Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Tungnem Bollestad om leiekvoter

LMD sitt byråkrati, med departementsråden i spissen, nekter å innse at oppkjøpsordningen har satt 150–200 produsenter med leiekvoter som utgår i 2020, i en helt spesielt vanskelig situasjon, skriver Dag Fossen. (Foto: Karl Erik Berge)
LMD sitt byråkrati, med departementsråden i spissen, nekter å innse at oppkjøpsordningen har satt 150–200 produsenter med leiekvoter som utgår i 2020, i en helt spesielt vanskelig situasjon, skriver Dag Fossen. (Foto: Karl Erik Berge)

I rettferdighetens navn kan vi unnskylde Olaug Bollestad, for det manglende svar hun gir Per Olaf Lundteigen på hans spørsmål om leiekvoter og oppkjøpsordningen. Ikke med en setning viser statsråden at hun har forstått spørsmålet. Det er jo det underliggende byråkrati som nok en gang går rundt grøten.

Allerede før jul svarte Landbruks- og matdepartementet (LMD) på telefon med henvisning til privatrettslige forhold. På skriftlige henvendelser svarer de ikke, men henviser til avtale med Norges Bondelag.

LMD sitt byråkrati, med departementsråden i spissen, nekter å innse at oppkjøpsordningen har satt 150–200 produsenter med leiekvoter som utgår i 2020, i en helt spesielt vanskelig situasjon.

Annonse

Ingen må komme å fortelle at samtlige av disse leiekvotene ville blitt solgt til staten, dersom en ikke hadde trigget eierne med prisene som er satt i oppkjøpsordningen. I en ordinær situasjon kunne leietaker etter all sannsynlighet kjøpt kvota, om eier ville selge.

En er ikke engang i stand til å få Bollestad til å erkjenne at disse produsentene har en helt annen utfordring enn alle andre aktive produsenter. Men det er jo ikke så rart. Tine har til dags dato ikke styrebehandlet problematikken og Tines styreleder viser i Bondebladet bare til Bondelagsleder Bartnes, som er opptatt av forutsigbarhet og langsiktighet, og dermed intet vil gjøre.

Som byråkraten sa på telefon før jul: Det er så flott med Norge. Der har organisasjonene forhandlingsrett og dermed innflytelse. Ja, da har de vel også et ansvar. Til nå har ikke jeg sett en leder, verken i Tine eller faglaga, som offentlig har reflektert over problematikken. Dermed kan Olaug Bollestad gjemme seg i Lars Petter Bartnes sine skjørt.

Neste artikkel

Grue: En av de dyktigste interesseorganisasjonene