Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Professoren svarer

Jeg tåler godt de mange hatske meldingene jeg får, og jeg brenner for fakta, logiske resonnementer og fornuftige løsninger til det beste for menneskeheten og annet liv (i den rekkefølgen), skriver Birger Svihus ved NMBU. (Foto: Gisle Bjørneby)
Jeg tåler godt de mange hatske meldingene jeg får, og jeg brenner for fakta, logiske resonnementer og fornuftige løsninger til det beste for menneskeheten og annet liv (i den rekkefølgen), skriver Birger Svihus ved NMBU. (Foto: Gisle Bjørneby)

Takk til Elisabeth Gard for å holde den viktige diskusjonen om hva som er et hensiktsmessig landbruk i live. Jeg ser ikke noe poeng i å gå inn på en detaljert diskusjon med Gard om dyrevelferd, siden hun stort sett sier jeg har feil i mine påstander uten å komme med det jeg oppfatter som faglig interessante motargumenter. Men jeg vil gi Gard delvis rett når det gjelder bruken av professortittelen. Jeg mener ikke at det er prinsipielt galt å bruke denne tittelen, men i så fall bør leseren gis innsikt i hva som er fagområdet. Det er imidlertid Bondebladet som må ta ansvaret for dette. Jeg oppga kun den akademiske institusjonen jeg tilhørte i den kronikken jeg sendte inn.

Det er jo noe i den gamle morsomheten om at en professor er en som vet veldig mye om veldig lite. Det er derfor legitimt å stille seg spørsmålet om jeg går for langt i å mene noe om ting jeg ikke har greie på. Men til mitt forsvar vil jeg si at jeg både i mitt faglige virke ved NMBU og i min formidlingsaktivitet har valgt å interessere meg for landbruk og matproduksjon i en mer vid forstand. Om jeg har forstått det jeg kaller verdens mest kompliserte næring godt nok, er et annet spørsmål. Noe har jeg likevel lært etter 15 års lesning og skriving. Ikke minst arbeidet med min siste bok «Spiselig» var en svært lærerik prosess.

Annonse

Mange har spurt meg hvorfor jeg orker. Jeg kunne veldig lett latt folk som Elisabeth Gard definere den offentlige diskursen om hva som er et hensiktsmessig matproduksjonssystem, og heller kost meg i min lille lykkelige ernæringfagsboble. Mange fagfolk gjør det, men sånn er ikke jeg skrudd sammen. Jeg tåler godt de mange hatske meldingene jeg får, og jeg brenner for fakta, logiske resonnementer og fornuftige løsninger til det beste for menneskeheten og annet liv (i den rekkefølgen). Jeg skylder også å legge til at min omfattende erfaring med arbeid på gård har gitt meg stor respekt for den hardtarbeidende og pliktoppfyllende bonden. Idealet til den norske bonden er fremdeles at gården skal overleveres til neste generasjon i bedre stand enn den var.

Jeg har med andre ord ikke samvittighet til å sitte stille og la massivt inkompetente folk som Elisabeth Gard få definere hvordan landbruk og matproduksjon skal foregå. Når jeg sier massivt inkompetent, er det fordi jeg mener vi alle i ulik grad er inkompetente, inkludert meg selv, i å ha en komplett forståelse av matproduksjonssystemet. Dette er faktisk i seg selv en viktig innsikt. Vi må hele tiden selvkritisk teste våre egne resonnementer og ha en passe dose ydmykhet. Men det er legitimt å påpeke andres mangel på kompetanse, ikke minst når de går så hardt og bastant ut som Gard. Kall meg gjerne arrogant, men ærlig talt, Elisabeth Gard har én bachelorgrad i økonomi og én i ernæring. Om hun har noen landbruksmessig tilknytning vet jeg ikke, men det er i hvert fall lenge siden man kunne ta for gitt at Oslofolk har et søskenbarn på Gjøvik.

Det dobbelt tragiske ved å overlate den offentlige arenaen til folk som Gard er ikke bare mangelen på forståelse. Med komplekse og kompetansetunge næringer som landbruket blir det fort til at man heller ikke forstår at man ikke forstår. Dermed trekkes lett fordummende konklusjoner som at det er viktig at kyllingen får se ut, at alle kjemikalier er farlige og at alt ville blitt bedre om man gikk tilbake til landbruket slik det ble drevet for 100 år siden. Det er spesielt lett å gå seg erkjennelsesmessig vill når et solid faglig fundament innen kjemi, biologi og andre naturvitenskapelige fag mangler. Det er derfor disse fagene er så viktige ved NMBU.

Jeg vil derfor gjenta min oppfordring. Det er på tide at vi som har en viss kompetanse om landbruk og matproduksjon deltar mer aktivt i den offentlige debatten. Vi må tørre å imøtegå urimelig kritikk av den typen Nettverk for dyrs frihet iscenesatte. Vi må slutte å legge oss flate og tro at bare vi fremstår ydmyke nok, vil kritikken stilne. Dette skylder vi ikke bare bøndene, men hele samfunnet, og naturen med.

Neste artikkel

Urbane måker blant urbane mennesker