Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Når sjumilsstøvler ikke lenger er nok

Økonomi: Det hjelper lite at inntektene øker, når utgiftene mangedobles, skriver Tone Rubach, leder i Troms Bondelag. (Foto: Liv-Karin Edvardsen)
Økonomi: Det hjelper lite at inntektene øker, når utgiftene mangedobles, skriver Tone Rubach, leder i Troms Bondelag. (Foto: Liv-Karin Edvardsen)

Situasjon er slik at landbruksnæringen har fått nok. Dette har vært i emning i flere år, men covid-19 sitt stramme grep over landet, og fjorårets formaning om moderasjon, har vært det som har fått begeret til å renne over for bønder. Ikke bare i nord, men i hele landet. Det er varslet et bondeopprør som mange tusen bønder per dags dato har signert på. Forventningene til årets jordbruksforhandlinger er høye, og det er ikke uten grunn.

Lønnsgapet mellom landbruket og andre næringer øker mer og mer for hvert år, selv om det hevdes at landbruket tjener penger. Bønder setter nå ned foten, de kjenner seg ikke igjen i fremstillingen. For det hjelper lite at du øker inntektene, når utgiftene mangedobles.

Når næringa i tillegg får høre at de har en prosentvis høyere inntektsvekst enn andre, er det er som å sparke de som ligger nede. Tre prosent av 200 000 kroner er ikke det samme som tre prosent av 500 000 kroner. Forskjellen øker, de minskes ikke.

Solberg-regjeringa la i 2013 fram sine visjoner for å satse på økt produktivitet og lønnsomhet for dem som lever av å produsere mat. I 2016 ble produksjonskvotene på kylling, svin og melk økt. Jeg tør å påstå at det ensrettete fokuset på volum har vært totalt mislykket politikk. Ser vi på selvforsyningsgraden produsert på norske ressurser, er vi nede i 33 prosent. Tar vi med tallene korrigert for importerte forråvarer har vi en selvforsyningsgrad på 42 prosent. Den er faktisk lavere i dag enn for sju år siden.

Status er at vi produserer mindre på norske råvarer, og lønnsgapet øker. Jeg er ingen rakettforsker, men vil hevde at dette ikke kan kalles noen god måloppnåelse av regjeringa. Jeg mener at målet må være å produsere mat som er forenelig med den topografien og ressursgrunnlaget og den varierte bruksstrukturen vi i Norge har.

Det er flere som nå stiller spørsmålstegn rundt hvorfor det ikke er mulig å drifte en gård med 2–3 årsverk, uten å måtte være nødt til å ta en ekstra jobb. Dette for å ha inntekt nok til å betjene dagligdrift og familieøkonomien. Har jakten på det kostnadseffektive landbruket, med kun søkelys på større gårder, større produksjoner og billigere råvarer gått for langt? Vi bønder føler at vi står med ryggen mot veggen. Der flere kaster inn håndkleet hver dag.

Annonse

Men ikke alle gjør det, for ikke alle kan kaste inn håndkleet. De som har satset mellom 7–20 millioner for å bli stor nok. De som har satset alt, gård og hjem. De må stå i det og holder ut. Disse bøndene har ikke annet valg enn å springe enda fortere, jobbe enda mer og satse på at veggen de støtter seg til, ikke gir etter. Bare for å slå det fast, dette er ikke bærekraftig og heller ikke fremtidsrettet.

Det som er bærekraftig og fremtidsrettet er å satse på norsk matproduksjon på norske arealer. Arealer som ligger litt her og litt der i vårt langstrakte land. Arealer som sikrer sysselsetting, verdiskapning og beredskap. Beredskap i form av sikker og trygg norsk mat. Mat du med trygghet kan spise uten frykt for medisinrester eller salmonella. Antibiotikaresistens (AMR) er en av de største helseutfordringene vi står overfor i et globalt perspektiv. Landbruket i Norge kan med hevet hode melde tilbake at de er best i klassen, og benytter minimalt med medikamenter i matproduksjonen.

Landbruket her til lands er en beredskap og en legitimitet i form av bosetting og tilstedeværelse, mennesker som bor i hver krik og krok av landet vårt. Verdiskapning og sysselsetting henger tett i hop. I Troms og Finnmark er det slik at for hvert gårdsbruk i drift, så skapes det ytterligere to arbeidsplasser (Nibio, 2020).

Vi må få på plass vilkår som gjør det lønnsomt å drive jorda akkurat der den ligger, spredt litt her og litt der. Det må bli lønnsomt å sende dyra til fjells, og høste mest mulig fra vårt fantastiske utmarksbeite. Troms og Finnmark har Norges beste utmarksbeiter, som vi i dag kun benytter en liten brøkdel av. Ingen andre landsdeler har større muligheter for effektiv produksjon av kvalitetskjøtt og melk basert på utmarksressurser. Vi kan aldri bli størst på volum, men vi leverer kvalitet i alle ledd.

Vi har god mattrygghet og verdens friskeste dyr, da er det uforståelig at vi i Norge heller skal satse på å importere mat enn å produsere den selv. For det er det vi faktisk gjør, når vi ikke evner å verdsette norsk matproduksjon med mer enn fine ord og småpenger. Når regjerinan faktisk vurderer å ofre deler av den største primærproduksjon i landet for å tilrettelegge for eksport i en annen primærproduksjon, så ser vi at det ikke er langsiktige betraktninger som ligger til grunn.

Det å satse kun på kostnadseffektiv matproduksjon, løsrevet fra gårdens og Norges ressurser blir å koste Norge dyrt i det lange løp, med tap av arbeidsplasser, sysselsetting, verdiskaping, kultur, helse og sist men ikke minst beredskap. Det nytter ikke å sitte her på berget med penger, når ingen har noe å selge deg.

Neste artikkel

Fjellova og statsgrunn i Nordland og Troms