Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kunnskapsbasert husdyrproduksjon øker ikke risikoen for pandemier

Det er meningsløst å begrunne politiske synspunkter om norsk matproduksjon med feil framstilling av årsaker og virkninger til sykdomsproblemer og naturødeleggelser i tropiske områder.

Dyrehelse: Norge har en svært god dyrehelse, og resistensen mot antibiotika går faktisk ned, skriver Ole Avlseike. (Foto: Marit Glærum)
Dyrehelse: Norge har en svært god dyrehelse, og resistensen mot antibiotika går faktisk ned, skriver Ole Avlseike. (Foto: Marit Glærum)

I en kronikk på Forskersonen 16. januar hevder Tanja Kalchenko og Nina Johansen at alle former for kjøttproduksjon øker risikoen for pandemier og zoonoser. Kalchenko og Johansens budskap er skjevt og feilaktig fremstilt. Kunnskapsbasert husdyrproduksjon øker ikke risikoen for pandemier, det er heller tvert imot.

Kalchenko og Johansen blåser opp husdyrenes betydning når de blander sammen «husdyr» og «dyr», det er særdeles stor forskjell på husdyr i Norge og mygg og eksotiske dyr i jungelen. I debatten om norske husdyrhold, må man forholde seg til norske forhold og der konsekvensene av vårt forbruk forplanter seg til andre steder.

Norsk husdyrhold er basert på balansen mellom effektivt, rasjonelt og ansvarlig. Kalchenko og Johansen har selvfølgelig rett i at store ansamlinger av dyr kan oppformere smitte, men det er flere grunner til at de faktisk svært sjelden gjør det i ansvarlig kunnskapsbasert husdyrproduksjon.

Smittereduserende tiltak mot covid-19 er småtterier sammenlignet med normalen for norske husdyr: De reiser ikke, besøker ikke individer utenfor kohorten, møter få mennesker, lite smittekontakt med villfauna, importerte fôrråvarer er varmebehandlet, det holdes et godt nivå med tanke på biosikkerhet og forebyggende tiltak. Vi har organiserte helsetjenester og godt veterinært tilbud for husdyrene, og beredskap både i næringen og hos myndighetene.

Faktum er at utbrudd av dyresykdom i all hovedsak forårsaker sykdom for husdyrene selv og økonomisk tap og problemer for bonden. Tilfeller av nye smittestoff og art-hopping har historisk vanligvis oppstått i områder med åpen og høy tetthet og sameksistens av ville dyr, husdyr og mennesker. Influensavarianter er et godt eksempel som Kachenko og Johnsen også trekker fram som en stor risiko for folkehelsen.

Høypatogene fugleinfluensa, H5N8-virus, ble for første gang høsten 2020 registret i Norge. Dette skyldes at trekkruten nordover for gjess- og måkearter i fjor har dratt med seg fuglesmitte. Det har medført noen få registreringer av sykdom og død hos ville fugler. Forekomsten hos ville fugler representerer en trussel for norske høns, men svært liten risiko for nordmenn. Noe som også vises i Folkehelseinstituttet sin risikovurdering:

Annonse

«Til tross for omfattende utbrudd av H5N8-virus hos fugl i 2014–2015 har det ikke forekommet tilfeller av smitte til mennesker. Smitteforsøk med H5N8-virus fra 2014–2015 i ilder, som er en dyremodell for menneske, og i andre dyrearter, tyder på at viruset ikke smitter lett til menneske (Adlhoch et al., 2014). Genetiske undersøkelser av H5N8-virus fra 2014–2015 viser at viruset hovedsakelig er et «fuglevirus» uten stor grad av tilpasning til menneske (Hanna et al., 2015).»

Ole Alvseike

For dem som daglig er usikre på om de vil ha nok mat, er trygg mat en utilgjengelig luksus

Kachenko og Johansens påstand «Alle former for kjøttproduksjon øker risikoen for pandemier og zoonoser» er kort og godt feil. Husdyrproduksjon står for en vesentlig del av matproduksjonen i verden, og er helt avgjørende for marginale områder som faktisk er leveområde og matfatet for store befolkninger. Det er riktig at ingen enkel pandemi i menneskets historie som kan spores tilbake til planter eller plantebaserte matvarer.

Plantesykdommer og -parasitter er det derimot mange eksempler på, og utbrudd av smittsomme sykdommer overført til mennesker med planter er tallrike. Sykdommene trenger ikke være pandemier for at smittsomme sykdommer skal være alvorlige. Pandemi betyr ikke annet enn at sykdommen opptrer epidemisk på alle kontinenter. Covid-19 får først og fremst oppmerksomhet fordi sykdommen fyller opp sykehusene i utviklede land. Hittil er ca. 2,15 millioner mennesker døde globalt på grunn av covid-19, mens for eksempel malaria som smitter fra dyr (mygg) ikke er en pandemi selv om den «normalt» dreper 4 millioner mennesker årlig.

Det er vesentlig at verdens matressurser utnyttes og holdes i hevd for å fø befolkningen i verden. Norge har naturlige forutsetninger for å produsere animalsk mat basert på gress og drøvtyggere. Vi har en svært god dyrehelse, og resistensen mot antibiotika går faktisk ned. Det første antibiotikumet, penicillin, er fortsatt det desidert vanligste preparatet i veterinær husdyrpraksis i Norge. Det logiske vil derfor like godt være å øke den norske husdyrproduksjonen fordi vi da: 1) Bidrar til å redusere presset mot tropisk og sub-tropisk natur, 2) Bidrar med trygg mat, bremser resistensutvikling og arbeider for forbedring av dyrevelferden, 3) Bidrar med kompetanse og løsninger som kan tilpasses utenfor Norge.

Ja, det er utfordringer også med matforsyningen, herunder animalsk matproduksjon i verden. Rent drikkevann, trygg plantekost og animalske mat er basalbehov vi tar for gitt, men som ikke er en selvfølge for store deler av jordens befolkning. For dem som daglig er usikre på om de vil ha nok mat, er trygg mat en utilgjengelig luksus. Vi skal derfor passe oss for å blande sammen vår norske virkelighet med tilstanden i disse områdene og motsatt.

Det er meningsløst å begrunne politiske synspunkter om norsk matproduksjon med feil framstilling av årsaker og virkninger til sykdomsproblemer og naturødeleggelser i tropiske områder. Vi bør heller arbeide sammen for at vår produksjon av plantekost, fôrråvarer og animalske matvarer i havet og på land, ikke bidrar til miljø- og klimabelastninger andre steder i verden eller for framtidige generasjoner.

Innlegget har vært publisert på forskning.no.

Neste artikkel

Usmittede tyske tamsvin skal avlives