Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slutt med jatting – ta debatten!

Vi har ikke lenger råd til å la være å la være å ta debatten. Det står om landbrukets eksistensberettigelse i graslandet Norge.

Kritikeren må ikke bare jattes med, men imøtegås med faglige fakta når kritikken som så ofte bygger på sviktende faglig forståelse, skriver Birger Svihus. (Foto: NMBU)
Kritikeren må ikke bare jattes med, men imøtegås med faglige fakta når kritikken som så ofte bygger på sviktende faglig forståelse, skriver Birger Svihus. (Foto: NMBU)

Det er betryggende å lese i Bondebladet den 11. mars at Norges Bondelag og Norsk Landbrukssamvirke er for bonden og norsk landbruk. Det har jeg selvsagt heller aldri tvilt på.

Jeg til og med overbevist om at landbruksorganisasjonene støtter dagens landbruk, med sine monokulturer, kjemiske innsatsmidler og store og avanserte maskiner. Kritikken min mot landbrukets organisasjoner handlet ikke om det, men om måten de kommuniserer sin støtte til landbruket på.

Her illustrerer paradoksalt nok kommunikasjonssjefene med sitt vage og unnvikende svar poenget mitt på en glimrende måte. Det er jo nettopp denne typen tannløse selvfølgeligheter det er for mye av landbrukets kommunikasjon med omverdenen. Kritikeren må ikke bare jattes med, men imøtegås med faglige fakta når kritikken som så ofte bygger på sviktende faglig forståelse. Landbruket må tørre å være mye mer på offensiven enn i dag.

Annonse

Eksempelvis er bærebjelker i god agronomi som kunstgjødsel, sprøytemidler og monokulturer nå nærmest blitt et skjellsord i store deler av befolkningen. Selvsagt kan og bør omfanget diskuteres, men gjødsling, ugrasbekjempelse og monokulturer er jo selve grunntanken i planteproduksjonen og må nådeløst forsvares.

Husdyrproduksjonen har fremdeles legitimitet, men selv her er oppslutningen synkende fordi misforståelser og forvrengninger får lov til å få fotfeste. Husdyrene har det bedre enn noensinne, fri fra det brutale naturlige livet med sult, kulde og rovdyrfrykt (unntatt i ulveområdene) som de er. Elgen er nok grå av bare misunnelse. Men et lidelsesfritt liv er ikke mulig for noen, heller ikke husdyrene.

Og kraftfôret er ikke menneskemat på avveie, men derimot i alt overveiende grad råvarer som vi mennesker velger å ikke ville spise. Også den velsignede soyaen, med sin olje til folket og høyverdige protein til husdyrene, er en viktig bidragsyter til bærekraft og effektivitet. Vi burde være takknemlige for at vi har husdyrene som gladelig spiser opp den maten vi ikke vil ha.

Harde faglige fakta som de over vil møte motstand. Det er derfor forståelig at landbrukets egne organisasjoner ikke tør å ta debatten. De frykter at de vil tape diskusjonen med taleføre interessegrupper og urbane intellektuelle, og dermed vil sette landbruket i enda større vanry. Men den stadig mer radikale kritikken viser at det motsatte er realiteten.

Vi har ikke lenger råd til å la være å la være å ta debatten. Det står om landbrukets eksistensberettigelse i graslandet Norge.

Neste artikkel

Bruka politikerne vil ha, forsvinner