Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ta regien i fortellingen om det gode liv i bingen

Angrep: Landbruket må lære seg å leve med angrep fra en liten gruppe mennesker som vil hele næringen til livs, og som ikke skyr noen midler, skriver Birger Svihus ved NMBU. (Illustrasjonsfoto: Marit Glærum)
Angrep: Landbruket må lære seg å leve med angrep fra en liten gruppe mennesker som vil hele næringen til livs, og som ikke skyr noen midler, skriver Birger Svihus ved NMBU. (Illustrasjonsfoto: Marit Glærum)

Så har det skjedd igjen. Fanatiske aktivister har ved hjelp av ulovlige metoder og manipulativ filming klart å fremstille norsk husdyrproduksjon som en kynisk industri der dyr lever under grusomme forhold. Til tross for at ingenting kunne vært mer feil, er det ingen overraskelser her. Det har skjedd før og kommer til å skje igjen. Landbruket må lære seg å leve med angrep fra en liten gruppe mennesker som vil hele næringen til livs, og som ikke skyr noen midler.

Birger Svihus, professor ved NMBU. (Foto: NMBU)
Birger Svihus, professor ved NMBU. (Foto: NMBU)

Det overraskende er derimot hvordan Bondelaget, Nortura og andre i næringen selv lar seg bruke av Nettverk for dyrs frihet i dette utspekulerte skuespillet. Ved å fremstå omtrent like sjokkerte som en uvitende forbruker, bekrefter de for alle, som ikke har innsikt i moderne husdyrproduksjon, at historien som fortelles stemmer med virkeligheten. Bøndene er uærlige og kyniske, og lar dyr lide i profittens tjeneste. Og næringens aksept av utopien om at lidelse ikke skal forekomme er kronen på verket i undergravingen av egen legitimitet, siden grunnlaget dermed legges for fremtidige oppslag og repetisjon av næringens selvdestruktive kanossagang.

Det er lettere å si hva som er galt enn å si hva som er riktig. Men som akademiker ved et universitet er det en åpenbar konklusjon at næringen må tenke grundigere. Dyrevelferd er et ytterst komplisert tema. De fleste av oss vet jo knapt hva som er best for oss selv og sliter ofte med å finne ut av hva som er det beste for våre medmennesker. Det sier seg dermed selv at å definere hva som er et bra liv for en annen art, er meget krevende. Mangler den grundige tenkningen, henfaller man fort til fordummende forenklinger, som å projisere seg selv inn i husdyrenes situasjon. Dette er like galt om man gjør det med sine medmennesker som med husdyrene.

Spesielt dyrevernerne går ofte i denne logiske fellen, styrt av følelser og fattige på kunnskap, som de ofte er. I videoene som er lagt ut på NRK fremstilles det for eksempel som sjokkerende at det ligger døde dyr synlig for grisene. Man glemmer at grisen ikke har den fabelaktige abstraksjonsevnen til mennesket. Den går ikke som oss og grubler over døden (den er heldig slik), og en livløs gris er rett og slett det – en livløs gris.

Den samme logiske bristen oppstår når man konkluderer med at det må være uutholdelig kjedelig å leve med sterke avgrensninger i bevegelsesfriheten, slik alle husdyr, ikke minst våre kjæledyr, opplever. Her glemmer man igjen at kjedsomhet, slik vi opplever det, krever en abstraksjonsevne dyr i svært begrenset grad har. Å kjede seg, forutsetter i stor grad at man kan forestille seg et annerledes liv. En gris vil kunne være lykkelig i sin binge nettopp fordi den ikke har noen forestillinger om noe annet. Kjedsomhet er ikke minst en menneskelig lidelse, og oppstår blant annet som følge av vår store evne til å bevege oss mentalt i tidsaksen.

Annonse

Om grunnleggende behov ikke er dekket, vil riktignok dyrene plages av det, men nettopp de fem grunnleggende frihetene er usedvanlig godt dekket i moderne husdyrproduksjon. Grisen får all den maten den orker å spise, den er i et passe varmt rom, den har ingen fiender og svært lite skader og sykdommer sammenlignet med den brutale naturtilstanden.

Villsvinet ville vært rosa av misunnelse – om det hadde klart å tenke så langt. Troen på at naturtilstanden er et ideal er nemlig den andre graverende logiske feilslutningen. Naturen er full av lidelse. De fleste ville dyr opplever ikke noen av de fem frihetene. De fryser, sulter, opplever frykt og stress, forferdelige sykdommer og skader, og dør ofte en langsom og pinefull død – med mindre de er så heldige at de blir truffet av en velplassert kule. Naturen viser ingen nåde for individet. Nettopp av denne grunn blir det som oftest mer skader og høyere dødelighet når husdyrene slippes ut.

Et lidelsesfritt husdyrhold kan ved første øyekast høres ut som en flott visjon, men realiteten er at visjonen er så utopisk at den er mer å ligne med en hallusinasjon. Akkurat som for alt annet dyreliv, er nemlig heller ikke husdyrenes liv mulig uten lidelse. Husdyrene slipper riktignok den «weltschmerz» som er prisen for å være et tenkende vesen, og opplever heller ikke den lange og lidelsesfulle dødsprosessen som så mange mennesker opplever. Men sykdom og skader oppstår selv i det moderne husdyrholdet, og selv om dødsprosessen er misunnelsesverdig rask og skånsom, er den nok sjelden helt uten lidelse.

Den første premissen for en vellykket kommunikasjonsstrategi er å huske på at det ikke er dyrevernaktivistene man skal overbevise. De utgjør en forsvinnende liten del av befolkningen, og vil aldri kunne la seg rokke i sine fastlåste syn. Det er de minst 95 prosent vanlige forbrukerne som skal forsikres om den fortsatt høye kvaliteten i norsk husdyrproduksjon. De er glade i de næringsrike og velsmakende husdyrproduktene, og er i utgangspunktet positive til å la seg overbevise om at husdyrholdet i Norge er godt, ikke minst takket være den høye tilliten den hardtarbeidende og pliktoppfyllende bonden tross alt har i befolkningen.

Den viktigste delen av denne historien er å fortelle hvor godt husdyrene har det, uten å tegne et glansbilde som sprekker i sola. Det er jo et deprimerende faktum at til tross for at dyrevelferden aldri har vært bedre i norsk husdyrproduksjon, er det en utbredt oppfatning at dyrevelferden nettopp i det moderne landbruket er dårligere enn noensinne. Dette er blant annet et resultat av at næringen selv har valgt å spille med i historien dyrevernaktivistene har skapt i sitt langsiktige arbeid for å komme næringen til livs. Det forventes at det ikke skal forekomme lidelse, og misforståelsen om det naturlige som ideal får florere. Det ville hatt stor pedagogisk betydning å påpeke hvor godt husdyrene har det sammenlignet med de stakkars ville dyrene.

Deretter er det viktig å skape realistiske forventninger til husdyrproduksjonen. Om det bare forklares på en god måte, vil de fleste forbrukere skjønne og akseptere at også dyr blir syke og at et liv uten lidelse er umulig. Jeg har til og med såpass tillit til forbrukerne at jeg tror de vil skjønne at bonden bare er et menneske, og at det av og til skjer brudd på reglene eller god praksis, som følge av det ekstremt tid- og kompetansekrevende arbeidet det er å skaffe god mat til landets befolkning. Sånn er det i alle yrker og næringer.

Det er jo egentlig svært synd at Bondelaget, som bondens egen interesseorganisasjon, ikke i sterkere grad tar bøndene i forsvar. Det er forståelig at det er tøft å ta til motmæle i dagens aggressive og fiendtlige debattmiljø, men i det minste kunne man vist såpass solidaritet at man gjorde et forsøk på å forklare for forbrukeren hvorfor det av og til vil kunne skje regelbrudd. Det er fort gjort å glemme at i motsetning til hos mennesket, er avliving alternativet for syke eller skadde dyr. Dette kan være et vanskelig valg for bonden som har omsorg for sine dyr, og det er uunngåelig at det tas beslutninger som i etterpåklokskapens skarpe lys viser seg å være feil. Det kan jo tenkes at det finnes bønder som ikke behandler dyrene godt nok, men de er ytterst få, ikke minst takket være Mattilsynets svært grundige og nidkjære kontrollarbeid.

Det er med andre ord på tide at landbruksnæringens organisasjoner slutter å oppføre seg som en underdanig hund i møtet med sine kritikere. Akkurat i dette tilfellet er det nemlig bedre å være en lur rev.

Neste artikkel

Tid for ekstraomgangar