Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ny regjering – ny landbrukspolitikk

Vi trenger både en generell forståelse av viktigheten av jordbruket, og klare forpliktende politiske endringer som kan sette oss bønder i stand til å levere en sosialt, økonomisk og økologisk bærekraftig matproduksjon for vår tid, skriver Ole-Jacob Christensen. Bildet er fra aksjonen i Oslo i mai. Foto: Anders Sandbu
Vi trenger både en generell forståelse av viktigheten av jordbruket, og klare forpliktende politiske endringer som kan sette oss bønder i stand til å levere en sosialt, økonomisk og økologisk bærekraftig matproduksjon for vår tid, skriver Ole-Jacob Christensen. Bildet er fra aksjonen i Oslo i mai. Foto: Anders Sandbu

Innebærer bruddet i årets jordbruksforhandlinger også et brudd i landbrukspolitikken? Bondeopprøret viser at tiden er moden for en ny kurs etter at en langt på vei konsensuspreget landbrukspolitikk har presset mer enn halvparten av alle bønder parkert traktoren, slaktet buskapen og spikret igjen låven siste 30 år, redusert selvforsyningsgraden til et rekordlavt nivå under 40 prosent og timeinntekten i næringa ned mot 100 kroner.

Koronarestriksjonene har avdekket et grunnleggende problem: inntektsnivået er så lavt at svært få nordmenn er villig til å akseptere det.

Dette henger i hop: Den dårlige økonomien har vært et bevisst virkemiddel for å presse fram stordrift, og bønder og marginalt areal ut av næringa.

Tommelskruen som er satt på oss bønder, er tredelt: lave inntekter, en politisk diskurs der bare de som investerer og utvider får overleve, og tildeling av investeringsmidler slik at bare et fåtall får være med på ferden videre. Fåtallet overlevende settes således i dyp gjeld, mister sin autonomi og blir totalt prisgitt neste omgang politisk utsiling.

Denne såkalte strukturrasjonaliseringen har vært ført med noe ulik styrke av ulike regjeringer, men ser man på de nylig vedtatt partiprogrammene for neste stortingsperiode, ser det ut til at bondeopprøret er i ferd med å trenge inn i partikontorene:

Senterpartiet: «Et viktig bidrag til klimaarbeidet er å produsere en større andel av maten i Norge», «Bruke jordbrukspolitikken til å stimulere til økt seterbruk som utnytter beiteressursene og sørger for økt karbonbinding i fjellarealet.»

Annonse

Arbeiderpartiet: «Produsere norsk mat og fôr på norske ressurser». «Sørge for størst mulig selvforsyning gjennom praktisk og langsiktig klimatilpasning av jordbruket. Sikre et jordbruk med variert bruksstruktur som er tilpasset de mer marginale områdene i distrikts-Norge.»

Rødt: «Vi vil øke matproduksjonen og selvforsyningsgraden med grunnlag i egne arealressurser.» «Regulere innførsel av soyaprodusert fôr fra utlandet. Dette har enorme miljøkonsekvenser og medfører en kraftig forringelse av kvalitet og næringsverdi for all norsk matproduksjon.»

Miljøpartiet de Grønne: «Hovedmålet med norsk jordbrukspolitikk bør være å produsere mest mulig mat på de ressursene vi har i Norge. dette må skje på en måte som bygger opp jordressursene, slipper ut minst mulig klimagasser, binder mest mulig karbon, og øker naturmangfoldet.» «Landets selvforsyning, basert på egne ressurser, økes til 60 prosent innen 2030.»

SV: «Vi treng fleire, ikkje færre bønder. Den sterke sentraliseringa av landbruket, der eigedom og inntekter blir fordelt på stadig færre hender, må snu.» «Auke sjølforsyningsgraden i norsk landbruk i løpet av programperioden. Ein større del av både mat og dyrefôr må hentast i Noreg, og importen av fôrråvarer må ned.»

Det ligger altså til rette for en ny landbrukspolitikk med en eventuelt ny regjering fra høsten, uansett hvilke partier fra opposisjonen som vil utgjøre denne regjeringen. Det er en klart retning i opposisjonspartienes landbrukspolitikk: Landbruk og matproduksjon er viktig, og et robust jordbruk med økt selvforsyningsgrad kan bare oppnås ved å bryte med de siste tiårenes sentralisering av produksjonen til få og store gårder med stor innsats av innkjøpte driftsmidler og importert kraftfôr. Ressursene må høstes der de er, altså på små og store bruk over hele landet.

Opposisjonspartiene bør derfor, allerede nå, utforme et landbrukspolitisk dokument med utgangspunkt i siste års pandemierfaringer, klimaendringene og det alarmerende tapet av biologisk mangfold, matjord og rent vann i en ustabil verden. Ut fra dette må dokumentet ta man ta fatt i årsakene til at vi er der vi er i dag, forståelse av hva som må endres og vilje til å styrke bondenæringen og norsk matproduksjon. Vi trenger både en generell forståelse av viktigheten av jordbruket, og klare forpliktende politiske endringer som kan sette oss bønder i stand til å levere en sosialt, økonomisk og økologisk bærekraftig matproduksjon for vår tid.

Neste artikkel

– Det er en helt annen verden nå