i Stockholm. (Foto: Maria Groth/Mostphotos)
Kronikkserien har stått på trykk i Bondebladet sommeren 2020. Bildet er fra Kungsholmen i Stockholm. (Foto: Maria Groth/Mostphotos)

Tekst: Aksel Bernhoft, Magne Kaldhusdal og Karoline Sveinsson, Veterinærinstituttet

Interessen for urbant landbruk øker verden over. Så langt har slikt landbruk i stor grad vært dominert av initiativ fra enkeltpersoner og sivile samfunnsorganisasjoner, og behovet for et offentlig engasjement er økende.

For å utvikle en funksjonell strategi for urbant landbruk er tverrfaglig, tverr-sektorielt og tverr-regionalt samarbeid nødvendig, og store kunnskapshull må fylles. Det er spesielt store kunnskapshull innenfor biologiske og veterinærfaglige fagområder som dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet sett i sammenheng med bærekraft og klimautfordringer.

Regjeringen arbeider nå med utviklingen av en nasjonal strategi for urbant landbruk. Mange elementer må vurderes i denne sammenhengen; Blant disse er bidrag til lokal og nasjonal matsikkerhet, hvordan en slik produksjon kan gi tettere samspill mellom produsent og konsument, hvordan urbane landskap skal videreutvikles, og samspillet med sirkulær økonomi. Utvikling av urbant landbruk synes i stor grad å være forenlig med FNs bærekraftsmål.

Del 1. Hva er urbant og periurbant landbruk?

Enkelt uttrykt er urbant landbruk et landbruk som er lokalisert til en by, mens periurbant landbruk er lokalisert til utkanten og nærheten av en by. Ofte inkluderes periurbant landbruk i diskusjonen av urbant landbruk. Det vil vi også gjøre her.

Urbant og periurbant landbruk (UPL) kan defineres som all landbruksvirksomhet og hagebruk som er lokalisert til byer og bynære strøk, med tilhørende lokal aktivitet, produksjon, distribusjon og tilbud av varer og tjenester. En noe snevrere definisjon har fokus på mat, og kan lyde: UPL er dyrking, foredling og distribusjon av mat gjennom plantedyrking og hold av produksjonsdyr i og rundt byer, med sikte på lokal matforsyning.

Avhengig av definisjon kan UPL omfatte matplanter, andre nytteplanter, skogbruk, matproduserende dyr (insekter, fisk, fugler, pattedyr) og hold av dyr for andre formål (for eksempel ridehester). Et fellestrekk for urbant landbruk er et fokus på lokal distribusjon og omsetning av produktene; et lokalt og urbant matsystem.

Periurbant landbruk kan i tillegg levere produkter på det nasjonale matmarkedet, men et fellestrekk ved urbant og periurbant landbruk synes å være at det ikke er et mål å konkurrere på det globale markedet.

Bidrag til lokal og nasjonal matsikkerhet

Voksende byer uten landbruk svekker matsikkerheten på flere måter. Mange byer har oppstått i områder med god matjord og vokser derfor i stor grad på bekostning av den beste matjorda.

Prisen på land i urbane og periurbane områder gjør det fristende for bønder å selge jorda til boligtomter eller andre formål. Fragmentering av periurbane landbruksområder svekker det landbruksfaglige miljøet, og bidrar til ytterligere svekking av matproduksjonen.

En nasjonal strategi for periurbant landbruk vil styrke arbeidet med å ta vare på og forbedre eksisterende matjord og bygge et miljø for landbruk i byer og bynære områder, og dermed bidra positivt til Norges selvforsyningsgrad. En lav selvforsyningsgrad er en risikofaktor med tanke på matsikkerhet i situasjoner med redusert internasjonal tilgang til matvarer.

Dersom matproduksjon integreres i utviklingen av både byens kjerneområder og nærområder, vil byene stille mye sterkere i eventuelle krisesituasjoner.

Med tilpassede løsninger vil det også være mulig å utnytte eksisterende byarealer som enten står tomme fordi de er uegnet til varig opphold, eller kan utnyttes mer effektivt enn i dag, f.eks. kjellere og tak. Teknologiske framskritt innen resirkulering av vann og kunstig lys skaper muligheter i områder der matjord er mangelvare.

Tett samspill mellom produsent og forbruker

Dagens urbane forbrukere av mat har ofte liten kunnskap om hvordan maten produseres. Tilliten til at produksjonen skjer på best mulig måte er også variabel, særlig i byene. Samtidig har folk spesifikke og ulike krav til matproduksjonen og kvaliteten på maten.

Et urbant matsystem basert på tettere kontakt mellom produksjon og forbruk skaper en ny dynamikk og nye matvarer som kan bidra både til et sunnere kosthold og mer miljømessig bærekraftig produksjon – til fordel for både konsumenter og produsenter.

Mange byboere har også lyst til å stelle med planter og dyr og bidra til eget forbruk av mat. Disse forholdene bidrar til et samfunnsmessig behov for tettere samspill mellom produsenter og forbrukere av mat, og har ført til økende interesse og engasjement for urbant landbruk.

Nye tekniske løsninger og forretningsmodeller for lokal matproduksjon utvikler seg. Det urbane landbruket kan derfor bidra vesentlig til nytenking og innovasjon også i det nasjonale landbruket.

Samtidig kan det urbane landbruket fungere som en arena for kunnskapsutveksling mellom eksisterende og nye aktører. For eksempel vil fiskeoppdrettsnæringen kunne bidra ved utvikling av teknologi som kombinerer plantedyrking i vann og hold av fisk eller andre vannlevende dyr.

En nasjonal strategi vil være et viktig bidrag dersom den evner å stimulere utviklingen av det lokale, urbane matsystemet samtidig som dette systemet integreres i en strategi for den nasjonale matproduksjonen.

Framtidas urbane landskap

Kontrasten mellom bysamfunnet og landsbygda blir tydeligere etter hvert som en større andel av innbyggerne bor i byene. Folk med høy utdannelse og høye inntekter konsentreres også i storbyene. Denne todelingen av samfunnet innebærer ulemper både for by og bygd. Begge typer lokalsamfunn mangler elementer som savnes av innbyggerne, men disse elementene er forskjellige i byen og på landet.

Bylandskapet er dominert av betong, asfalt, stål og glass, og gir liten adgang til natur, planter, dyr og matproduksjon. Dette har betydning for oppvekst, utdanning, yrkesmessige valgmuligheter, trivsel, fritidstilbud, psykisk helse, og omsorg for eldre og demente.

En strategi for styrking og utvikling av det urbane og periurbane landbruket kan bidra til å redusere kontrasten mellom by og land, og til å gjøre bylandskapet mer allsidig. Urbant landbruk kan bli ett av flere elementer i en styrt samfunnsutvikling med sikte på reduserte forskjeller og mer gradvise overgangsformer mellom bysamfunn og landsbygd.

En nasjonal strategi for urbant landbruk kan bidra til å redusere motsetningene mellom bygd og by, og vil også forebygge utvikling av eventuelle motsetninger på dette feltet mellom storbyer og nasjonale myndigheter.

Urbant landbruk vil også redusere andre uheldige sider ved det tradisjonelle bylandskapet. Bylandskapet er dominert av overflater som disponerer for oversvømmelser i forbindelse med regnskyll, økte lokale temperaturer, og støvansamling. Urbant landbruk vil redusere disse problemene, og være et naturlig element i en byutvikling basert på prinsipper for grønn infrastruktur.

Sosialpolitisk verktøy

Betydningen av urbant landbruk for oppvekst, utdanning, yrkesmessige valgmuligheter, trivsel, fritidstilbud, psykisk helse, og omsorg for eldre er allerede nevnt. I land med større sosiale utfordringer enn Norge blir urbant landbruk også brukt til å hjelpe svakstilte grupper i bysamfunnet.

I noen storbyer har det vokst fram bydeler der storparten av innbyggerne har så svak kjøpekraft at matvarekjedene ikke tilbyr ferske matvarer som er viktige for et sunt kosthold. Disse bydelene omtales som ‘mat-ørkener’. Her har organisasjoner i sivilsamfunnet skapt muligheter for lokal produksjon av matvarer. I andre byer har lokal matproduksjon blitt organisert som et integreringstiltak for innvandrere med svak tilknytning til storsamfunnet.

Selv om forholdene i Norge er bedre på disse feltene, kan urbant landbruk ses som et forebyggende tiltak for å unngå slike tilstander.

Sirkulær økonomi

Urbant og periurbant landbruk har potensiale til å realisere en sirkulær byøkonomi ved å etablere lukkede kretsløp for organisk avfall, vann og næringsstoff. Urbant landbruks muligheter til å bidra til resirkulering av organisk avfall er imidlertid lite studert.

En fersk publikasjon (Weidner & Yang 2020) tyder på at evnen til å ta i bruk organisk avfall er avhengig av hvordan det urbane landbruket er bygd opp. Studien viste at det urbane landbruket i Glasgow og Lyon kunne bruke henholdsvis 52 og 17 prosent av matavfallet til matproduksjon.

Tverrfaglig forskning og teknologiutvikling synes avgjørende for å finne ut hvordan og i hvor stor grad urbant landbruk kan bidra til en sirkulær økonomi. En nasjonal strategi bør ta hensyn til dette.

Miljø- og klimatiltak

En vesentlig faktor bak engasjementet for urbant landbruk fra enkeltpersoner og sivilsamfunns-organisasjoner er ønsket om å bidra miljømessig, inkludert i arbeidet mot global oppvarming. Grønne omgivelser og matproduksjon i byer har miljø- og klimavennlige aspekter.

Det er sannsynlig at urbant og periurbant landbruk har et stort potensiale til å bidra på dette feltet, for eksempel ved å korte ned matvarekjeden fra produsent til forbruker. Men samlet effekt på klimaet er avhengig av både tekniske innovasjoner og hensiktsmessig planlegging fra myndighetenes side.

Behovet for kunnskapsutvikling og samarbeid mellom for eksempel ingeniører, ulike typer landbrukseksperter, veterinærer og biologer, arkitekter, økonomer og by- og regionplanleggere er stort. Her kan en nasjonal strategi for urbant landbruk bli en vesentlig faktor for å realisere nødvendig kunnskapsutvikling og samarbeid på tvers av fagfelt og geografiske områder.

Globalisering av matvaremarkedet

Økende global handel med landbruksprodukter er en utfordring for landbruket i mange land. Det norske landbruket er pr i dag i stor grad skjermet for global frihandel, men utviklingen peker i retning av økende konkurranse. Urbant og periurbant landbruk kan bidra med utvikling av forretningsmodeller som gjør norsk landbruk mer motstandsdyktig i denne situasjonen.

Sterkere involvering av lokalsamfunnet, satsing på produksjonsmåter som skiller seg positivt ut fra internasjonale konkurrenter og spesialisering på matvarer som ikke kan transporteres langt, er eksempler på tiltak som ikke er unike for urbant landbruk, men som kanskje har enda bedre vekstvilkår i denne typen landbruk enn i det tradisjonelle basert på rural produksjon.

Nok, sunn, trygg mat og bærekraftig produksjon

Nyere kunnskap viser at det ikke trenger å være noen motsetning mellom matsikkerhet, mattrygghet og sunn mat på den ene siden og bærekraftig produksjon av maten (Bernhoft m.fl. 2020). Tvert imot så harmonerer denne kombinasjonen med ‘det grønne skiftet’.

Det er nødvendig å ta store grep for å motvirke de store miljømessige skyggene som livsstilen, velstanden og energiforbruket vårt kaster. Den negative påvirkningen gjennom de siste 50-100 årene har fått et omfang som kan true livsgrunnlaget vårt – blant annet evnen til å skaffe nok, sunn og trygg mat.

Blant annet gjennom sitt store folkelige engasjement, har urbant landbruk et potensiale til å være en viktig del av dette grønne skiftet.

Del 2: Internasjonale trender i urbant landbruk

Historiske trender

Bildet er fra Bjørvika i Oslo. (Foto: Bjørvika Utvikling/Vibeke Hermanrud)
Bildet er fra Bjørvika i Oslo. (Foto: Bjørvika Utvikling/Vibeke Hermanrud)

Det har alltid vært et innslag av urbant landbruk i alle land, men utbredelse og betydning har variert over tid. I noen land, som for eksempel Japan, har urbant landbruk fra gammelt vært en planlagt del av byutviklingen. Et fellestrekk for de fleste høyt utviklede land har vært at omfanget av urbant landbruk har utviklet seg i omvendt takt med tilgangen til mat fra omverdenen. I tider med dårlig matsikkerhet (som krig og økonomiske nedgangstider) har omfanget økt, og i tider med stabil tilgang til mat har omfanget gått ned.

Disse trekkene er tydelige i land som USA, Storbritannia og Australia. I de første årene etter andre verdenskrig ble matforsyning til byene i økende grad basert på ruralt landbruk og innkjøp av masseprodusert mat i store matvareforretninger. I europeiske stater under sovjetisk kontroll var utviklingen i denne perioden mindre entydig; her ble urbant hagebruk så sentralt at forskere ga aktiviteten betegnelsen ‘stille bærekraft’. Interessen for urbant landbruk begynte så smått å øke igjen på 1970-tallet, og har økt tydelig de siste tiårene.

Dagens trender

Interessen for urbant og periurbant landbruk er nå økende i mange land – særlig i sivilsamfunnet, men også i politikk og forskning. Det er flere årsaker til den økte interessen. I USA har hageparsell-produksjon blitt et tiltak for å sikre sunn mat til folk i fattige bydeler der fersk mat er dyr og lite tilgjengelig.

Skepsis til industrielt landbruk og industriell matproduksjon, spesifikke krav til matkvalitet, motstand mot økende globalisert handel med matvarer, ønsker om sosial inkludering og utvikling i utsatte lokalsamfunn i byene, motstand mot nedbygging av matjord og ønske om kortreist og klimavennlig mat kan nevnes blant flere bakgrunnsfaktorer.

De individuelle og fragmenterte aktivitetene i sivilsamfunnet har etter hvert ført til at begrepet urbant landbruk har blitt inkludert i byplanlegging og regional planlegging i flere land. Noen land har også sett utvikling av strategier som ser bærekraftig utvikling, lokale matsystem, grønn infrastruktur og nye former for byutvikling i en sammenheng. Det urbane landbruket blir i økende grad sett på som et element i multifunksjonelle løsninger av moderne byutfordringer.

Forretningsmodell

Urban og periurban landbruksvirksomhet kan grupperes på flere måter. Tre perspektiver er 1) drifts/forretningsmodell, 2) hvordan lokalsamfunnet involveres og 3) dyrkingsmetodikk/bruk av areal.

Forretningsmodellen kan baseres på spesialisering, differensiering eller diversifisering. Spesialisering kan være ved at man for eksempel satser på grønnsaker som har spesielt kort holdbarhet i fersk tilstand og derfor ikke kan transporteres langt. Differensiering oppnås ved å satse på en produksjonsmåte eller distribusjonsmåte som skiller seg fra konvensjonell storskala matomsetning.

Diversifisering innebærer at man inkluderer andre aktiviteter enn matproduksjon for å skaffe seg ‘flere bein å stå på’. Ved hjelp av ett eller flere av slike tiltak kan virksomheten bli lønnsom selv om konkurransen fra det konvensjonelle storskala matsystemet er sterk. Ønsket om utvikling av urbant landbruk bidrar til utvikling av nye forretningsmodeller.

Involvering av lokalsamfunnet

Virksomheten kan også deles inn etter grad og type av involvering av lokalsamfunnet. Driften kan være rent kommersiell, slik at kontakten mellom produsent og forbruker i hovedsak dreier seg om kjøp og salg, for eksempel på et marked der produsent selger sine varer direkte til forbruker. Ofte er aktiviteten ideell og innebærer mer omfattende kontakt mellom produsent og forbruker, eller også tilrettelegging for at forbruker produserer matvarer til eget forbruk.

Virksomheten kan også være av sosial og kulturell art. Hageparselldrift kan for eksempel ha som mål å skaffe nyfattige innbyggere sunn mat og sosial inkludering. Andre kan ha som mål å fremme integrering av innvandrere, gi opplæring til skoleungdom, gi behandling til folk med mentale helseproblemer, tilby sosiale aktiviteter for barnefamilier eller gi demente en mulighet til sosialt samspill og fysisk aktivitet.

Det kan også knyttes ulike grader av forpliktende samspill mellom produsent og forbruker. Forbruker kan bestille spesifikke matvarer for en gitt periode fram i tid, dele risikoen for en vellykket høsting med produsent, og/eller forplikte seg til å bidra til produksjonen. Framveksten av andelslandbruk er eksempel på dette.

Bruk av areal

Virksomheten kan skje i svært ulik skala og i ulike omgivelser. Dyrking i mikroskala skjer i potter, bed og balkonger, eventuelt i mobile løsninger (bed på stativ, plastbokser som kan flyttes) om nødvendig. Drift av hagekolonier er oftest regulert av et regelverk og innebærer gjerne ikke-kommersiell og jordbasert matproduksjon.

Såkalt null-areal-landbruk er en felles-betegnelse for alle typer bygnings-relatert matproduksjon som ikke krever tilgang til nytt landareal. Denne typen matproduksjon kan skje ved hjelp av både lav- og høyteknologiske tilnærminger.

Intensivt periurbant hold av matproduserende dyr er vanlig i land som Nederland. Mer typisk for tidens trender er nok mer ekstensivt, periurbant og kommersielt landbruk basert på ideer om bærekraft, kortreist og miljøvennlig mat samt tett kontakt mellom produsent og forbruker.

Politikkens rolle

Dagens matvaresystem utvikler seg sammen med ulike og til dels motstridende drivkrefter. Økende internasjonal og global handel med matvarer har vært en sterk trend de siste tiårene. Dette har i mange tilfeller satt lokal matproduksjon som urbant og periurbant landbruk, under sterkt press. Byenes sterke vekst utgjør også en trussel mot arealer med god dyrkingsjord og miljøer for landbruk rundt byene.

Samtidig har sivilsamfunnet vist økende interesse for lokal produksjon og omsetning av mat, og ikke minst er det slik at spesifikke og ulike ønsker om bidrag fra urbant og periurbant landbruk i økende grad blir uttrykt i urbane områder. Nasjonale landbruksnæringer og dagligvarekjeder kan også ha synspunkt på slikt landbruk, særlig dersom ambisjonen er at denne delen av landbruket skal bidra vesentlig til dekking av matforsyninga. Ulike land har også ulik grad av selvforsyning med matvarer. Japan og Norge er eksempel på land med lav selvforsyningsgrad.

Politikken både påvirkes av og påvirker disse ulike trendene. Politiske tiltak som påvirker utviklinga av urbant/periubant landbruk kan være spesifikt rettet mot dette feltet, eller kan bruke slikt landbruk som et verktøy for å oppnå mer generelle politiske mål, som forbedring av samfunnsforholdene i byene eller bedre matsikkerhet. I de fleste land er den politiske diskusjonen på dette feltet i startgropen.

I følge en utredning om urbant og periurbant landbruk i EU bør politisk handling ta utgangspunkt i motsetningen mellom det sterke presset mot periurbant landbruk og de økte samfunnsmessige behovene for urbant og periurbant landbruk. Det er nødvendig at den sentrale politikken for landbruk og matproduksjon tilpasses de spesifikke behovene til urbant og periurbant landbruk, noe som ikke er tilfelle med dagens Common Agricultural Policy. Den politiske diskusjonen kan deles inn i tre tematiske områder;

1) For å sikre helhetlig tenking rundt arealbruk, er det behov for arealmessige utviklingsstrategier som håndterer fragmenterte beslutningsprosesser og økonomiske mekanismer som favoriserer nedbygging av periurban matjord.

2) Effektiv integrering av ulike sektorer krever tverr-sektorielle tilnærminger som inkluderer ulike formål som miljø, matproduksjon, arbeid, utdanning og helse i et system-perspektiv.

Annonse

3) Integrering av samfunnsmessige behov i politiske handlingsplaner. Utvikling av politiske handlingsplaner som tar hensyn til ulike samfunnsbehov krever politisk vilje og økt kunnskap om hvordan urbant og periurbant landbruk kan bidra til å dekke slike behov. Det er for eksempel nødvendig at arkitekter, ingeniører, plante- og husdyreksperter, landbruksplanleggere og økonomer jobber sammen for å styrke og raffinere nødvendige teknologier og forretningsmodeller.

Planer i ulike land

Den canadiske regjeringen lagde i 2011 en nasjonal plan for matpolitikk (People’s Food Policy), som anbefalte økt og styrket lokal matproduksjon, blant annet i form av urbant landbruk. Et lignende initiativ ble lagt fram i USA i 2009 (Know Your Farmer, Know Your Food.

Den japanske regjeringen la fram handlingsplaner (Revitalization Plan for Food and Agriculture i 2002, og New Basic Plan i 2005) som inkluderer et sivilsamfunns-initiativ for urbant landbruk med mottoet ‘lokalt produsert, lokalt konsumert’. Til tross for dette er japansk matforsyning fortsatt svært avhengig av det globale landbruksmarkedet.

Enkelte byer har kommet langt i diskusjonen og den praktiske gjennomføringa av urbant og periurbant landbruk. Et eksempel på en by som har lagd en egen strategi for urbant landbruk er Vancouver. London har lagd en strategisk matplan med en tilhørende gjennomføringsplan der byen forplikter seg å støtte investeringer i urbant landbruk. Milano har lagd en erklæring for urban matpolitikk og en katalog over beste praksis for urbant/periurbant landbruk.

Urbant landbruk er et eksempel på en generell trend hvor storbyene også i stadig større grad tar selvstendige initiativ uavhengig av sine respektive nasjonale regjeringer.

Del 3: Utfordringer i urbant landbruk

Sauer fra Nordtvet Gård ved Rødtvet sykehjem i Oslo.
 (Foto: Karl Erik Berge)
Sauer fra Nordtvet Gård ved Rødtvet sykehjem i Oslo. (Foto: Karl Erik Berge)

Urbant landbruk som fenomen er komplekst og mangesidig og kan innebære ulike typer av farer knyttet til kjemiske giftstoffer og aspekter rundt biosikkerhet vedrørende smittepress og spredning av infeksiøse agens fra dyr til mennesker, som kan være noe annerledes enn i mer rurale områder.

Det kan også være forhold rundt dyrevelferd som kan innebære ekstra utfordringer i urbant landbruk. Lukt fra grisehold og lyder fra haner er eksempel på dette.

Kjemisk forurensning

Kjemisk forurensning av jorda i byene kommer særlig fra gamle bygningsmaterialer og maling, fra fossilt brennstoff, fra diverse avfall og gamle deponier, samt fra forbrenningsovner i private hjem, industri, sykehus og krematorier.

Gamle bygningsmaterialer og maling inneholder PCB (polyklorerte bifenyler) og bly, impregnerte materialer har vært satt inn med arsen/krom/kobber, tjærestoffer (polysykliske aromatiske hydrokarboner; PAH) eller pentaklorfenol (PCP). Disse miljøgiftene kan frigis gradvis, men særlig i forbindelse med oppussing, rehabilitering, riving og brann. Utslipp fra ufullstendig forbrenning av kull, olje og bensin inneholder bl.a. PAH.

I gammelt avfall og deponier finner man diverse miljøgifter. Utslipp fra forbrenningsovner kan inneholde PAH, dioksiner og kvikksølv. Som et resultat, finner man økte konsentrasjoner av bly, PAH og PCB i jorda i byområder, og dioksiner og kvikksølv rundt forbrenningsanlegg. Undersøkelser av jord i norske byer utført av Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) viser at forurensningen gjennomsnittlig går 2-3 meter ned i jorda. Det framgår av NGUs undersøkelser at jorda i byene mange steder har vært behandlet som et uendelig sluk for alle typer avfall, og forurenset jord har blitt solgt og spredd som hage/park-jord. Styrtregn og flommer bidrar til spredning av stoffene.

Få av disse miljøgiftene har betydelig opptak i plantene. Noen tungmetaller, som kadmium, har betydelig planteopptak, men de er ikke blant de mest aktuelle giftene i byjord. Bly og kvikksølv er derimot svært aktuelle, men de har lite planteopptak. Enkelte tungmetaller er også mikronæringsstoffer, og et moderat økt opptak av slike har ingen negativ helsemessig betydning.

Organiske og metalliske miljøgifter kan imidlertid forurense plantenes overflater, og de kan tas opp og antakelig skade jordlevende organismer. Det er mellom 50 milliarder og 1 billion organismer pr spiseskje naturlig jord og de fleste jordorganismene er fortsatt uidentifiserte, og det er mye ukjent om miljøgiftenes påvirkning av disse organismene. Husdyr som spiser jord og jordorganismer vil få en viss mengde av giftene i seg, og det kan medføre forhøyete konsentrasjoner i animalske produkter.

Kjemisk forurensning med syntetiske plantevernmidler er avhengig av om det blant parsellbønder i byene brukes slike midler og hvilke prosedyrer de bruker. Ved bruk av plantevernmidler kan man tenke seg mulighet for overforbruk og potensielt skadelige samvirkningseffekter i miljøet og for konsumentene. Trenden er imidlertid at man forsøker å unngå plantevernmidler i det urbane landbruket.

Smittestoffer

Smittestoffer er den andre hovedgruppen av risikofaktorer. Det kan være sykdomsfremkallende bakterier, virus og diverse parasitter, samt resistente mikroorganismer. I byer er det høy tetthet av mennesker og kjæledyr som kan bidra til spredning av resistente og/eller sykdomsfremkallende mikroorganismer til matplanter og dyr i urbant landbruk.

Hvis urbant landbruk medfører tettere kontakt mellom mennesker, spesielt mennesker som reiser mye, og dyr, kan det innebære økt fare for smittespredning til dyrene, og deretter mellom dyr og eventuelt tilbake til andre mennesker. På grunn av byenes frekvente kontakt med store deler av verden, er introduksjon av eksotiske eller nye smittestoffer sannsynligvis større enn på landsbygda.

Sykdomsfremkallende agens som kan være av betydning, er for eksempel zoonotiske bakterier som Salmonella, Campylobacter og sykdomsfremkallende stammer av E. coli. Disse bakteriene gir først og fremst tarminfeksjon og smitten kan spres via avføring til mat, vann, dyr eller mennesker.

Videre må enkelte parasitter nevnes. Toxoplasma, Cryptosporidium og Giardia er encellede parasitter. Toxoplasma er vanlig hos blant annet katt i Norge, og smitte til mennesker kan skje gjennom dårlig varmebehandlet kjøtt, forurensete grønnsaker, eller kontakt med katteavføring. Eksponering ved graviditet kan gi abort eller fosterskade. Cryptosporidium og Giardia finnes ofte i råvann fra drikkevannskildene i Norge og kan gi mage-/tarminfeksjon. Smitten skjer oftest via forurenset vann eller mellom mennesker.

Tettheten av kjæledyr i bystrøk, gjør at også vanlig forekommende spolorm fra hund og katt er aktuelle her. Mennesker kan få i seg egg eller larver via smittet jord eller grønnsaker, og larvene kan forårsake skader i ulike vev under sin vandring, selv om de ikke utvikles til voksen orm i mennesker.

Grisehold kan være aktuelt i urbant landbruk, men gris kan også spre sykdom. Grisens spolorm kan smitte mennesker. Den er en stor produsent av egg som kan overleve i flere år i miljøet, slik at utsmitting til miljøet kan være betydelig. Når det gjelder gris må man også være oppmerksom på risiko knyttet til spredning av virus som munn- og klauvsjuke og afrikansk svinepest. Dette er ekstra viktig å tenke på fordi sistnevnte nå er på frammarsj i Europa.

Revens dvergbendelorm lever i rev og andre hundedyr som vår tamhund. Den er foreløpig ikke påvist i Norge, men i Sverige. Smitten kan skje via forurenset mat, vann eller kontakt med smitteførende hund eller rev. Ubehandlet har denne sykdommen høy dødelighet hos mennesker.

Småskalahold av høns er blitt populært i urbant landbruk, for eksempel i villastrøk. Urbant fjørfehold uten tilstrekkelig smittebeskyttelse kan innebære en fare for spredning av alvorlige fjørfesykdommer mellom hobbyflokker, og også til kommersielt fjørfehold. Hobbyfjørfe med tilgang til utearealer er spesielt utsatt for smitte med Newcastle disease og fugleinfluensa fra viltlevende fugler.

I forbindelse med fugleinfluensa er det også en fare for smitte til mennesker og gris dersom man ikke tar forholdsregler. Kontakt mellom duer og fjørfe er en risikofaktor for smitte med Newcastle disease. Meldepliktige fjørfesykdommer som infeksiøs laryngotrakeitt, infeksiøs bronkitt og Mycoplasma-infeksjoner forekommer jevnlig i hobbyfjørfepopulasjonen.

Smitte fra fiskeoppdrett

Fiskeoppdrett har i stor grad en naturlig smittebarriere mot mennesker og andre pattedyr, rett og slett fordi sykdomsfremkallende agens som smitter fisk sjelden smitter varmblodige dyr. Det kan likevel nevnes at f.eks. bakterien Mycobacterium marinum kan smitte mennesker som jobber tett på fisk, gjerne indirekte ved at infisert vann kommer i kontakt med sår i huden.

En annen mulig risiko er bruk av eksotiske fiskearter med delvis ukjent smittepotensiale til norske akvatiske arter. Eksotiske fiskearter er vanlige som kjæledyr i akvarier hjemme, og her stilles det ingen krav til behandling av avfall/ avløpsvann, som det gjøres i oppdrettsnæringen.

Ved oppskalering av fiskehold i urbant landbruk kan det bli aktuelt å legge lokale føringer, for eksempel ut i fra geografisk avstand til drikkevann og fiskeførende elver. Dersom kaldtvannsarter benyttes, må det også tas hensyn til potensiell smittefare, rømning og etablering i norske vann.

Dyrevelferd

Kontakt med levende dyr er til glede for mange mennesker og kan bidra til økt interesse, kunnskap og respekt for dyr. Hold av produksjonsdyr i urbane strøk kan bidra til et allsidig kosthold og lokal produksjon av mat. Urbant landbruk kan imidlertid også by på utfordringer med tanke på dyras velferd, og dyrehold som en integrert del av urbant landbruk er omstridt.

I urbant landbruk kan dyr ofte være tilgjengelige for og i kontakt med mange mennesker og kjæledyr, men også ville dyr på jakt etter et lett bytte. Uprofesjonelt utført slakting kan være et problem på grunn av mangelfull opplæring og uegnede lokaliteter. Knappe arealer, støy, forgiftninger og mangelfulle kunnskaper om hold av produksjonsdyr er eksempel på andre aktuelle utfordringer. Problemer av denne typen synes særlig å forekomme i tilknytning til småskala husdyrhold av ‘bakgårds’-type. Det er viktig at hold av dyr foregår i forskriftsregulerte og kunnskapsbaserte former, slik at dyras naturlige behov, velferd og sikkerhet ivaretas. Det er også viktig at eksisterende regelverk overholdes for å ivareta dyrevelferd hos fisk.

Hold av dyr som en del av urbant/periurbant landbruk i høyt utviklede land kan betraktes fra to ulike synsvinkler. På den ene siden er det behov for kunnskap om hvilke arter og undergrupper av arter som har best forutsetninger for å trives, holde seg friske og være produktive under ulike former for urbant landbruk. På den andre siden trenger vi å vite hvilke dyrearter som best kan bidra til det urbane landbrukets behov for blant annet en ressurs- og klimavennlig produksjon og et sunt og trygt kosthold basert på lokalmat.

Pr i dag er det store kunnskapshull om urbant/periurbant landbruks betydning sett fra begge disse synsvinklene. Urbant hold av matproduserende husdyr har økt de siste tiårene. Fra andre land er rapportert om økt hold av særlig høns, kaniner, bier og geiter. I Norge er birøkt og hold av høns i urbane strøk mest vanlig.

Noe av bakgrunnen for slikt husdyrhold er ofte et ønske om å bidra til mål som nevnt over. Samtidig er det er mye som tyder på at dagens urbane husdyrhold kan ligne mer på kjæledyrhold enn på kommersielt husdyrhold. Dette kan endre seg dersom nye former for dyrehold introduseres. For eksempel er en kombinasjon av insektoppdrett og fisk foreslått som lovende med tanke på resirkulering av organisk avfall og redusert karbonavtrykk.

En slik utvikling krever imidlertid en offentlig strategi som legger til rette for en infrastruktur, et juridisk og økonomisk rammeverk og ikke minst forskning og kunnskapsutvikling om dyrehold, dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet i forbindelse med slike urbane matsystemer.

Urin, avføring og andre avfallsressurser

Jorda må gjødsles og vannes for at planter skal vokse. Urin er i utgangspunktet en god gjødsel som det er mulighet for rik tilgang på i urbant miljø. I tillegg kan urin fra kjæledyr mer utilsiktet lett havne i urbant dyrket jord. Urin som gjødsel kan imidlertid innebære en utfordring ettersom mange legemidler skilles ut via urinveiene, og mennesker og kjæledyr bruker mye legemidler. For eksempel kan rester av antibakterielle midler sannsynligvis influere på jordas mikroliv med resistensutvikling som potensiell konsekvens. Urin kan også inneholde smittestoffer.

Ønsket om reduserte utslipp og gjenbruk av ressurser innebærer også at man ser på muligheter for å bruke avføring som gjødsel. Avføring inneholder et enormt mangfold av mikroorganismer, de fleste gunstige, men det kan også være potensielt skadelige og antibiotikaresistente organismer. Som urin vil avføring også inneholde legemiddelrester. Det er nødvendig med hygienisering av slike avfallsressurser, dvs. redusere faren for overføring av smittestoffer til mennesker, dyr og planter.

Det kan tenkes at gjenvinning av avfallsressurser i mindre systemer vil være mer oversiktlige og kontrollerbare enn slam samlet fra større systemer. Gjenvinning av avfallsressurser innenfor et begrenset, lukket system kunne for eksempel være et boligområde. Slikt avfall vil være mer forutsigbart enn et heterogent avfall som samles fra store områder som inkluderer by med privatboliger, industri, sykehus, bensinstasjoner, veitrafikk og all annen infrastruktur.

Der det er en mindre sirkel i resirkulasjonen av avfallsressurser er det sannsynlig at menneskene vil være mer oppmerksomme på hva som sendes som avfall, enn i et stort system hvor man føler mindre ansvar for avfallet i et ressursmessig kretsløp.

Del 4: Kunnskapshull som må tettes for å utvikle urbant landbruk

Tverrfaglig forskning og utvikling

På et overordnet plan er hovedutfordringen å skape en arena for tverrfaglig forskning og utviklingsarbeid innenfor urbant/periurbant landbruk.

I dette arbeidet trengs innsats fra ekspertise på blant annet dyre- og plantehelse, trygg mat, dyrehold og dyrevelferd, jordhelse, miljøkjemi og håndtering av miljøgifter, landbruksfag og forretningsmodeller, livssyklusanalyse og karbonavtrykk, ernæring og helse, ingeniørfag, arkitektur, by- og regionplanlegging og bruk av urbant/periurbant landbruk som verktøy i sosialpolitikken.

Videre er det behov for en politisk strategi for å sikre at kunnskapen fra forskning og utviklingsarbeid på dette feltet blir brukt i et positivt samspill mellom myndigheter, næringsliv og ulike typer ideelle organisasjoner i sivilsamfunnet.

Forskning om urbant/periurbant landbruk synes hittil i stor grad å ha dreid seg om analyser av de samfunnsmessige årsakene til den økte interessen for slikt landbruk, samt de samfunnsmessige konsekvensene av det. Noen forskningsprosjekt har også som mål å utvikle forretningsmodeller, skape samarbeid mellom ulike aktører med interesser i slikt landbruk og å utvikle ressurseffektive system for urban og periurban planteproduksjon.

Det synes å foreligge kunnskapshull på to plan. Det ene planet gjelder kunnskap om urbant/periurbant landbruk innenfor den enkelte fagdisiplin. Det andre planet gjelder tverrfaglig kunnskap og praktisk utviklingsarbeid som baserer seg på tverrfaglig kunnskap. Et lokalt matsystem basert på urbant/periurbant landbruk reiser nye problemstillinger innenfor flere fagområder, og krever i tillegg tverrfaglig samarbeid.

Matproduserende dyr

Dette gjelder eksempelvis hold av matproduserende dyr i et urbant miljø. Et overordnet spørsmål er om bærekraftig hold av matproduserende dyr er mulig i urbane miljø. Et annet overordnet spørsmål er om et urbant landbruk uten matproduserende dyr kan tilby innbyggerne tilstrekkelig allsidig og sunn lokalmat.

Et mer spesifikt spørsmål er hvordan byplanlegging og arkitektur kan bidra til et miljø som fremmer dyrevelferd, dyrehelse, trygg mat og en sirkulær og klimavennlig matproduksjon. Hvilke spesielle utfordringer gjør seg gjeldende med tanke på dyrehelse, dyrevelferd og trygg mat ved urbant hold av matproduserende dyr? Hvilke dyr er best egnet som matprodusenter i urbane miljø, både med tanke på dyrene, mattryggheten, sirkulærøkonomien, klimaet og tilgang til lokalprodusert sunn mat?

Hva kreves av hygienesystemer for å ivareta god dyrehelse og unngå unødvendig smitte mellom dyr og mellom dyr og mennesker i urbane landbruksomgivelser? Hvordan kan vi best ivareta dyrevelferd i et urbant miljø?

Jordas mikroliv

Det er økende oppmerksomhet og kunnskap om viktigheten av en sunn, humusrik jord med et stort mangfold av mikroorganismer. Jordas mikroliv har en viktig oppgave i å gjøre næringsstoffer fra jorda tilgjengelig for plantene.

Det er behov for å studere i hvilken grad en sunn jord som er rik på humus og mikroorganismer kan omdanne/nedbryte miljøgifter og redusere resistente/sykdomsfremkallende mikroorganismer i jorda.

Resirkulering av avfallsressursene

Reduserte utslipp og gjenbruk av ressurser er en viktig del av et framtidig urbant landbruk. Det vil være viktig å studere hvordan avfallsressurser kan resirkuleres i en mindre skala.

I den sammenhengen er det nødvendig å skaffe kunnskap om optimale metoder for tilstrekkelig nedbryting av legemiddelrester, sykdomsagens og resistente mikroorganismer i gjenvinningsproduktene.

Sluttord

Urbant og periurbant landbruk synes å passe godt innenfor en rekke av FNs bærekraftsmål. Blant FNs mål er utryddelse av fattigdom og sult, sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, redusere ulikhet, oppnå matsikkerhet, bedre ernæring og fremme bærekraftig landbruk.

Videre vil FN gjøre byer og bosettinger inkluderende, trygge, mer motstandsdyktige og bærekraftige, sikre bedre forbruks- og produksjonsmønstre, og ikke minst stoppe klimaendringer, og bekjempe konsekvensen av dem. Urbant og periurbant landbruk har potensiale til å kunne gi viktige bidrag innen alle disse områdene.

Litteraturliste

Bernhoft A (red.). 2018. Grønn helse i byen – Hva betyr grønne omgivelser og matproduksjon i byer for vår helse? Det Norske Videnskaps-Akademi, Årbok 2017, ISBN 978-82-7099-914-9, side 319-333.

Bernhoft A (red.). 2020. Hvordan kombinere nok, sunn og trygg mat med bærekraftig produksjon? HarvestMagazine 11.3.2020.

Duzi B, Frantal B, Rojo MS. 2017. The geography of urban agriculture: New trends and challenges. Moravian Geographical Reports 25(3): 130-138. DOI: 10.1515/mgr-2017-0012.

Eggen OA, Andersson M, Ottesen RT. 2009. Aktsomhetskart for forurenset grunn i Oslo – Bestemmelse av byjordsområde og naturlig bakgrunn basert på boreprøver. NGU rapport 2009.056.

Eriksen GS, Amundsen CE, Bernhoft A, Eggen T, Grave K, Halling-Sørensen B, Källqvist T, Sogn T, Sverdrup L. 2009. Risk assessment of contaminants in sewage sludge applied on Norwegian soils. Norwegian Scientific Committee for Food Safety (VKM). 05/511-22-final.

European Commission. 2013. Green Infrastructure (GI) - Enhancing Europe’s Natural Capital -

COM(2013) 149 https://www.eea.europa.eu/policy-documents/green-infrastructure-gi-2014-enhancing

Mok HF, Williamson VG, Grove JR, Burry K, Barker SF, Hamilton AJ 2014. Strawberry fields forever? Urban agriculture in developed countries: a review. Agronomy for Sustainable Development 34(1): 21-43. DOI: 10.1007/s13593-013-0156-7

Ottesen RT, Volden T, Finne TE, Alexander J. 1999. Jordforurensning i Bergen – Undersøkelse av barnehager, barneparker og lekeplasser på Nordnes, Jekteviken og Dokken: Helserisikovurdering. NGU rapport 99.077.

Piorr A, Zasada I, Doernberg A, Zoll F, Ramme W. 2018. Research for AGRI Committee - Urban and Peri-urban Agriculture in the EU http://www.europarl.europa.eu/RegData/etudes/STUD/2018/617468/IPOL_STU(2018)617468_EN.pdf

Weidner T, Yang A. 2020. The potential if urban agriculture in combination with organic waste valorization: Assessment of resource flows and emissions for two European cities. Journal of Cleaner Production 244:118490.

Neste artikkel

Sauebonde reagerer på KLF-utspill