Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skammen i et av verdens rikeste land

Bernhard Høiberget, Pensjonistpartiet i Stange

Etter hvert som jeg kjører oppover i fjellbygda forstår jeg at noe er galt. Hvor er det blitt av kuene, sauene og sauebukkene ute på øya? Før måtte en av og til stoppe, da disse dyrene var i veibanen. Nå fins de ikke lenger.

Ved endestasjon for bussruta er det tomt. Ingen parkerte busser. På de første og eldste gardene i grenda er det også lite folk å se.

Men kirkegården ved kapellet virker velholdt. Et "krampetak" av de gjenboende? På lekeplassen foran det gamle skolehuset vokser gras og buskas. Her har det ikke lekt unger på flere tiår.

Lenger oppe ser jeg skiltene til butikken er fjernet. Det virker som om folk holder seg inne, eller er det så lite folk? Jeg kjører opp en sidevei, til et sted hvor jeg levde lykkelige barne- og ungdomsdager.

På toppen av bakken og den sørvendte hellinga setter jeg meg rett ned. Her var det at far med håndmakt dyrket opp seks dekar jord for om lag 100 år tilbake. Han var stolt av dette. Her dyrket han kløver og timotei, fôret krøttera om vinteren, produserte mat til familien og litt fløte til meieriet.

Nå mangler gjødsel og vedlikehold. Syre, tistel og kveke har tatt plassen. Graset er kortvokst og glissent. Trådgjerde ligger nede, steinmuren er revet. Noen har gitt opp. Et sørgelig syn. Hva er det egentlig jeg ser? Etter hvert klarner tankene. Jeg ser skammen. Skammen i et av verdens rikeste land.

Neste artikkel

Skammen i et av verdens rikeste land