Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Står vi ovenfor en uheldig uthuling av forsyningsplikten?

Norturas beslutning om å legge ned på Otta har skapt en mulighet for dem som ikke trenger å tenke helhetlig om landbruk og matproduksjon i hele Norge, skriver Teig Madsen. Arkivfoto av slakteriet på Otta: Anders Sandbu
Norturas beslutning om å legge ned på Otta har skapt en mulighet for dem som ikke trenger å tenke helhetlig om landbruk og matproduksjon i hele Norge, skriver Teig Madsen. Arkivfoto av slakteriet på Otta: Anders Sandbu

Nortura er inne i en helt nødvendig omstilling av industristrukturen for å styrke konkurransekraften og sikre at bønder i hele Norge skal kunne produsere egg og kjøtt også i framtiden.

Vi bønder er engasjerte. Derfor skaper omstillinger debatt og diskusjoner om samvirkenes rolle og norsk jordbrukspolitikk. Slik diskusjon er bra og helt nødvendig for både samvirkenes og jordbrukets framtid i Norge. Men det som etter hvert også har blitt en del av hverdagen, er at debattene lokker fram aktører som ser muligheter i støvet som blir virvlet i etterkant av debattinnlegg på Facebook og i avisspalter.

Norturas beslutning om å legge ned slakting og skjæring på Otta har skapt stort engasjement og en mulighet for dem som ikke trenger å tenke helhetlig om landbruk og matproduksjon i hele Norge.

At det nå ser ut til å bli bygget et slakte- og skjæreanlegg, hvor det brukes skattepenger for å subsidiere forretningsmessig risiko for eierne av Gudbrandsdalen Slakteri, har vært grundig belyst og diskutert. Det som imidlertid ikke har vært belyst er om det i det hele tatt er mulig å få til en lønnsom slakte- og skjærelinje uten kreative forutsetninger.

Annonse

Jeg regner med at Gudbrandsdalen Slakteri er klar over at de får konkurranse om tilførslene i forsøket på å få høy kapasitetsutnyttelse på slakteriet. Det som imidlertid er uklart for meg er hvordan de skal greie å holde liv i skjærlinjen på Gudbrandsdalen Slakteri uten å måtte be om tilførsler over forsyningsplikten som går utover den kvoten eierne av slakteriet, Fatland og Jæder, allerede har.

Spørsmålet mitt er derfor: Er det slik at en eksisterende foredlingsbedrift som i dag mottar slakt over forsyningsplikten, bare kan opprette et “datterselskap” og dermed øke sin kvote på bekostning av eksisterende foredlingsbedrifter?

Dette er et betimelig og viktig spørsmål i en situasjon hvor vi har kronisk underskudd på norsk storfe. Butikker og industri kjemper med nebb og klør for å få tilgang på nok norsk kjøtt. Dersom enkeltaktører med slike smarte grep lykkes i å øke sin andel av norsk storfe, og øke sin konkurransekraft, vil det skje på bekostning av andre kjøttforedlingsbedrifter i hele Norge, som overlever på grunn av forsyningsplikten.

Hvis det skal være mulig med slike smarte triks for å sikre seg norsk råvare, vil det bety at små foredlingsbedrifter vil miste livsnødvendige tilførsler. Og det som verre er, vi gjør det mulig for andre store aktører å gjøre det samme: Etablere datterselskaper for å sikre seg enda mer norsk råvare på bekostning av andre.

Forsyningsplikten blir med dette fullstendig uthulet, og verdiløs. Konsekvensen vil være katastrofal for mangfoldet i matindustrien og jordbruket i hele Norge.

Neste artikkel

Doblet driftsresultatet og økte omsetningen