Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dagens landbruk må forsvares

Ingen kjenner mangelen på helhjertet støtte mer på kroppen enn bonden.

Toneangivende organisasjoner som Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke tar sjelden til motmæle, uansett hvor faglig urimelig kritikken er, skriver  professor Birger Svihus ved NMBU. (Foto: NMBU)
Toneangivende organisasjoner som Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke tar sjelden til motmæle, uansett hvor faglig urimelig kritikken er, skriver professor Birger Svihus ved NMBU. (Foto: NMBU)

Det blåser frisk motvind i landbruket for tiden. Det har det for så vidt gjort lenge. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet kom Rudolf Steiners antroposofiske lære om kosmisk energi og åndeliggjort gjødsel. Økologisk landbruk ble dermed en viktig opponent til moderne naturvitenskapsbasert matproduksjon. Det hjalp lite at Norman Borlaugs grønne revolusjon reddet hundrevis av millioner fra sult på 60- og 70-tallet nettopp gjennom å utnytte vår stadig økende kunnskap om livets kjemi.

På 70-tallet kom så Statens ernæringsråd på motbanen, og mente at det mettede fettet fra husdyr var årsaken til at hjerte- og karsykdommer var nordmenns viktigste dødsårsak. Det norske gras- og fôrkornlandbruket fikk seg dermed enda en kritiker. Professorer ved Universitetet i Oslo ble avbildet mens de helte melka i vasken.

Men plantefett inneholder ofte mer mettet fett enn mange husdyrprodukter, og margarinen som ble fremmet til erstatning for smør inneholdt store mengder av det sterkt hjertefarlige transfettet. At dødeligheten av hjerte- og karsykdommer har falt som en stein de siste 30 år, uten at verken fettinntaket eller inntaket av mettet fett fra husdyr har blitt redusert, forbigås også i stillhet.

Husdyrprodusentene har i tillegg fått kjenne på vreden fra dyrevernaktivister, som fyrt opp av radikale og omstridte filosofer som Peter Singer, i økende grad går så langt som å stille spørsmål ved dogmet om at mennesket har forrang fremfor andre dyr. Like interesser skal telle likt. Vi har like stor moralsk plikt til å mate et sultende dyr som et sultende barn. At husdyrene behandles bedre enn noen gang tillegges liten vekt, ei heller at mye av kritikken er basert på ukvalifisert gjetning om hva dyrenes interesser er.

Så kom klimakrisen. Menneskeheten har forstyrret atmosfærens hårfine balanse fordi vi på kort tid har brent store mengder karbon som plantene tok ut av atmosfæren for mange millioner år siden. Til tross for at landbruket kun står for rundt to prosent av denne energibruken, løftes spesielt landbruket frem som en klimaversting. Årsaken er at metan og lystgass fra det biologiske kretsløpet som landbruket tilhører, er svært sterke klimagasser. Men mens det fossile bidraget til klimaproblemene er svært sikkert og enkelt, er det biologiske kretsløpet svært komplisert. Det er for eksempel svært usikkert hvor stor den negative effekten av utslipp av metan fra drøvtyggerne egentlig er. I tillegg er det ikke et konstruktivt alternativ å redusere matinntaket dramatisk. Vårturen til Roma og shoppinghelgen i London er ikke livsviktig. Det er maten.

Det grunnleggende urimelige i det meste av denne kritikken er selvsagt velkjent i landbrukskretser. For all del, ingen bestrider at det fremdeles er mulig å bli bedre på både bærekraft, dyrevelferd og sunnhet av maten. Landbruket vil nok fortsette å være blant de mest omstillingsvillige næringene i landet. Men kritikken er ofte så til de grader radikal og urimelig. Veganerbevegelsen, deler av dyrevernbevegelsen og enkelte partiorganisasjoner vil avskaffe husdyrproduksjon, økologibevegelsen vil forby kjemikalier i landbruket og ta i bruk homøopati, og EAT Foundation vil at vi heller skal spise importerte belgvekster og nøtter enn kortreist norskprodusert mat. At det ene radikale argumentet slår det andre i hel, er bare ett av problemene. Et større problem er at fagkompetansen ofte er svært svak. Landbruket blir for eksempel mindre bærekraftig både uten husdyr og uten kjemisk definerte innsatsmidler. Kritikerne demonstrerer først og fremst manglende kompetanse om natur- og landbruksvitenskap, og burde derfor lett kunne avfeies.

Annonse

Men hvorfor vekker det da så stor begeistring når jeg fremfører dette selvfølgelige budskapet, slik som under det store bondemøtet på Varhaug nå nylig? Svaret er enkelt: Det er bare noen ytterst få som er villige til å snakke fra levra og ta til motmæle når kritikken er for langt unna jordet. Jeg er en av dem. Å forsvare dagens landbruk er faktisk så sjeldent og oppsiktsvekkende at Bondebladet og Nationen nevner det spesielt i omtalen av meg på lista over de 100 mektigste. Med så lite åpen støtte til landbruket, er det ikke rart at selv sindige jærbønder lar seg rive med av å høre at de i det store og hele gjør en fantastisk jobb, og burde blitt båret på gullstol gjennom gatene.

Den moraliserende pekefingeren bør ikke minst rettes mot meg og mine kollegaer ved akademiske institusjoner som NMBU, Nibio og Veterinærinstituttet. Vi kan ikke blande politikk eller sympatier for bønder eller kyr inn i våre argumenter, men den manglende kompetansen til så mange av landbrukets kritikere gjør at det likevel burde være mer enn nok å ta til motmæle mot. Også akademikere må tørre å forsvare faget utenfor elfenbenstårnets trygge murer.

Men ansvaret for at kritikerne får fritt spillerom ligger ikke minst hos landbrukets egne organisasjoner, som i motsetning til fagmiljøet har lov å ha sympati med både bondefolk og fe. Toneangivende organisasjoner som Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke tar sjelden til motmæle, uansett hvor faglig urimelig kritikken er. Tvert imot kan de ofte ikke få gjort nok for å komme kritikken i møte. Til tross for at økologisk landbruk er fundert på et dogme om at vanlig landbruk er helseskadelig og ødeleggende, løftes økologisk frem som en spydspiss for hele landbruket. I dyreverndebatten er det enda verre. Lidelse er uunngåelig også hos husdyrene. Likevel later landbruksorganisasjonenes talspersoner som om de er like sjokkerte som den uvitende forbrukeren når lidelse avdekkes.

Dyrevernorganisasjonene gnir seg i hendene og venter på neste skandaleoppslag. Forbrukerens tillit til landbruket eroderes sakte bort.

Samvirkebedriftene skal først og fremst tjene penger. Men også her er serviliteten påfallende. Mens alle andre kommersielle aktører skamløst overselger produktenes positive egenskaper, virker samvirkebedriftene livredde for å fremsnakke egne produkter. Snarere tvert imot ser de ut til å lide av den samme masochistiske holdningen som landbrukets organisasjoner. Nortura og Tine var for eksempel tidlig ute med å skyte seg i foten med vegetarprodukter.

Det er ikke alltid galt å komme forbrukeren i møte. Landbruket er sterkt politisert, og forbrukeren har rett til å kritisere og til å bli tatt alvorlig. Men det er forskjell på å være lyttende og å være servil. I en så kompleks og kunnskapskrevende næring som landbruket, kan heller ikke all kritikk tas alvorlig. Men i en verden av økende desinformasjon må selv urimelig kritikk imøtegås når den står i fare for å få fotfeste i befolkningen. Respektfullt og tålmodig må forbrukeren forklares hvordan biologien fungerer. Det er ikke arrogant å ta utgangspunkt i at færre og færre forstår selv de mest elementære landbruksvitenskapelige grunnprinsipper, og å strengt holde seg til faglig fakta. I all kommunikasjon rundt dyrevelferd må det understrekes at dyrene har det bedre enn noensinne, men at det selvsagt heller ikke for husdyrene er mulig å unngå lidelse. Det er lov å si rett ut at melk, egg og kjøtt, proppfulle som de er av viktige næringsstoffer, er en viktig årsak til at nordmenn lever lenger enn noensinne, og at det er vårt fossilbaserte samfunn og ikke kua som er årsak til klimaproblemene.

Ingen kjenner mangelen på helhjertet landbruksstøtte mer på kroppen enn bonden. Jeg håper derfor at på neste stormøte på Varhaug, er det en leder av landbrukets organisasjoner som blir avbrutt av klappsalver.

Neste artikkel

Bruka politikerne vil ha, forsvinner