Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

På høy tid med konkurranse på like vilkår

Ost: I butikkenes ostedisker har Tine i snitt 40 prosent av plassen. Synnøve Finden, sammen med dyktige lokalprodusenter og importert ost, har resten, skriver Ole Martin Buene. (Foto: Tine)
Ost: I butikkenes ostedisker har Tine i snitt 40 prosent av plassen. Synnøve Finden, sammen med dyktige lokalprodusenter og importert ost, har resten, skriver Ole Martin Buene. (Foto: Tine)

I sitt innlegg fra 19. april fremmer Erling Hjelmeng og John Lilleborge nok en gang sine påstander som i kjent stil ikke begrunnes i særlig grad, og hvor presisjonsnivået er heller lavt.

De to debattantene skriver også at «bondens interesse er viktig for oss», men fortsetter med at man ikke skal høre på det eierne, melkeprodusentene selv, mener om sin egen bedrift.

Interessekonflikten er åpenbar. Samvirkeselskapet Tine eies av 9 140 melkeprodusenter, og selskapet har derfor et uttalt mål om å kjempe for melkeprisen og levebrødet til bonden. Dette i kontrast til et AS hvor melkeprisen er en ren varekostnad som ønskes så lav som overhodet mulig.

Det er altså ikke vanskelig å forstå professoren, konsulenten og deres oppdragsgivere i målet sitt, men at de på sitt nedlatende vis mener å vite bedre enn eierne selv, hvordan selskapet skal organiseres, det får stå for deres regning. I Tine er det melkeprodusentene som styrer.

Men vi er faktisk enige på ett meget sentralt punkt. For nei, det er ikke like vilkår for konkurranse i meierimarkedet i dag. Og kan vi være enige i det, så bør vi også kunne være enige i faktagrunnlaget i saken. Tallene og informasjonen er offentlig tilgjengelig. Om Tine og om våre konkurrenter: Ja, la oss se på de såkalt "uavhengige" aktørene, der flere eies av aksjeselskap med milliarder i omsetning, og som ligger an til å motta over 200 millioner kroner i konkurransepolitiske tilskudd i neste jordbruksavtaleår.

Annonse

Tørrmelk, Normilk: Ingen egne leverandører. Kjøper all sin melk fra Tine Råvare til samme pris som vår egen industri og konkurrentene. Ingen særskilte konkurransepolitiske tilskudd og sitter likevel igjen med solide resultater og stort utbytte for eierne sine.

Ost, Synnøve Finden: Ingen egne leverandører. Kjøper all sin melk fra Tine Råvare til samme pris som vår egen industri og konkurrentene. Får i tillegg et tilskudd gjennom prisutjevningsordningen på 27 øre per liter melk, altså nesten 3 kroner lavere pris per kilo ost, sammenlignet med kostnaden for oss i Tine.

Økologisk melk, Rørosmeieriet: Ingen egne leverandører. Kjøper all sin melk fra Tine Råvare til samme pris som vår egen industri og konkurrentene. Tilskudd gjennom PU-ordningen på 27 øre per liter som Synnøve Finden, og i tillegg et distribusjonstilskudd på 50 øre liter per melk. Det er 77 øre fordel sammenlignet med Tine.

Konvensjonell drikkemelk, Q-meieriene: Har egne leverandører og kjøper i tillegg melk fra Tine Råvare til samme pris som vår egen industri og konkurrentene. Fordi de har egne leverandører utløser dette et eget særskilt tilskudd i PU_ordningen som tilsvarer gjennomsnittet av Tines etterbetaling for de siste tre årene pluss 5 øre per liter. I tillegg har de også 27 øre per liter i PU-tilskudd slik som de to andre, og 50 øre per liter i distribusjonstilskudd slik Rørosmeieriet har. Dette utgjør en total fordel på 1 krone og 34 øre, litt mer etter 1. juli, for hver liter melk som står i butikken.

Når det gjelder betingelser for utbetaling av distribusjonstilskuddet de to sistnevnte får, skal kostnadene til distribusjon etter forskriften være vesentlig høyere etter Landbrukdirektoratets skjønn, sammenlignet med Tine. Nettopp dette ble utredet av direktoratet selv i 2020, hvor det ikke kunne dokumenteres at de to selskapene har høyere distribusjonskostnad enn Tine.

Så ja, et er ulike konkurransevilkår, som vist ovenfor. Med unntak av Normilk, har de tre andre betydelige prisfordeler, sammenlignet med Tine. Professoren og konsulenten mener likevel at disse selskapene burde betale enda mindre for melka.

Ser vi på markedssituasjonen, også basert på åpen og tilgjengelig info, bekrefter dette bildet. I butikkenes ostedisker har Tine i snitt 40 prosent av plassen. Synnøve Finden, sammen med dyktige lokalprodusenter og importert ost, har resten. Rørosmeieriene har med eget merke og produksjon av EMV, økt sin andel til over 80 prosent av økomelka i Norge. Q-meieriene har omtrent 50 prosent av det konvensjonelle drikkemelksmarkedet i landets mest sentrale og folkerike områder. I en av Norges største butikkjeder er Tines andel på drikkemelk under 50 prosent.

Derfor er spørsmålet som melkebonden stiller seg: Når er nok nok? Spør du oss, er den grensen passert for lengst og vi stiller oss uforstående til anklagen om at vi vil prøve å stå i veien for Stortingets ønske om konkurranse på like vilkår. Snarere tvert om, det er jo nettopp dette vi ønsker, trenger og heier på.

Neste artikkel

«Melkebruk under 30 kyr gis prioritet»