Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Stedsnamn – kulturminner som kan og bør fjernes?

Overhalla: Takket være regjeringas innblanding, er Overhalla-saka den klart mest profilerte i nyere tid. Vi må tilbake til namneendring av flere av våre byer i mellomkrigstida for å finne tilsvarende, skriver Brynjar Mørkved. Bildet viser Namsen i Overhalla. (Arkivfoto: Nationen)
Overhalla: Takket være regjeringas innblanding, er Overhalla-saka den klart mest profilerte i nyere tid. Vi må tilbake til namneendring av flere av våre byer i mellomkrigstida for å finne tilsvarende, skriver Brynjar Mørkved. Bildet viser Namsen i Overhalla. (Arkivfoto: Nationen)

Nationen har et oppslag den 19. nov 2021 med tittel – «Stadnamna fortel om fortida vår.» Bakgrunnen er 100 årsjubileet for Stadnamnarkivet somble flyttet fra universitetet i Oslo (UiO) til Bergen (UiB). Oppslaget er basert på et intervju av professor emeritus Tom Schmidt (UiO) og det heter bl.a. at han «… er ikkje særleg optimistisk på vegner av framtida til namnegranskingsfaget. Rolla til universiteta spelar ikkje på lag med eit fag som namnegransking. Det som er gammalt, nordisk og heimleg har ikkje så gode kår når alt skal internasjonaliserast. Dessutan blir vi som held på innan fagfeltet stadig eldre.»

Schmidt har nok rett i det, men her som for mange andre områder, er utviklinga et resultat av politiske vedtak eller fravær av slike. Loven er underlagt Kulturdepartementet. Første spørsmål blir derfor hva departementet har gjort de senere tiår med hensyn til å ta vare på våre eldre nedarva stedsnamn?

Faktum er at Solberg-regjeringa tvert om forsøkte å fjerne det svake vernet stadnamnlova gir slike namn. Høsten 2017 sendte Kulturdepartementet ved statsråd Linda Cathrine Hofstad Helleland (H) ut høring om endring av stadnamnlova med forslag om at kommuner skulle kunne fjerne eldre stedsnamn. Hvorfor? Forklaringen er at daværende kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) hadde blitt kjent med at det var én kommune (Overhalla) som ønsket mer myndighet på dette området og da var det nærliggende å tru at det kunne være flere. Regjeringas prestisjeprosjekt var kommunereformen og regjeringa hadde behov for å kunne tilby kommunene noe som de kunne være interessert i.

Kommuner ønsker normalt mer penger. Det vet enhver regjering, men økte bevilgninger til kommuner har klare kostnadssider herunder at andre poster må nedprioriteres. Tilsvarende var ikke tilfelle for en svekkelse av stadnamnlova. Det kostet ikke noe og namn som er fjernet, etterlater ingen andre spor enn hva som kan finnes på gamle kart og i noen bøker. Det er langt verre å fjerne materielle kulturminner slik som gravhauger og eldre kirker slik som f.eks. Nidarosdomen osv. Det er nok å nemne kirkebrannene i nyere tid. Dette til tross for at eldre stedsnamn også er kulturminner, jf stadnamnlova § 1.

Hva ble resultatet av høringa? Motstanden var massiv og regjeringa fant det klokest å trekke forslaget. Det skjedde klokelig nok i det stille.

Høsten 2018 sendte departementet ved ny kulturminister Trine Skei Grande (V) fra Overhalla ut ny høring i samme retning, men med klart mer beskjeden rekkevidde. Loven ble endret og Skei Grande forsøkte å selge endringen inn som en viktig reform mht å gi kommuner økt myndighet. Faktum var at lufta gikk ut av ballongen i februar 2018 da Vegvesenet skiltet om etter instruks fra Samferdselsdepartementet. Det skjedde etter press fra Sivilombudet etter klage fra Aksjonsgruppa for korrekt bruk av stedsnamn i Overhalla ved undertegnede som gruppas advokat.

Hva var grunnen til at Overhalla kommune i Namdalen med ordfører Per Olav Tyldum (Sp) i spissen ønsket myndighet til å fjerne eldre stedsnamn? Kommunen vedtok i 2014 å fjerne namna på de to bygdesentra/kirkestedene i kommunen og erstatte dem med hhv kommunens namn Overhalla og den vestre bygdas namn Skage. Hvorfor det? Forklaringen er at begge steder hadde vært feilskilta i noen tiår. På det vestre bygdesenteret Hunn ble vegskilt med namnet Hunn erstattet med nye skilt med bygdenamnet Skage ca 1970. Og i kommunesenteret ble skilt med namnet Ranemsletta skiftet ut med kommunens namn på 1990-tallet. Hvorfor?

Forklaringen er ulik for de to stedene. Bygdesenterets namn Hunn var ikke kartfestet og Vegvesenet trodde antakelig at sognenamnet og bygdenamnet Skage var namn på bygdesenteret/kirkestedet fordi namnet Skage var plassert der på karta. Vegvesenet var nok derfor i god tru. På Ranemsletta var det én næringsdrivende som ønsket at stedet skiltes med kommunens namn, og derfor ble det skiltet om også der. Felles for begge steder er at det ikke ble fattet noe vedtak om namneendring eller vedtak om omskilting på noen av de to stedene. I så fall var nok begge omskiltinger ugyldige og kanskje også lovbrudd.

Annonse

Feilskiltinga førte etter hvert til at flere brukte feil namn ved å si «på Overhalla», og tilsvarende «på Skage». Politikerne trodde nok at namneendringene ville være populært og de hadde nok ikke tenkt seg muligheten av at vedtaket ville bli påklaget, men det skjedde og Klagenemnda for stedsnamnsaker tok klage til følge for begge steder. Kommunens vedtak ble samtidig opphevet og kjent ugyldig. Nemnda slo også fast at korrekte namn for de to bygdesentra som begge også er kirkesteder, er hhv Hunn i vest og Ranemsletta i øst. Korrekte betegnelser er derfor «på Ranemsletta i Overhalla kommune» og «på Hunn i bygda Skage».

Etter det forsøkte kommunen ved ordfører Tyldum alle mulige og nær sagt også umulige måter for å få opphevet nemndas vedtak. Og regjeringa Solberg stilte mer enn villig opp for senterpartiordføreren i pur egeninteresse. To kulturministre forsøkte å fjerne lovvern av våre eldste stedsnamn. Det er godt gjort av de to kulturministrene Hofstad Helleland og Skei Grande – begge fra Trøndelag. De bør huskes for det.

Takket være regjeringas innblanding, er Overhalla-saka den klart mest profilerte i nyere tid. Vi må tilbake til namneendring av flere av våre byer i mellomkrigstida for å finne tilsvarende. Forskjellen var at de endringene da gikk motsatt veg ved å fornorske og fjerne danske spor. Politikerne i Overhalla kjente nok ikke til at den sentrale personen mht arbeid med vern av våre eldste nedarva stedsnamn, er professor Oluf Rygh (UiO) med namn fra Rygh-gårdene i Overhalla. Han og broren Karl var de sentrale ved utarbeidelsen av 18 bind om Norske Gaardnavne. De vokste opp i Verdal hvor faren var lensmann. Han var fra Overhalla. Deres bror Evald ble bl.a. finansminister. Museumsforlaget i Trondheim utga i 2020 boka «Brødrene Rygh – Fra bygdeliv til nasjonsbygging.» med forfatter Per R. Christiansen.

Overhalla-sakas paradoks og ironi er at korrekte namn på begge bygdesentra/kirkesteder kom på plass takket være kommunens vedtak om å fjerne dem. Her passer ordtaket at «de(t) er ailler så gæli æt de(t) itj e godt ferr nåkkå.» Saka endte bra, men det er ikke kommunens skyld.

Spørsmålet nå er om regjeringa Støre vil styrke eller svekke vernet av våre eldste immaterielle kulturminner. Schmidt har rett i at universiteta har et ansvar, men det overordnede ansvaret har regjeringa og Stortinget og til sist velgerne.

Vi får sjå om de vil gjøre noe som helst og ev. hva. Det er ingen grunn til å ha tillit til at denne regjeringa vil være bedre enn andre. Forskjellen er at Støre-regjeringa fortsatt har muligheten til å bidra positivt.

Hvis regjeringa ikke foretar seg noe, så vil den utviklinga som Schmidt beskriver, fortsette og stedsnamna vil gradvis forsvinne som kilde til vår eldre historie. Bør de neste faga som fjernes, være historie og arkeologi?

Det ser ikke ut til at vi trenger innvandring og internasjonalisering for å fjerne vår eldste kultur. Det klarer vi utmerket sjøl.

Neste artikkel

Har brukt mye tid på å sette i stand steingjerder