Avtalen har en ramme som tilsvarer ca. 60 % av kravet. Staten har strukket seg 800 millioner kr opp fra tilbudet. Bondelaget har gått ned 2 800 millioner kr fra kravet. Alle må strekke seg i forhandlinger. Landbrukets forhandlingsdelegasjon er åpenbart mer tøyelig enn sin statlige motpart.

Hva med ammekua? Der er forhandlingsgevinsten opp ca. 19 000 kr pr årsverk fra statens tilbud (referansebruk 8).

Men ammekua ble prioritert i fjor? Ja, det ble en god økning i fjor, men på langt nær så god som det ble prognosert i sluttprotokollen i avtalen inngått i 2022. Da hadde ammekunæringa lagt bak seg en tiårsperiode med i gjennomsnitt 100 000 kr mindre i årsverkvederlag pr år enn gjennomsnittet for landbruket (Driftsgranskingene 2012-2021). Gapet tettes ikke med et (lite) blaff ett år.

For andre året på rad har jordbrukets forhandlingsdelegasjon kommet et godt og ambisiøst krav for å styrke beiteøkonomien. For andre året på rad falt korthuset sammen når forhandlingene hardnet til. I fjor ble kravet på beitetilskudd barbert med en knapp milliard med jordbrukets velsignelse. I år ble forhandlingstapet på litt over 900 millioner. Det kan nevnes at Norges Bondelag før forhandlingene ga Tyr klar beskjed om at det ville vært lurt å legge bort forslaget om ku med kalv-tilskudd og i stedet prioritere de eksisterende beiteordningene, for der var Staten mer lydhør. Javel.

Velferdsordningene skulle styrkes i år. Resultatet er satsene ikke øker mer enn lønnsstigningen for avløserne. Det er en viss heving av tilskuddstaket utover satsøkningen, men for ammekupodusenter med færre enn 35 kyr blir det i realiteten ingen flere avløsertimer.

Norges Bondelag får ofte kritikk for kravet som fremmes, så også i år. Men problemet er ikke størrelsen på kravet. Problemet er hva som aksepteres av forhandlingsgevinst. For landets ammeku- og saueprodusenter er det vanskelig å se at dette er et år der grovfôrproduksjonene generelt får et løft.