De som har gått mye i skog og mark har sikkert sett det. Disse gamle tuftene. Noen ganger er bare grunnmuren igjen, andre ganger ligger det fortsatt en og annen mosegrodd stokk ved dørhelleren. Våre forfedre etterlot seg ikke mange spor, og det er ikke lenge siden de gikk nokså sporløse gjennom tilværelsen.

Slik er det ikke lengre. Vi er midt i det grønne skiftet, og det ser mer ut som et grønnmalt skifte., som etterlater enorme mengder «grønt søppel». Bøndene skal produsere maten ved hjelp av fotosyntesen, men tvinges i stor grad over til å drive et dekk- og dieseljordbruk. Ny regjering for halvannet år siden ga mye håp. Alt ble fastlagt med flotte ord i Hurdalsplattformen. Vi trodde vi gikk lysere tider i møte.

Etter landsmøte i Senterpartiet er håpet langt fra lysegrønt. Det er skuffelse og sinne. Jeg spurte Trygve Slagsvold Vedum en gang om han kunne forklare hvordan en minister fra et bittelite parti kunne bestemme hele rovdyrpolitikken. Vedum svarte: Det er klart at en minister har makt. Når har Sp tenkt å begynne å bruke makta si, eller mente de aldri det de skrev i denne berømmelige plattformen?

Vi fjerner oss lengre fra naturen for hvert år som går nå. Det er mye praktisk kunnskap om naturen som er i ferd med å forsvinne etter hvert som traktorene vokser i takt med datalagringsanleggene. Det er google som har overtatt kunnskapsformidlingen fra de gamle som levde nær naturen.

Det er mye snakk om de små og mellomstore gårdsbrukene. For å leve av et mindre bruk, må en investere forsiktig og heller bruke kunnskap og arbeidstimer, enn å bruke penger på å bli effektiv. Penger spart er faktisk penger tjent.

Det som tar knekken og livslysta fra bonden nå, er kravene og overvåking. Kravene er mange, de kommer ovenfra og de koster penger, ofte mye penger. Hele landbruket er teoretisert og de velutdannede henger over oss med sine høye lønninger og stadig nye påfunn, fra mange hold.

Men bondens inntekt, den skal holdes på samme lave nivå. Alle skal ha økt kjøpekraft, mens bonden må slite videre med økte krav og kostnader. En partileder i Nederland mente at husdyrholdet burde halveres der i landet. Når bøndene spurte hvem som skulle betale kostnadene for fjøskapasiteten som ble tatt ut, var svaret: Det blir deres sak å finne ut av.

De sier det ikke rett ut her i landet, men holdningen blant dem som leder landet synes å være akkurat den samme. Det holdes mange fine taler og de snakker med pene ord, men egentlig er det ingen synlig respekt for bonden blant dem som bestemmer. Partiene på høyresiden mener at vi ikke trenger bønder, (importert) mat kan man kjøpe i butikken. Regjeringspartiene har skrevet i en flott plattform at de snart skal gang med en opptrappingsplan.

Partiene på venstresiden har en bra jordbrukspolitikk i sine partiprogram, men rovdyra har en enda større plass. Som sauebonde føler man seg da like velkommen som den homofile presten som gjerne må få jobbe i kirka, men hen må for all del ikke finne på å skaffe en likekjønnet partner.

Rovdyrpolitikken tar alt for stor plass i politikken. Miljøet blir ofra til fordel for ulven. Vi har en klimakrise, og rovdyra kommer ikke til å løse den. Vi ødelegger miljøet, og rovdyr redder ikke miljøet heller. Vi trenger modige politikere i parti med ryggrad. Politikere som gjør noe, og ikke bare driver med symbolpolitikk. Politikere som tør å ta tak i de viktige tingene, og ikke lar seg styre av gamle travere i departementene eller ekstremvernere.

Rovdyrpolitikken ødelegger for at partiene på venstresiden får muligheten til å endre verden. De støter fra seg store deler av bygdefolket. Høyresiden benytter makta de får for å bli enda litt rikere, og dagens regjering lar skuta drive.