Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

VIDEO: Rause tilskudd ga setringsboost i Snåsa

I Nord-Trøndelag har de økt andelen aktive setervoller.

Setergrisene «Ribba» og «Pølsa» hviler på et halvt øye ute det gamle seterfjøset. Taket er en ny presenning og veggene er rester av en eldgammel laftet konstruksjon.

– De heter «Ribba» og «Pølsa» fordi vi spiser dem i jula, forteller Kristoffer Bakken (9 år).

Enn så lenge lever julematen glade dager på setra Grønningseteren i Snåsa i Nord-Trøndelag. Her spiser de blant annet rester fra rømmegrøtmiddagene som familien Bakken serverer til de om lag 100 turistene som besøker setra hver sesong.

Se videoreportasje øverst på siden

– Grisene spiser rømmegrøt, brød, alt mulig egentlig. Men ikke kjøtt. Det blir som at de spiser på hverandre, forklarer Kristoffer veslevoksent.

Tall fra Norsk Seterkultur viser at antall setrer i drift, bikket under 1000 stykker tilbake i 2014. Dette er en kjedelig utvikling, mener leder Hans Bondal.

– Det har aldri vært færre som driver med aktiv seterdrift enn nå, sier han.

Men det finnes fortsatt de som får det til.

– På setra blir fløten feitere

Hver sommer er de fem medlemmene i familien Bakken på plass på setra i Snåsa. Dette er mamma Anna Maria Bakken, pappa Lars Vegard Bakken og ungene Emil (13 år), Kristoffer (9 år) og Ingri (7 år).

Dette gjør de for å holde liv i en gammel tradisjon. De tar med seg to av kyrne fra besetningen nede i bygda, og lar dem beite på setervollen.

– Alt blir liksom så mye bedre her oppe på setra. Rømmen blir gulere og fløten blir feitere, forteller Anna Maria Bakken (34).

Hun hadde sin første sesong som setertaus for ti år siden. Da hadde hun prøvekokt rømmegrøt én gang.

I dag lager hun gomme, rømme, smør og yoghurt for salg, mens hun serverer rømmegrøt, kaffe og «kikkil», en lokal versjon av svele, til de besøkende.

Etter ti år i gamet er hun nesten som veteran å regne. Nå er hun også leder for Snåsa seterlag, en sammenslutning av 19 setrer i samme kommune som driver felles markedsføring med brosjyrer, nettside og facebookside.

Denne sommeren er det 14 setrer i kommunen som holder åpent, et antall som varierer fra år til år.

Tilskudd ga boost til setringa

I 2014 ble det betalt ut total 37 millioner kroner i setertilskudd gjennom Regionalt miljøprogram i Norge. I fjor var nordtrøndernes andel 1,6 millioner kroner viser tall fra Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.

Det er ikke noe tvil om at midlene har hatt en betydning for gjennopptakelse av den gamle tradisjonen. For da Fylkesmannen i Nord-Trøndelag innførte tilskuddssatsene til setring i 2005 kunne man se resultater i løpet av kort tid.

– Vi fikk et veldig tilslag. Nord-Trøndelag gikk fra null til 40 aktive setrer, forteller Anders Dalland Mona hos Fylkesmannen sin landbruksavdeling.

Han mener at dette beviser at det fungerer å bruke penger for å nå miljømålene i regionen.

I dag er fylket nede på 32 som driver aktiv seterdrift, med større konsentrasjoner i Snåsa og i Leksvik. At noen seterdrivere har ramlet av lasset de siste årene, bekymrer ham ikke.

– Det kommer også noen nye, og det er positivt, sier han.

Setrer ikke for økt matproduksjon

Setertilskuddet i Nord-Trøndelag er todelt. For melkeproduksjon kan man få 25.000 kroner. Ytterligere 30.000 kroner kan man få for å drive med foredling og holde setra åpen for besøkende i minimum fire uker av seterperioden.

Forutsetningene for tilskudd til melkeproduksjon er minimum to kyr på setra.

– Faktum er at vi ikke driver med setersatsing for å øke matproduksjon. Hvis dét er målet, må man bruke andre tiltak, mener Dalland Mona

Fra Fylkesmannens side var det et ønske om å ta vare på seterkulturen, historie og tradisjoner med foredling, samt å ta vare på kulturlandskap og biologisk mangfold.

Tok opp tradisjonen etter 40–50 år

Da Anna Maria Bakken startet å setre på Grønningseteren for ti år siden, var dette første gang siden 1960-tallet.

– Pappa hadde kjøpt en ny gård, og med på den fulgte denne seteren. Så det var egentlig hans idé å starte opp igjen, forteller Bakken.

Da hun og ektemannen tok over gården i 2008, valgte de å videreføre tradisjonen.

– Jeg hadde for eksempel aldri lært meg å koke gomme hvis det ikke var for arbeidet her på setra, forteller Bakken.

– Vi driver ikke setersatsing for å øke matproduksjon. Hvis dét er målet, må man bruke andre tiltak.

Anders Dalland Mona, Fylkesmannen i Nord-Trøndelag sin landbruksavdeling.
Annonse

Arbeidet er også mer lystbetont nå som ungene har blitt større, og kan delta i deler av arbeidet.

– Vi synes dette er artig. Det er en del av ferien vår. Og selv om det er mange andre som gjør akkurat det samme som oss, er det ingen som lager akkurat samme rømmegrøt som jeg, sier Bakken.

Kyr med godt lynne

Ni år gamle Kristoffer lokker Seterkua og Jostein-kua inn i seterfjøset med ei bøtte kraftfôr.

Seterkua har fått navnet sitt fordi hun er med til seters hvert eneste år, og Jostein-kua har fått navnet sitt fordi hun hører til seterkollega Jostein Dahl som tar de siste to ukene av seterperioden.

– Kyrne er valgt ut etter lynne og melkemengde. Det er ikke alle som egner seg til setring. For tre år siden forsøkte vi med ei ny ku, men hun likte seg ikke. Hun sprang av gårde ned i myra, så bonden måtte ned og hente ei ny. Kua fungerte godt hjemme i fjøset, men ikke her oppe, forteller Bakken.

Hver ku produserer i underkant av 30 kilo per dag. Og det er mer en nok når alt må foredles med det samme, mener hun.

Ikke har de plass heller. For i fjøset er det to båser, og på setervollen er det ikke nok gras til flere enn to kyr. Området rundt beites av en gruppe kviger på fjellbeite.

Vakuum med «slurp»

Før fjøsstellet starter og ungene lokker inn dyra, setter Anna Maria to kjeler vann til koking på primusen. Disse er for å rengjøre melkeanlegg, separator, og kjeler som hun skal bruke til å foredle melka.

– Selve melkinga tar om lag et kvarter. Det er resten av arbeidet som tar tid, sier Bakken.

For alt må gjøres med det samme, mens melka fortsatt er varm og fløten kan skilles fra melka.

Melkeanlegget er et gammelt anlegg fra DeLaval, med vakuum og melkespann, som drives av et dieselaggregat av nyere modell.

– Men vakuumet er litt svakt, så maskinen skal ikke stå og «slurpe» lenge før den ramler av, sier Bakken.

Ni år gamle Kristoffer vasker av og melker opp den første kua. Hvis han fikk bestemme, ville han gjort hele stellet alene. Men mamma vil gjerne passe på slik at det ikke havner sagrasp i melka.

– Husk knekken på slangen før du setter på, kommanderer mamma Anna Maria.

Et lite uhell første dag, førte til at de måtte tømme ut 30 liter melk. Men ikke i dag. Kristoffer har full kontroll. Selv når Josteinkua, som for øvrig er trespent, forsøker å sparke av seg maskinen, går alt på skinner.

– I like å melk og gjørrå fjøs, sier Kristoffer på en snåsadialekt med tjukke l-er.

Mamma røper at mellomstemann har hatt nedtelling fram til setringa.

– Jeg tror han startet på 23 dager, sier Bakken.

Langt å gå

Setrene i Snåsa har mellom 4000 og 5000 besøkende hvert år.

– Men besøket varierer mellom setrene. Noen er lett tilgjengelig fra bilvei, og noen steder må du gå i flere timer for å finne fram til setra.

Grønningseteren ligger midt imellom disse kategoriene. Hit tar gåturen om lag tre kvarter fra nærmeste bilvei.

– Besøket er også veldig væravhengig. Ei av setrene i seterlaget ligger ute på ei øy i snåsavannet. Den hadde eventyrlig besøk sommeren for to år siden, da vi hadde finvær hele sommeren, forteller Bakken.

Gjestene på setra til familien Bakken er vanligvis hyttefolk, venner, familie og folk fra bygda.

– Det er ikke så mange utenlandske turister som tar turen hit. Men vi har hatt noen tyskere. De er gjerne åpne for litt andre opplevelser, sier Bakken.

I tillegg til setertilskuddet på 55.000 kroner, som i Anna Marias tilfelle deler med en kollega, har hun inntekter grøt- og produktsalg.

– Hver person bruker om lag 150 kroner når de kommer hit. Jeg har aldri regnet så veldig på det, for pengene går litt opp i opp, sier Bakken.

På 100 gjester utgjør dette 15 000 kroner.

Norsk seterkultur mener at tilskudd til setring er avgjørende for å føre setertradisjonen videre. Les mer om dette i Bondebladet denne uka.

Neste artikkel

Ukrainer kjøpte gården han jobbet på