«Hva hindrer norske bønder i å parkere plogen», spør Hege Rivedal Ødegaard fra Denofa i en kronikk i Nationen 11. august. Kronikken var en introduksjon til Denofas arrangement «Må vi legge om jordbruket for å redde matjorda» under Arendalsuka.

Ulempen med dagens konvensjonelle landbruk er at matjorda blir utarmet over tid av pløying og jordbearbeiding, og at løsningen hittil har vært å tilføre stadig mer kunstgjødsel og plantevernmidler, skriver bærekraftsdirektøren. Under Arendalsuka fulgte møtelederen, Johanne Kjuus , som er bærekraftsdirektør i konsulentfirmaet Footprint, opp med å fortelle at med dagens praksis har vi bare seksti til hundre år igjen før matjorda er borte. For å fikse alt dette skal nå Amaggi, som eier Denofa og millioner av dekar brasiliansk dyrkamark, legge om til såkalt regenerativt jordbruk.

Det hadde jo vært forferdelig om dette stemte. Men det gjør det da altså ikke

Øystein Heggdal

Det hadde jo vært forferdelig om dette stemte. Men det gjør det da altså ikke, og det er det veldig enkelt å finne ut av, også for høyt gasjerte bærekraftsdirektører.

Nettstedet Our World in Data har gode visualiseringer av tall samlet inn av FNs landbruksorganisasjon FAO. Om vi ser på land som USA, Storbritannia, Frankrike, Norge og Tyskland, land med høy grad av industrialisert og konvensjonelt landbruk, finner vi at salget av kunstgjødsel nådde en topp på 70-tallet, for så å flate ut og falle svakt fram til i dag.

Samme trend finner vi igjen på bruken av plantevernmidler. Målt i tonn plantevernmidler nådde salget en topp på 90-tallet, for så å flate ut og falle. Om vi korrigerer for at dagens plantevernmidler er langt mindre giftige enn de som ble solgt på 70-tallet, faller kurven enda mer.

I samme periode har avlingene per dekar for hvete, mais, bygg og soya i disse landene økt.

Det brukes altså stadig mindre kunstgjødsel og plantevernmidler per areal og spesielt per kilo avling produsert av det konvensjonelle landbruket. Nøyaktig det motsatte av hva bærekraftsdirektørene hevder.

Påstanden om at vi bare har 60 innhøstinger igjen er like usann som den er gjentatt i det uendelige. Det finnes ikke ett enkelt tall å vise til for hvor lenge matjorda varer. En stor metastudie fra 2020, basert på målinger over hele verden, fant at rundt 16 prosent av jorda kan ha en levetid på mindre enn 100 år. Mesteparten av matjorda er anslått til å ha en levetid på mer enn 10 000 år, og under enkelte dyrkingformer økte faktisk matjordlaget.

Hvilket betyr at hele premisset for debatten var basert på feilaktige påstander, men hva så med løsningen til bærekraftsdirektørene, regenerativt landbruk?

Regenerativt landbruk, som forstått av direktørene, går ut på minimal jordbearbeiding, fangvekster, beitedyr og vekstskifte. Bare vi tar i bruk disse, relativt kjente og ukontroversielle teknikkene, vil vi få økte avlinger, mindre kostnader til innsatsfaktorer, øke karbonbindingen i jorda, få mer biodiversitet og få bedre jord- og menneskehelse.

For å drive hjem denne historien hadde Denofa hentet inn Gudbrand Johannes Qvale til å fortelle hvordan de driver regenerativt på Horgen Gård. Med masse fine bilder av beitende kyr, griser og høner på friland fortalte Qvale om hvor bærekraftig produksjonen på gården deres var, og at dette var helt skalerbart og gjennomførbart for alle andre.

som regel vil frittgående griser og høner ha høyere fôrforbruk per kilo kjøtt og være mer utsatt for sykdom

Øystein Heggdal

Jeg kjenner ikke drifta til Qvale, men som regel vil frittgående griser og høner ha høyere fôrforbruk per kilo kjøtt og være mer utsatt for sykdom. Mer korn og mer soya for samme mengde kjøtt. Grasfôra kyr bruker typisk lenger tid på å nå slaktevekt og vil ha høyere utslipp av klimagasser og bruke et større areal for å produsere samme mengde kjøtt som kyr og okser som er fôra på en blanding av gras og kraftfôr. Alt dette er avveininger som vil gi reelle miljø- og klimakonsekvenser om denne type produksjon skal skaleres opp.

At Amaggi nå skal legge om til redusert jordbearbeiding på sine farmer er jo fint, men redusert jordarbeiding er ikke akkurat noe nytt fenomen i Brasil. Planteproduksjon med liten eller ingen jordarbeiding ble introdusert i Brasil for 40 år siden og nå drives over 70 prosent av jorda i Latin-Amerika pløyefritt. Spørsmålet er vel heller hvorfor i all verden Amaggi ikke har lagt om til pløyefri dyrking av soya tidligere.

Det hadde vært fint om Denofa og bærekraftsdirektørene hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i hva som allerede er gjort på klima- og miljøfeltet i landbruket siste 40 år, i stedet for å lansere en debatt basert på feilaktige premisser og lage adjektivhistorier om forhold de åpenbart ikke har begreper om.