Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kongeørn og sau i Øst-Finnmark

Alv Ottar Folkestad. (Foto: Ingar Jostein Øien)

Bondebladet hadde nylig et intervju med Bjørn Tore Søfting om det som kalles «ørnas herjinger» i Finnmark.

Det er og skal være pressefrihet i Norge. Det innebærer at enhver må stå fritt til å komme med uttalelser og påstander så langt en representerer egen person. Når Søfting i intervjuet presenteres som rovviltansvarlig i Finnmark Bondelag, leder for Finnmark Sau og Geit og kretsleder for Nortura Øst-Finnmark, blir han automatisk oppfattet å representere også disse organisasjonenes oppfatning av tapsproblemene. Da må det være på sin plass å etterlyse faktagrunnlaget for hans uttalelser.

For oversikt over tap til kongeørn er den mest nærliggende kilde Miljødirektoratets Rovbase. Her er det vanskelig å finne dekning for påstanden. Av Statens naturoppsyns (SNO) kadaverundersøkelser de siste 11 år, er det registrert fra ingen til seks lam «drept av kongeørn» («dokumentert» og «antatt sikkert»), i gjennomsnitt 1,7 lam pr. år i Finnmark. Selv om rekordtallet på seks er fra i år, kan dette umulig kalles «år for år». Det vises til at minst seks buskaper ved Varangerfjorden har mistet lam til kongeørn på innmark i år, men i SNOs register finns bare dyr fra to.

Heller ikke erstatningsoppgjørene siste ti år stemmer med utsagnet. De laveste antall søknader om erstatning for tap av sau/lam er fra de siste fem årene med fra 22 til 27 søknader, lavest i 2018, mens antallet 2009–2013 var på 32–49 søknader. Verken dokumentert kongeørnskade eller erstatning for kongeørndrepte sau/lam i Finnmark kan understøtte Søftings påstander om kongeørna som problem for sauehold i fylket. For uttalelsen om at dette også gjelder for rein i Finnmark, gjelder det heller ikke. For reinkadaver registrert som «drept av kongeørn» fra årsskiftet til dags dato (07.08) de siste 11år varierer det fra 80 til 163 dyr, lavest i år (2019), høyest i 2013, for femårsperioden 2009–2013 med et årlig snitt på 132 dyr, for 2015 til 2019 med årlig snitt på 96 dyr.

Annonse

At det er vanskelig å dokumentere ørnedrap er en påstand som ofte går igjen. I virkeligheten legger kongeørna alltid etter seg spor. Den spiser ikke opp alt og slett ikke i løpet av kort tid. Den kan fortære inntil 1–2 kilo mat i gangen. Ved 2 kg inntak vil den ha problemer med å ta til vingene og vil ikke kunne bære med seg stort i tillegg. Andre åtseletere vil være med på å dele eller ta rester av byttedyr, men åstedet vil likevel kunne spores på rester av hår, ull og beinfliser, sammen tarminnhold fra byttet og karakteristiske skittspor fra ørna.

Studiene som de siste to åra har vært gjennomført som oppfølging av tidligere studier på Fosen i Trøndelag viser en klar overvekt av tap mens lamma er små, naturlig nok. Studier har vist at 90 prosent av kongeørnas byttedyr er under 2 kilo og 80 prosent under en kilo. Med økende tilgang på byttedyr i den aktuelle størrelsen gjennom yngling av aktuelle byttedyr vår og sommer sier det seg selv at det er lite logisk at lam vil være attraktive bytte utover sommeren. Det er derfor nødvendig å etterlyse hva som er gjort for å klarlegge de viktigste tapsårsakene for lam på sommerbeite i Øst-Finnmark.

Det har foregått kartlegging av kongeørn i Finnmark over mange år som grunnlag for et rimelig sikkert bestandsestimat. I dette materialet finnes ingen indikasjon på bestandsøkning, og for kongeørn er det definitivt ingen stor bestand av ungfugl. Til det er dødeligheten, særlig første leveår, men også neste 3–6 år fram til hekkemodning altfor høy.

At det er i ny tid kongeørna har «funnet fram til» øyer i Finnmark, stemmer ikke. Det har alltid vært der, særlig på øyer med gode bestander av hare og rype. Da NOF hadde feltansvar for et prosjekt på kartlegging av havørn fra 1974–1975, ble også hekkende kongeørn innrapportert av mannskap i felt i en del distrikter, bl.a. fra øyene i Vest-Finnmark.

Avslutningsvis vil vi bare minne om Natur­mangfoldlovens krav etter paragraf 8 om kunnskapsbasert naturforvaltning, og om Norges internasjonale forpliktelser etter inngåtte avtaler. Det må også gjelde for beitebruk. Derfor kan det lønne seg å avvente resultatet av de studier som pågår om kongeørnas rolle som tapsfaktor for beitedyr før man går ut med bastante konklusjoner og krav. Tapsmønsteret for situasjoner med påvist kongeørnskade er gjennomgående av beskjedent omfang og knyttet i stor grad til bakenfor liggende årsaker. Når Søfting igjen antyder at også havørna volder skade, er det på sin plass å minne om at det etter mer enn 60 års sammenhengende havørnstudier ikke foreligger dokumentasjon på slik skade ut over to tilfeller der havørn har opptrådt som «åtseletere» på fremdeles levende, men hjelpeløse sau/lam. •

Neste artikkel

Italienske kokker vil gjerne ha Lofotlam