Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det største problemet med mat, er å ikke ha mat

Det viktigste for en robust matforsyning er ikke hvilke teknologier bønder får tilgang til, men fraværet av krig og politisk uro, skriver Øystein Heggdal.

Fordelingen av mat er ekstremt skjev, lik produksjonen av mat er ekstremt skjev. Spørsmålet vi burde stille oss etter denne fredsprisen, er hvordan vi kan gjøre WFP sin jobb overflødig, skriver Øystein Heggdal. (Arkivfoto fra Minnesota)
Fordelingen av mat er ekstremt skjev, lik produksjonen av mat er ekstremt skjev. Spørsmålet vi burde stille oss etter denne fredsprisen, er hvordan vi kan gjøre WFP sin jobb overflødig, skriver Øystein Heggdal. (Arkivfoto fra Minnesota)

Nobels fredspris har i år fått en høyst verdig vinner; FN-organisasjonen Verdens matvareprogram (WFP). Organisasjonens mål er å bekjempe sult innen 2030. De mottar prisen i år på grunn av Korona-pandemien som har satt den globale matforsyninga under press og at så mye som 265 millioner mennesker vil trenge matvarehjelp i året som kommer, opp fra 138 millioner i året som har gått. FN hevder at i tillegg er rundt 800 millioner mennesker enten underernærte, lider av mangelsykdommer eller i en tilstand av matusikkerhet.

Egentlig burde ikke det vært behov for WFP lenger. Egentlig burde det ikke vært sult på denne kloden. Til tross for de ekstremt dystre spådommene på 60-tallet, fra blant annet Paul Ehrlich, og Thomas Malthus 150 år før det igjen, har ikke verdens bønder noe problem med å produsere nok mat til verdens befolkning. I dag produseres det i overkant av 2700 kalorier per person per dag, og vi mennesker trenger i grunn bare rundt 2000 kalorier per person per dag. Det burde vært mer enn nok til alle.

Men vi lever ikke i et excel-ark. Fordelingen av mat er ekstremt skjev, lik produksjonen av mat er ekstremt skjev. WPF er til som en akutthjelp til for å distribuere denne ulikheten til dit det er minst. Spørsmålet vi burde stille oss etter denne fredsprisen, er hvordan vi kan gjøre WFP sin jobb overflødig.

I grunn burde dette være veldig enkelt. I utgangspunktet ville jeg ment at måten vi bygger en global matsikkerhet på gjennom at bønder i verdens fattigste land får tilgang på de samme verktøyene som vi har hatt tilgang på i Vesten snart i 100 år. Mineralgjødsel for å gi plantene den næringa de trenger. Plantevernmidler for å kontrollere ugras, sopp og skadegjørere. Vanning for å redusere tørkestress. Drenering for å unngå vannmetta jord. Mekanisering får å unngå de tyngste løftene, og sørge for at rett jobb blir gjort til rett tid. Sikker tilgang på billig energi slik at avlingen kan tørkes eller kjøles ned etter innhøsting og tåler lagring. Tilgang på såfrø avlet fram for stråstivhet, høy ytelse, sykdomsresistens og høy kvalitet. Og ikke minst kunnskap og utdanning, av bønder rådgivere og forvaltning. Men dette er hvordan verden ser ut for en agronom.

Annonse

Så enkelt er det ikke i de landene der WFP opererer, i Syria, Sør Sudan, Yemen og i Sahel-beltet står ikke bønders tilgang på disse teknologiene høyt på den politiske agendaen. Og det burde de heller ikke gjøre. Det viktigste for en robust matforsyning er ikke hvilke teknologier bønder får tilgang til, men fraværet av krig og politisk uro. Gitt politisk stabilitet og fred vil disse verktøyene tas i bruk i land etter land.

Vi ender ofte opp med å diskutere hvilke teknologier vi mener måtte være korrekte å bruke. EU vil nå for eksempel kun støtte prosjekter i Afrika som er såkalte Agroøkologiske. Det er en eufemisme for å si at EU ikke synes det er passende at afrikanske bønder skal ha tilgang på samme verktøy som har gjort europeiske bønder høyproduktive og gitt europeiske forbrukere forsyningssikkerhet. Det er veldig lett å glemme, men for to år siden opplevde vi i Nord-Europa en 100-årstørke. I tillegg er vi nå trekvart år ut i den største og mest inngripende globale pandemien på 100 år. Dette er to hendelser som skulle satt matvareforsyningen under reelt press.

Selv om det var noen timer i mars der enkelte butikker var tomme for kjøttdeig og pasta har det i praksis ikke vært noen reelle konsekvenser for forbruker. Enda mindre konsekvenser var det av 100-års tørka for to år siden. Butikkhyllen var og er fulle. Ingen la barna sine sultne. Ingen fikk mangelsykdommer. Ikke engang produksjonsdyr sultet eller fikk mangelsykdommer, noe som var helt vanlig under naturkatastrofer i tidligere tider.

I hele år har avisene vært fulle av kommentarer om at pandemien har vist hvor sårbare vi er, men nettopp det motsatte er tilfelle; den har vist hvor robuste vi er – i Vesten.

Pandemien viser imidlertid hvor sårbare de er i resten av verden. At WFP får fredsprisen er forhåpentligvis en påminnelse om at det største problemet med mat, er å ikke ha mat. For å gjøre WPF overflødig, trenger verden politisk stabilitet, demokrati og fravær av korrupsjon. Det er dessverre en langt vanskeligere oppgave enn å sitte og flisespikke over nøyaktig hvilke teknologier som vi mette europeere måtte mene er korrekt for verdens fattigste bønder. •

Neste artikkel

190 000 fjærkre slaktet etter virusalarm i Nederland