Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Verdens viktigste yrke er under sterkt krysspress

Norge gror igjen sakte, men sikkert, og arbeidsplassene forsvinner og sentraliseres.

Tine og Nortura: Har Tine råd til å hente melka, har Nortura råd til å hente dyra til slakt og har Geno råd til å frakte sæd og inseminør, spør Geno-leder Vegard Smenes. Foto: Marit Glærum
Tine og Nortura: Har Tine råd til å hente melka, har Nortura råd til å hente dyra til slakt og har Geno råd til å frakte sæd og inseminør, spør Geno-leder Vegard Smenes. Foto: Marit Glærum

Avstanden til «vanlige folk» er stor, ikke bare direkte på økonomi, men også på arbeidsbelastning. Et fallende marked på melk og kjøtt, som gir større enhetskostnader for industrien og lavere inntjeningspotensial for bonden, drar lønnsomhet i feil retning.

Tåler landbruket og den norske befolkninga effekten av redusert melk- og storfekjøttproduksjon? Mitt svar er nei. Og jeg tror vi nærmer oss en smertegrense for hvor lite volum av melk og storfekjøtt vi kan produsere for å holde bjelkene i landbruket oppe.

Kanskje merker vi lite av et fallende volum – en bonde her og en bonde der – en åkerlapp gror igjen her og en der – en arbeidsplass her og en arbeidsplass der.

Men langtidseffektene av et fallende melk- og storfekjøttvolum vil merkes av bønder, politikere og forbrukere som både vil og ikke vil drikke norsk melk og spise norsk kjøtt. Norge gror igjen sakte, men sikkert, og arbeidsplassene forsvinner og sentraliseres.

Har vi råd til å miste den siste bonden i bygda, eller har vi kanskje til slutt ikke råd til å beholde denne med store avstander i vårt landstrakte land? Har Tine råd til å hente melka, har Nortura råd til å hente dyra til slakt, har Geno råd til å frakte sæd og inseminør, har veterinær råd til å opprettholde tilbudet, har utstyrsleverandørene råd til å holde servicepersonell i arbeid når avstandene blir store?

Skal vi opprettholde et landbruk og et levende landskap i hele landet, må vi sikre at bærebjelken melk- og storfe ikke blir ytterligere svekket. Inntekta til melk- og storfekjøttprodusenter må opp, bondevelferden økes og arbeidsbelastningen reduseres.

Annonse

Det er ikke bare å knipse i fingrene, men der det er vilje er det vei, og med den anerkjennelsen norsk landbruk har hos forbrukerne, er det mulig å finne vei fremover. Landbruk og politikk må finne veien sammen, og tørre å snu på alle steiner for å lykkes med å tette inntektsgap og gjøre landbruket i stand til å svare på samfunnsoppdragene.

Prisnedskriving på korn og kraftfôr, og prisdifferanse på kjøttslag som Erling Gresset i Tyr er inne på, må diskuteres. Løsningen må komme til slutt, men det må være åpenhet for å se på ordningene som ligger der. En god utredning med konsekvenser og muligheter for ulike dyreslag, korn og grasproduksjon bør være grunnlaget for dette.

Vi må få tettet silen i melkekvoteordninga med større og større andel leiekvote og store summer ut av næringa. Får vi ikke rettet på dette nå, er jeg redd ordninga blir en trussel mot seg selv. Kanskje må vi pirke i såret for å få det til å gro.

Nationen skriver om Nina Engelbrektson som slutter med melk. Jeg har fått gleden av å treffe Nina gjennom verv i organisasjonene, en ressurs det gjør sterkt inntrykk å lese om. Engelbrektson mener bunnen er i ferd med å rase ut av melkeproduksjonen i hennes område.

Den ene etter den andre forteller henne at de har bestemt seg for å gi seg innen de nye kravene til syke- og fødebinger og utvidede mosjonskrav kommer i 2024. I lys av den økonomiske situasjonen og det strukturelle presset melkeproduksjonen befinner seg i, bør en diskutere om noe av disse kravene bør korrigeres eller utsettes til 2034.

Det haster med å stake ut et stødig kurs for bondevelferden, økonomien og arbeidsbelastningen for bondefamiliene i vårt langstrakte land.

Neste artikkel

Vi må bry oss om både bonde og fjøs