Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En fjøsnisses hjertesukk

– Det er ikke hipt å være nissete, sidrompa, gammeldags og lite bereist. Vi rykker stadig oppover på rødlista, konstaterer en bekymret fjøsnisse.

– Vi fjøsnisser blir ikke like høyt verdsatt som før. Vi føler oss glemt, oversett og nedproritert, skriver en representant for yrkesstanden i denne kronikken. Foto: Mostphotos
– Vi fjøsnisser blir ikke like høyt verdsatt som før. Vi føler oss glemt, oversett og nedproritert, skriver en representant for yrkesstanden i denne kronikken. Foto: Mostphotos

Det nærmer seg jul – igjen – og vi fjøsnisser kjenner på en barnlig glede og boblende forventning. En julefeiring i kjente og trygge omgivelser, sammen med våre nærmeste tobeinte og firbeinte, for ikke å glemme den trebeinte fjøskrakken. Tradisjonsmat, høytid og nissestreker. Årets desidert største høydepunkt. Toppen på lykke. Smørøyet i grøten.

Apropos grøt, ja da detter nisselua mi fort ned i panna, og bekymringsrynka trer fram like djup som kløfta mellom borgene i Ronja Røverdatters rike.

Vi fjøsnisser blir ikke like høyt verdsatt som før, vi føler oss glemt, oversett og nedprioritert. Det er ikke hipt å være nissete, sidrompa, gammeldags og lite bereist. Vi rykker stadig oppover på rødlista med utrydningstruede arter.

Må ikke forveksles med partiet Rødt si stortingsliste altså, vi er heller mer i samme kategori som dinosaurer, mammuter, nesehorn og bengalske tigre. Og TV-kanaler uten reklame, eller politikere uten svin på skogen. Villsvin er visstnok verst.

«Alt var så mye bedre før», sa fjøsnissen på en gard i nabobygda, da buskapen ble solgt og gardbrukeren slo av lysa og dro på grisefest i Syden i jula. Ble ikke mye grøt å få der i garden, for å si det sånn, ikke så mye som en liten rislunsj.

«Hvor blir hu gamle Guri av?» synger en kollega i verdens tristeste julesang, «hu alltid julegrøt meg ga, men nå er det forbi».

Ja, ikke helt forbi da, noen setter fortsatt pris på oss, og serverer tradisjonen tro deilig julegrøt i høytida. Det finnes neppe noe penere syn for oss fjøsnisser, enn å se folka på garden stivpyntet med kjole og dress, trippende i pensko over tunet en stjerneklar julekveld. Småhutrende av desemberkulde, forventningsfulle og glade med ribbelukt, småkaker og en haug med pakker ventende på seg i storstua. De klyver opp stigen til fjøstrevet, setter fra seg grøten og hvisker god jul til nisser og fe.

Men, graut og graut, fru Blom. Den gode gamle oppskrifta laga med melk rett fra tanken, masse sukker og kanel, og et smørøye så stort at det flommet over på alle kanter, er av sjeldenhetene. Nå om dagen går det mye i oppskrifter som ikke akkurat bygger opp en perfekt fjøsnissekropp, altså stutt og butt. Neida, nå lar de seg inspirere og manipulere av ukeblader og sosiale medier.

Det er så mye som er farlig og lite ernæringslurt i dag, og det viktigste av alt er at det du skal spise må være instagramvennlig – altså samma åssen det smaker, bare det ser fint ut på bilde.

Stakkars folk!

Noen lager grøt av lettmjølk, skummet mjølk eller laktosefri mjølk. På toppen ofres en liten klatt margarin og bittelitt søtningsmiddel. Til og med kanel advares det mot å bruke for store mengder av, det kan føre til forgiftning, forkynte fete typer i avisa oss for noen år sida. Og så er det vanskelig å få kanelen til å oppføre seg pent på bilder. Den sklir liksom utover med smøret, og klumper seg. Likeså godt å kjøpe pen og ferdig grøt fra Fjordland.

En fjøsnisses største juleønske er grøt laget av mjølk fra ku en kjenner personlig, helst Dagros, for hun har aldri tatt en paracet i hele sitt liv, hun er frisk som en fisk uten lakselus og driver ikke med doping. Tygg litt drøv på den, du.

Skulle noen komme her og klage på at Dagros promper, og insinuere at det er en trussel mot miljøet og livet på jorda, så skal jeg nisse så mange streker at de ser mannen med ljåen og spøkelser på høylys dag samtidig.

Her har vi pusta og pesa inn promp og rap fra de 4-magede i generasjoner, og eneste sjukdomstegnet på oss er et nissenys i ny og ne. Nei, da er det verre med all nymotens kjemikalier og utslipp. Når noe er merka med dødningehode, da skjønner til og med vi nisser at vi må ha fingra av fatet. Sånt nisser man ikke med.

En annen åpenbar utfordring for oss fjøsnisser, er dagens byggeskikk. Stort skal det være, og stygt spør du meg. Minimalistisk, stål og betong, i motsetning til hjemmekoselige trehus med laftevegger og smårutete vinduer. Låver og fjøs som før i tida var som en labyrint og forundringspakke på en gang, hadde både trev, låvebru med kjøring og utallige rom for dyra og deres mat, er erstatta med store haller uten så mye som et lite loft.

Tenkes det ikke lenger på arbeids- og boforholda til oss kortvokste, skye vesener med røde toppluer?

Hvor skal vi gjemme oss nå lissom? I det tekniske rommet? På doen til avløseren? I smitteslusa? Og hvor skal vi sove heretter? På fjøskontoret eller i kornsiloen? Snakk om å gå ned på komfort.

Annonse

Vi planlegger å demonstrere – for vi nekter å bli omskolert til driftsbygningsnisser – bare koronaen tillater større nisseansamlinger. Vi gidder i hvert fall ikke møtes på Teams.

Sjøl om mange er ramma av nissestreker der, og vi hører rykter om lyd som ikke virker, passord som kommer på avveie og nisser uten nissedrakt som dukker opp. Mye uforståelig og uforklarlig sjøl for oss overtroiske. Det er ikke lett for oss å gjøre gode gammeldagse nissestreker lenger, som å slippe løs hesten, gjemme bort høygafler, sette kosten på feil sted, melke kua før melking, sette døra på vidt gap eller slå av og på lyset. Bonden er så stressa og blir så fort sint. Skylder på avløseren og blir irritert på dyra.

Alt lå mye bedre til rette for nissestreker og nissegleder før. Det er så mange dyr i fjøset nå, og de er også stressa. Får klar beskjed om å legge på seg mest mulig på kortest tid, og mjølke flest mulig liter – ellers er det rett på skyssen til Nortura! Og det vet alle at ikke er det samme som en tur nordover med Hurtigruta, eller enda bedre - en ferietur til fjells - som jo er alle drøvtyggeres våte drøm.

Blir det for mye nissestreker på garden, er det ikke dyrlegen som blir tilkalt. Nei, da kommer sjølveste Tom Strømnæss med Lilly Bendriss på slep. Noe som ofte ender i flyttemelding over skog og hei.

I den senere tida har vi stifta bekjentskap med flere nye damer. Frøken Lely og Fru Delaval har flytta inn i fjøset og tatt over mjølkinga. Skaut, romslige armforkler, sterke arbeidsnever og skillingsviser er for lengst bytta ut med sølvsminke, strømlinjeformede robotbevegelser og heavy metall.

Jaja, gardskattene har og fått nye navn; Pelias og Anticimex er ikke like kosete og trivelige som Tassen og Findus – det eneste de er gode på, er å ta rotta på mus. En ting vi fjøsnisser lurer fælt på; hvor skjer all romantikken for tida? Det fins jo knapt låver igjen med velduftende, pirrende grønt løshøy. Det er ikke få stevnemøter vi har vært vitne til. Kleint da, men koselig og. I hvert fall for de som ikke har høysnue.

Mange forbinder nisser med pakker, men akkurat det siste året må det ha gått sport i å dele ut pakker. Noen har fått drittpakker – ikke på mi ønskeliste.

Krisepakker har blitt delt ut – men her har mottakerne vært misfornøyde, de syntes pakka var for lita.

Koronapakke – heller ikke langt oppe på lista mi. Nei, da vil jeg heller ha ei sluttpakke når den tid kommer. Livslangt abonnement på grøt, levert dagstøtt på fjøsdøra av Foodora.

For å bli litt sånn politisk, som vi fjøsnisser sjølsagt ikke er – så sære er vi ikke - så haster det med å holde lys og liv i stall, fjøs og låver over det ganske land. Hvis ikke må vi hyre inn Rudolf - han flyr visstnok fortsatt, ingen konkurs i hans selskap - og finne nytt land der folk fortsatt vil verne om egen bærekraftig og mangfoldig matproduksjon. Det blir ikke vestover, for å si det sånn, en klovn har ikke peiling på hva fjøsnisser trenger, for brød og sirkus blir man ikke nissemett av.

Som tidligere sagt, så står vi fjøsnisser i fare for å bli utrydda. Vi er engstelige for at billige plastnisser skal ta over rollen vår som kulturbærere og gardsoppassere. Vi klarer utmerket godt jobben sjøl, og vil ikke ha konkurranse.

Lønna utbetales i naturalia, og er maks pressa som den er. Selv om det loves at disse nissene stoppes i tollen på grensa, så er det visstnok ikke vanskelig å finne smutthull i importvernet – akkurat passe stort for at en nisse kan smyge gjennom. Og er det noe vi er gode på, så er det å smyge lydløst gjennom små hull. Men det er det visst en del andre som også er.

Å sentralisere oss for å effektivisere og spare penger, er ingen god ide. Tenk på hvor mye grøtkoking det blir på kronprinsfamilien dersom alle fjøsnissene i hele Norge skulle flytte inn i låven på Skaugum.

Noen kunne jo bodd i stallen på slottet, men der er det fylt opp med kunst og bilder fra gode gamledager, av vakkert, levende kulturlandskap, fjøsnisser og sånn. Vi frykter for framtida, og er redde for at kommende generasjoner kun vil høre om fjøsnisser i eventyrene og i gamle reklamefilmer fra Tine.

Til slutt, noen velmente hjertesukk fra en gammel fjøsnisse: Ikke bli glømsk og gjør som hu gamle Guri. La deg ikke friste av «fake» nisser som smyger smutthull. Hold deg for god til å dele ut drittpakker. Bytt ut Tinder med å hoppe i høyet. Må du slippe en fjert – så skyld ikke på kua. Gjør noen nissestreker, og enda flere nissegleder.

Sørg for at det er lys og liv i fjøs og låver over det ganske land. Og sist, men ikke minst; bruk ekte vare i julegrøten og spar litt til oss.

GOD JUL!

Hilsen Fjøsnissen (ført i pennen av Marte Røhnebæk)

Neste artikkel

Pinnekjøt frå Strilalam er suksess i vest