Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ingen anti-kanalisering for kjøttfe

Seniorrådgiver i Bondelaget er uenig i at det er snakk om anti-kanalisering når ammekuproduksjonen vokser i kornområdene.

Bondebladet har skrevet at veksten i ammekyr skjer i strid med intensjonen i kanaliseringspolitikken. Det er ikke Anders Huus enig i.

Forrige Bondebladet fokuserer på utviklingen i ammekuprodusenter i ulike deler av landet fra 2010 til 2015 og videre til i dag. De viser til at det har vært en nedgang i ammekuprodusenter på Vestlandet og i Nord-Norge. Artikkelen etterlater et inntrykk av at all vekst av kjøttfe skjer i kornområdene, mens grasområdene går tilbake. Landbrukspolitikken er dermed feilslått. Dette er ikke riktig.

Vi definerer kornområdene til Østfold, Akershus, Vestfold, alt som ikke er dal- og fjellbygder i Telemark, Buskerud, Hedmark og Oppland, samt kommunene rundt Trondheimsfjorden. Her produseres over 90 prosent av kornet. Resten er grasområdet, der arealet er lite egnet til korn.

I dag er det over dobbelt så mange kjøttfeprodusenter i grasområdene (3072) som i kornområdene (1457). Ser vi på de siste tre årene er produsentveksten god i begge områdene, hhv. 330 i grasområdene og 233 i kornområdene. Det utgjør en vekst i antall kjøttfe på hhv. 8180 i kornområdene og 9325 i grasområdene. Målt i prosent er veksten noe sterkere i kornområdene. Besetningene er større i kornområdene.

Både på Vestlandet og i Trøndelags dal- og fjellbygder gikk antall produsenter ned fram mot 2015. Den negative trenden er nå snudd. Etter 2015 er veksten prosentvis sterkest i dal og fjellbygdene i Trøndelag. Agder og Rogaland har hatt sterk vekst i hele 8-års perioden. Innenfor grasområdet er det flest produsenter i dal- og fjellbygdene på Østlandet. Her er også besetningene størst.

Annonse

Er det landbrukspolitikken som er ansvarlig for at Vestlandet og Nord-Norge har att svakere utvikling enn kornområdene?

Det er ikke lett å finne holdepunkt for dette ved å se på jordbruksoppgjørene. Rammevilkårene er relativt sett styrket mer i grasområdene enn i kornområdene. Det er tre ordninger med distriktsprofil som slår inn for ammekuprodusenter: Driftstilskudd, Arealtilskudd grovfôr og Distriktstilskudd kjøtt. I tillegg har produsenter i grasområdene bedre muligheter til å utnytte utmarksbeite. Disse fire tilskuddsordningene er alle styrket vesentlig til fordel for ammekuprodusenter i grasområdene.

Endring i drifts-, areal-, distrikts- og utmarksbeitetilskudd for ammekubruk med 40 ammekyr.

Etter 2015 er arealtilskuddet svekket i kornområdene. Regnet på et 40 kyrs ammekubruk har grasbygdene fått relativ forbedring av de fire tilskuddene med ca. 100 000 kroner mer enn i de beste kornområdene fra 2015. De siste åtte årene, ca. 140 000 kroner i relativ fordel grasområdene, tilsvarende 3 500 kroner/ammeku. Ved årets jordbruksoppgjør ble arealsone 5 splittet opp. Det gir Vestlandsbønder 30 kroner/daa mer i tilskudd enn andre deler av grasområdet.

De nylige endringene i rammevilkår til fordel for grasområdene og Vestlandet spesielt, fanges ikke opp allerede nå i statistikken over antall kjøttfeprodusenter. Fjøs skal bygges og besetninger må kjøpes inn. Full effekt ser vi først om noen år. Trolig forklarer økonomien i alternative produksjoner en del av ulik utvikling mellom områder. I kornområdene er hovedalternativet korn. Mange oppfatter kornøkonomien som svak. Da blir ammeku attraktivt, særlig på bruk med lave kornavlinger. I grasområdene er melk et viktig alternativ. Mange oppfatter økonomien i melkeproduksjonen til å være bedre enn i storfekjøttproduksjon. Det kan være en forklaring på lavere vekst i antall ammekuprodusenter på Vestlandet og i Nord-Norge.

Markedet for storfekjøtt bør dekkes med norsk vare. Rammevilkårene for ammeku er styrket, særlig i grasområdet. Interessen for kjøttfe er stor og en ser om lag like sterk vekst i korn- og grasområdene.

Neste artikkel

Grunnlaget for vern kan vaskes ut med flommen