Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jod og selen er mangelvare. Slik kan vi gjødsle oss til bedre helse

De livsnødvendige sporstoffene jod og selen i mat og fôrvekster varierer betydelig. Gjødsling med sporstoffer kan være god strategi for å øke konsentrasjonene.

Status av selen og jod er kartlagt i en fersk undersøkelse av blodprøver fra ammekyr i Norge. Nær halvparten av dyra hadde for lavt selennivå, men kun 0,5 % hadde mangelfullt nivå av jod, skriver kronikk-forfatteren. Foto: Marit Glærum.

Selen og jod er nødvendige sporstoffer som mennesker og husdyr får i seg gjennom mat og fôr. Jordsmonnet i Norge er fattig på selen og jod, selv om konsentrasjonen av stoffene i nedbør og derved også i jord, er høyere nær havet. Generelt kan man si at det som vokser i den norske jorda, ikke er tilstrekkelig kilde til selen og jod for mennesker og husdyr. Derfor tilsettes selen og jod til dyrefôret, noe som er viktig for dyras helse og for innholdet av selen og jod i animalske produkter som konsumeres. Her gis en liten kunnskapsoversikt.

Hvorfor er selen og jod viktig?

Selen og jod spiller sammen i viktige funksjoner i kroppen til mennesker og dyr. Selen inngår i aminosyren selenocystein, som igjen inngår i enzymer med antioksidantfunksjon. I tillegg har selen blant annet betydning for dannelse og omsetning av de jodholdige skjoldbruskkjertel-hormonene. Disse hormonene er sentrale i reguleringen av kroppens stoffskifte og cellenes energiomsetning og oksidasjonsprosesser.

de to-tre siste tiårene har mer norskprodusert matkorn eller import fra andre selenfattige områder ført til at selennivåene i befolkningen har gått betraktelig ned

Historisk sett har eksponeringen for selen og jod vært svært lav i deler av den norske befolkning og husdyrpopulasjon – særlig i innlandet. Helseeffekten av selenmangel er ofte vanskelig å identifisere og beskrive hos både mennesker og dyr. Imidlertid er såkalt ernæringsbetinget muskeldegenerasjon, som gir stive, smertefulle muskler, en velkjent manifestasjon av selenmangel hos unge husdyr. Import av selenrikt amerikansk matkorn ga i mange år en bedre selentilførsel i Norge, men de to-tre siste tiårene har mer norskprodusert matkorn eller import fra andre selenfattige områder ført til at selennivåene i befolkningen har gått betraktelig ned. Husdyrfôret tilsettes selen, men det er også tegn til at deler av dagens husdyrproduksjon har mangelfull selendekning. Det ser vi både ved lave selennivåer i prøver fra dyr og sykdomsfunn.

Når det gjelder jodmangel, er struma den åpenbare effekten – som var godt kjent både hos folk og dyr i norske innlandsstrøk. Fra 1950-årene forsvant struma fra det norske helsebildet da kraftfôret til dyra ble tilsatt jod. Jod går lett over i melka, og således hadde man i stor grad løst et mangelproblem hos både dyra og den melkedrikkende befolkningen.

Kjemisk form av selen i fôret påvirker dyrehelsen og selennivået i animalske produkter

Fordeling og omsetning av selen i kroppen avhenger av den kjemiske formen selen har i fôret/maten. Selen fra organiske selenkilder bygges inn i kroppens proteiner og overføres i langt større grad til diende avkom og konsumenter av animalske næringsmidler via melk og kjøtt enn ved inntak av uorganisk selen. Formen av selen i dyrefôret er således viktig for hvilken rolle animalske næringsmidler har som selenkilde for mennesker.

I dagens griseproduksjon ser man økt forekomst av sykdom som kan relateres til mangel på selen selv om grisene får maksimalt tillatt tilskudd av selen i fôret. Den maksimale selentilsetningen har vært uendret siden 1970, og det brukes først og fremst uorganisk selen i form av natriumselenitt. Forskning kan tyde på at selentilsetningen i fôr ikke lenger oppfyller behovet til dagens gris som har fått en kraftig reduksjon av fettvev og ditto økt muskulatur i kroppen gjennom avl sammenlignet med for 50 år siden.

Aktuell forskning indikerer at natriumselenitt kan øke nivået av oksidativt stress i grisene, som kommer i tillegg til et økt stressnivå i dyra knyttet til høy veksthastighet og bedre fôrutnyttelse. Griser fôret med organisk selen i form av selenmetionin har vist bedre immunrespons, og lagring av selenometionin i kroppens proteiner innebærer et mer stabilt selennivå i dyra. I perioder med økt stress, f. eks. ved avvenning, omplassering eller sykdom, kan grisene spise mindre. Det kan medføre underskudd av antioksidanter. Oppbygging av en viss bufferkapasitet med stoffer som har antioksidantfunksjon, slik som med organisk selen, er derfor ønskelig.

Selen og jod i ammekyr i Norge

Status av selen og jod er kartlagt i en fersk undersøkelse av blodprøver fra ammekyr i Norge. Nær halvparten av dyra hadde for lavt selennivå, men kun 0,5 % hadde mangelfullt nivå av jod. Nivåene av begge stoffene var lavest i Nord-Norge og høyest i kystområdene fra Agder til Sogn. Selv om innlandsområdene i Sør-Norge har spesielt lave konsentrasjoner av selen og jod i jorda, viste dyra fra disse områdene et nivå av begge stoffene på landsgjennomsnittet. At kystområdene i vest hadde høyest innhold av selen og jod var forventet ut fra hva man vet om naturlig geografisk fordeling av stoffene. Forklaringen på at det var Nord-Norge, og ikke innlandsstrøkene, som hadde de laveste nivåene, er sannsynligvis at det kan være regionsvise forskjeller i bruk av mineraltilskudd.

Annonse

Det lave nivået av selen i ammekyrne bekrefter tidligere erfaring av selenmangel hos husdyr i Norge som ikke får selenholdig kraftfôr. Det var derimot noe overraskende at såpass liten andel av dyra hadde mangelfullt jodnivå. Imidlertid er utbredelsen av klinisk jodmangel hos husdyr i Norge i dag temmelig sjelden og betyr antakelig langt mindre enn klinisk selenmangel.

Sammenhengen mellom selen og jod i beiteplanter og -dyr

En annen undersøkelse har sett på sammenhengen mellom sporstoffer i beiteplanter og i leveren fra beitedyr. For selen viste flertallet av planteprøvene sett under ett, lave verdier; godt under behovet til beitende dyr. Det var liten forskjell mellom ulike plantearter i utmarksbeitene og mellom prøver tatt i utmark og innmark. Det var derimot en tydelig geografisk fordeling, med noe høyere og mer tilfredsstillende selenverdier, vest for Langfjella og langs kysten nordover, mens mange innlandsprøver fra Sør-Norge viste svært lave verdier. I leverprøvene var det imidlertid ikke et tilsvarende tydelig geografisk mønster, verken hos sau eller ammekyr. Årsaken til dette er trolig at ulik bruk av mineraltilskudd i forskjellige besetninger har større betydning, og dekker over de geografiske forskjellene. For jod var nivåene høye og tilstrekkelige i beiteplanter fra utmark ved kysten landet rundt. Mens nesten alle prøver fra innlandet, spesielt i Sør-Norge, viste lave verdier; stort sett langt under behovet til husdyra. Forklaringen på høyere konsentrasjoner av selen og jod i plantene langs kysten enn i innlandet er i hovedsak atmosfærisk transport fra havet.

Nedgang av jodinnholdet i melk

Melk og melkeprodukter har siden 1950-tallet vært den viktigste jodkilden i norsk kosthold. Det er fordi jod tilsettes i fôret til melkekyr ut over dyras behov og at overføringsgraden av jod fra fôr til melk er høy. Men dersom fôret inneholder noen stoffer som kalles glukosinolater, vil jodinnholdet i melka reduseres. Det er fordi glukosinolater konkurrerer med jod ved overføringen fra blod til melk. De mest brukte fôrråvarene som inneholder glukosinolater er rapskake og rapsmel.

Forskningsresultater fra NMBU har vist at innholdet av jod i melk kan bli mer enn halvert ved bruk av rapsprodukter i fôret. Tilsetting av mer jod i fôret kan være et effektivt tiltak for å motvirke reduksjonen i jodinnholdet i melk. Fôrindustrien tilsetter nå derfor mer jod i kraftfôret til melkeku som får rapsprodukter.

Gjødsling med selen

Omtrent halvparten av verdens befolkning lider av mangel på sporstoffer som selen på grunn av lavt innhold i maten. Selenmangel kan unngås gjennom et mer variert kosthold, mineraltilskudd, mineralberikning av maten, eller ved å øke sporstoffkonsentrasjonene i mat- og fôrvekstene gjennom gjødsling, noe som kalles biofortifisering.

Biofortifisering av avlinger gjøres ved hjelp av agronomiske metoder der de ønskede sporstoffene er tilsatt til gjødselen og ved bruk av plantesorter som lett tar opp stoffene. Dette kan være gode strategier både for å øke sporstoffkonsentrasjonene i plantene og for å forbedre avlingene i mineralfattig jord. Slike metoder har vært suksessfulle for å øke sporstoffer som selen i mat- og fôrvekster. Selen som dyra tar opp gjennom fôrplantene, kan både være bedre helsemessig for dyra og gi bedre fordeling til produkter som konsumeres, enn kjemiske fôrtilsetninger direkte i fôret.

Konklusjon

Konsentrasjonene av de livsnødvendige sporstoffene jod og selen i mat og fôrvekster varierer betydelig. Generelt er norsk jordsmonn fattig på disse stoffene, men nivåene er noe høyere i vekster nær havet. Marint miljø og sjømat har de høyeste nivåene av selen og jod. Dyrefôr er tilsatt selen og jod, noe som er viktig for dyras helse og for innholdet av selen og jod i animalske produkter. Gjødsling med sporstoffer kan være god strategi både for å øke sporstoffkonsentrasjonene i plantene og for å forbedre avlingene i mineralfattig jord. Metoden har vært suksessfull for å øke sporstoffer som selen i mat- og fôrvekster. Selen som dyra tar opp gjennom fôrplantene eller organisk selen tilsatt fôret, kan både være bedre helsemessig for dyra og gi bedre fordeling til produkter som konsumeres, enn uorganiske selen-tilsetninger i fôret.

Artikkelen er konklusjoner fra et symposium om jod og selen i regi av Komite for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi 30. oktober 2018. Artikkelen er skrevet av Aksel Bernhoft, seniorforsker, Veterinærinstituttet og leder av Komite for geomedisin – mat, miljø, helse, Det Norske Videnskaps-Akademi; Michaela Falk, forsker, Veterinærinstituttet; Egil Prestløkken, førsteamanuensis, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU); Bal Ram Singh, professor emeritus, NMBU; Tore Sivertsen førsteamanuensis emeritus, NMBU

Neste artikkel

Antibiotikabruken til hundar bør endrast