Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Løsdriftskravet: Er dette gjennomtenkt politikk?

Løsdriftskravet: Hvor mange prosent av det norske distriktslandbruket, både dyrket mark og beite vil gå tapt etter 2034, spør Sigbjørn Vik. (Foto: Lars Olav Haug)
Løsdriftskravet: Hvor mange prosent av det norske distriktslandbruket, både dyrket mark og beite vil gå tapt etter 2034, spør Sigbjørn Vik. (Foto: Lars Olav Haug)

Alle innenfor norsk landbruk er kjent med at båsfjøsene etter dagens regelverk må erstattes av løsdriftsfjøs innen 2034, ellers er det kroken på døren. Men er det norske folk, og alle våre politikere klar over hva endringen i regelverket kan føre til i Distrikts-Norge?

Dette regelverket ble laget fordi dette skal føre til økt dyrevelferd. Dette er, og har vært, et omstridt tema. Det finnes både fordeler og ulemper med både båsfjøs og løsdriftsfjøs.

Brukene under 15 årskyr har nesten aldri vært nevnt som et satsingsområde i det siste. Det er brukene mellom 15 og 30 årskyr som skal prioriteres når det må bygges om til løsdrift. Det er som om brukene under 15 årskyr ikke eksisterer. De er disse gårdene Distrikts-Norge vil merke blir borte de neste 15 åra. Det samme gjelder de minste gårdene som driver med ammekyr. I 2019 var det 609 melkebruk som hadde under ti årskyr. De som er interessert i statistikk vedrørende omstilling fra båsfjøs til løsdriftsfjøs, kan finne dette på nibio.no.

Det er en fysisk umulighet at 4 500 båsfjøs for melkekyr kan erstattes med løsdriftsfjøs innen 2034, til det er tiden for knapp. I tillegg kommer båsfjøsene det står ammekyr i. For det andre er det en enda større økonomisk umulighet at alle disse båsfjøsene skal kunne bygges om på en økonomisk forsvarlig måte, for den enkelte bonde, slik tilskuddsordningene er i dag.

En del av disse båsfjøsene er det bygningsmessig fullt mulig å bruke etter 2034. Når løsdriftskravet kommer, vil disse bygningene bli ubrukelige over natten. Hva blir konsekvensene av dette? Hvordan skal disse brukene opprettholde driveplikten? Er det noen politikere eller andre som kan forklare hva bøndene på de små brukene skal leve av, når man ikke får positiv økonomi av å bygge om til løsdrift?

Den jorda som generasjoner før oss har dyrket opp vil forringes. Vi vil få et Distrikts-Norge som gror igjen, med store forandringer i kulturlandskapet. Noen steder har nedlagte bruk blitt overtatt av et nabobruk, men dette lar ser ikke alltid gjøre.

De minste brukene i indre Agder, på Vestlandet og i Telemark og mange andre steder i landet har ikke mulighet til å bli større. Geografien begrenser dette. Mange av disse minste brukene har så små teiger, og er så tungvinte i bruk, at de i praksis aldri mer vil bli brukt til dyrehold, dersom løsdriftskravet opprettholdes. Til det er økonomien for de minste brukene for dårlig i dag. Det er først og fremst disse jeg vil sette søkelyset på. Det er disse gårdene som vil bli tvangsnedlagt og gro igjen. En del av disse minste er kombinasjonsbruk, der arbeid på gård og utenom, kombineres.

Annonse

Festtalene om et landbruk i hele Norge hører vi med jevne mellomrom. Dette kan ikke lenger sies i fremtiden, da en andel av norsk bondestand fra 2034 i praksis vil bli tvangsavviklet. Hva blir da det neste politiske slagordet for bøndene og landbrukspolitikken i Norge? En ny politikk som ikke inkluderer hele landet, og alle bøndene som ønsker å drive med landbruk, får store konsekvenser.

Hvor mange prosent av det norske distriktslandbruket, både dyrket mark og beite vil gå tapt etter 2034, som følge av løsdriftskravet? Mesteparten av dette arealet vil da i praksis aldri bli brukt igjen. Hvilke konsekvenser får dette for norsk matvareproduksjon, matvaresikkerhet og selvforsyning?

Det klages over nedbyggingen av dyrket mark i sentrale strøk som går med til ulik infrastruktur. I distriktene kan mye areal igjen gå tilbake til naturen, når det ikke lenger kan brukes. Veien til mer import av mat kan bli kort, og summen av et negativt klimaregnskap desto større. De største brukene i Norge er små, sett i et internasjonalt perspektiv.

Kravet om løsdrift fra 2034 kan resultere i at et landbruk i hele Norge blir historie. Alternativet er at de minste brukene får dispensasjon fra løsdriftskravet. Ellers må de få et tilskudd til ombygging eller nybygg, på et nivå som gjør at de får en økonomi til fortsatt drift, selv om de er små. Det er svært viktig at alle som vil drive med storfe får mulighet og økonomi til fortsatt drift, uavhengig av størrelse på gården. Dette må kunne gjøres med de ressurser hver enkelt gård har, uten at de trenger å «spise opp» naboen, eller må ha større melkekvote.

Målet om bedre dyrevelferd i løsdriftsfjøs kolliderer med to andre mål, nemlig å ha et landbruk i hele landet, og at tyngden av grovfôrbasert husdyrproduksjon skal være i distriktene.

Neste artikkel

Vegard Smenes er tidenes yngste Geno-leder