Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Visst pokker er vi ambisiøse!

Tone Rubach har forventninger til mer enn fagre ord. Nå vil vi se tiltak, handlinger og politikere som står for det de sier, skriver Rubach. (Foto: Privat)
Tone Rubach har forventninger til mer enn fagre ord. Nå vil vi se tiltak, handlinger og politikere som står for det de sier, skriver Rubach. (Foto: Privat)

Det er uten tvil en endring av vindretning for landbruksnæringa for tida, og det går ikke ubemerket hen. Det kommer samtidig et snikende trekk, som hevder at vi ikke burde forvente for mye. Det vil jeg avfeie på det sterkeste. Hvis det noen gang er rom for å være ambisiøse, så er det nå.

Vi har nettopp lagt bak oss et stortingsvalg der befolkningen stemte på partier som har brukt store deler av valgkampen til å finpusse sin retorikk på matproduksjon, klima og miljø. Befolkningen har talt, det er nærmiljø, beredskap, matproduksjon, klima, folk flest og distriktet som vant valget i 2021, så visst pokker har vi forventninger! Forventninger til mer enn fagre ord, nå vil vi se tiltak, handlinger og politikere som står for det de sier.

Vi forventer: Et løft, slik at bonden får inntektsmuligheter på samme nivå som gjennomsnittet for andre grupper. Gjennom de kommende jordbruksoppgjørene skal det vedtas en opptrappingsplan, slik at jordbruket får en årlig kronemessig utvikling som gir jordbruket samme inntektsnivå som andre grupper i løpet av fire år.

Det viktigste for utviklingen i jordbruket i Troms og Finnmark, er å sikre økt lønnsomhet og nok investeringsmidler, slik at de som er i næringa blir der og får mulighet til å utvikle driften sin. For svinebønder og melkeprodusenter er det et stort etterslep i investeringer i moderne driftsbygninger. Det skyldes bl.a. lav lønnsomhet i næringa over tid, slik at det ikke har vært mulig å foreta nødvendige investeringer. En investeringspakke må på plass før neste års forhandlinger, tiden går fort fram til 2024/34.

Et velfungerende importvern er avgjørende for å sikre matproduksjon i alle deler av landet, og for å ivareta mål om økt sjølforsyning og matvareberedskap. Handlingsrommet for importvernet må utnyttes fullt ut, bl.a. gjennom fleksibel bruk av krone- eller prosenttoll.

Bondens posisjon i verdikjeden for mat må styrkes. Vi vil sikre like vilkår for aktørene når det gjelder tilgang på grossist- og distribusjonstjeneste, og like vilkår i konkurransen mellom leverandørenes produkter og dagligvarekjedenes egne merkevarer (EMV). Forbrukerne må sikres nok informasjon til å kunne ta et reelt valg ut fra matvarenes opprinnelse.

Annonse

Ser vi på den kjøttproduksjonen med lavest inntekt, og som utnytter de bærekraftige utmarksressursene, er inntektsgapet 100 prosent, sammenlignet med snittlønn. En gjennomsnittlig norsk lønn er ca. 600 000 kroner og en gjennomsnittlig sau-/ammekubonde har, ifølge referansebrukene, en inntekt på ca. 300 000 kroner. Vi har et stort gap å tette.

Skal vi klare å styrke økonomien for alle typer bruk, og opprettholde matproduksjon i hele landet, samtidig som vi ikke skaper en ubalanse i markedet, så må vi ha en knallgod kanaliseringspolitikk. En politikk som er tydelig på hvor vi skal ha de ulike produksjonene, og som utligner driftsvansker. Vi må vurdere et kvotesystem for produksjonen av rødt kjøtt. Dette vil legge en god del begrensninger for den enkelte gårdbruker, men min påstand er: Skal vi ha mulighet til å løfte økonomien i jordbruket tilstrekkelig, så må vi utvide dagenes verktøykasse og få på plass noen kraftfulle virkemidler til regulering.

Vi har de siste åtte årene beveget oss mot en mer markedsregulert næring. Vi har kjørt det toget som ønsket stor, større og størst mulig produksjon. Resultatet har vært økt sentralisering og dårligere økonomi. Nå har vi fire år på å prøve en annen retning. Dette må vi gripe.

Et kvotesystem er godt utprøvd, diverse utfordringer og fallgruver er identifisert, og forsøkt utbedret gjennom dagens melkekvotesystem. Systemet er på ingen måter perfekt, men systemet vil sikre distriktsjordbruket, gi oss mulighetsrom for å øke økonomien uten å skape overproduksjon og gi den enkelte bonde en forutsigbar inntekt. Det gir verdiskapning og sysselsetting i distriktene, og ikke minst ei fremtidstro på norsk matproduksjon. Samtidig ser vi at tildeling av kvoter på rødt kjøtt, variasjon og ulike utfordringer, vil skape debatt.

Noen regioner har de siste årene hatt stor vekst og andre kraftig nedgang. I enkelte områder er det et problem å skaffe seg nok areal, mens det går det areal ut på grunn av manglende drift i andre områder. Det å skulle utforme et nytt kvotesystem vil bli utfordrende, skal vi ta utgangspunkt i historiske data? Skal vi ta høyde for å øke produksjonen i enkelte regioner? Skal vi åpne opp for å justere produksjonene mellom regionene, ut fra hvor vi ønsker det?

Spørsmålene er mange ved en eventuell innføring og implementering av et kvotesystem. Men vi må ikke vegre oss for å stille spørsmål, for å se etter flere muligheter, for å styrke økonomien, mer enn bare på kort sikt. Utfordringene må løftes opp og belyses. Vi må se på muligheten ved å få på plass et kvotesystem som ivaretar alle regioner og aktører på en så rettferdig måte som mulig.

Det sies at hvis du ønsker en endring, må du endre måten du gjør ting på. En ting er i alle fall sikkert, vi er klare for endring.

Neste artikkel

Vil ha 90 prosent norsk matkorn