Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

«Jul i bygda» – et hundreårsminne

En av juleheftens «grand old ladies», Jul i bygda, kom ut første gang i 1919, riktig nok som Jul i bygden de første 20 årene. Bygdenes julehefte er verdt et 100-årsminne.

Jul i bygden forandret navn til Jul i bygda i 1939. Juleheftet ble utgitt også under okkupasjonen, og da med Norges Bondesamband som utgivere.
Jul i bygden forandret navn til Jul i bygda i 1939. Juleheftet ble utgitt også under okkupasjonen, og da med Norges Bondesamband som utgivere.

Utgiver var Landmandsforbundet, og juleheftet hadde da naturlig nok et navn i «tiden»: «Jul i bygden». Redaktør var Forbundets mangeårige sekretær, Sigurd Fjørtoft. Som bildet av første heftet viser, var det lagt vekt på fin julestemning. Heftet var på 24 sider. Pris var på to kroner.

Det første juleheftet åpnet med nettopp «Jul i bygden», et nydelig dikt av Haakon Lie.

Jul i bygden

Der hvor saavidt du skimter

sidste sporet av veien,

halvgjemt i hvite fonner

gaarden laa under heien.

Skogen staar taus og tynget

under sin bør av sne.

Vinteren er lang og slitsom

baade for folk og fe.

Juleaften er kommen

med lys og varme fra aaren;

barnelatter og fugleneg

og glæde på hele gaarden.

Luften er graa og snetung

mot klokkenes fjerne klemt.

Sindet blir stort og stille

og festlig mot helgen stemt.

Bestefar pusler ved skjulet;

henter den sidste kubben.

Rusler ind med et veldig fang

fetved av tyristubben.

Bestemor klapper kjyr og sau

og gjetebukken i bingen;

alle faar salt og vollhøi i kvell

og bestemor glemmer ingen.

Annonse

Julekvellsskumringen daler

mot laave og fjøs og stuen.

Fra vinduet skinner det røde blus

av julekubben paa gruen.

Mange bidragsytere

Det var mange kjente bidragsytere også ellers til det første juleheftet: Kristian Elster med «Mine bedrifter som smaabruker», Holger Sinding med «Smørbutten» og Freddy Bernhoft med «Anders Markengbakken og hans skog».

«Jordbruksrøynslor» og «Julegrisen»

To av bøndenes egne kultur- og organisasjonsmennesker bidro; Hans Seland med «Jordbruksrøynslor» og Elias Wiee med «Julegrisen». Erling Johnsen skrev om «En vinternatt» og Øyvind Hogstad om «Evighetsmaskinen», en avansert Perpetuum mobile.

Den kjente spaltisten «Bjørn fra landet», og redaktøren selv, Sigurd Fjørtoft, bidro med henholdsvis «Veien» og «Vor Herres sol og regn».

Landmandsforbundet skiftet navn til Norges Bondelag i 1922, som fortsatte utgivelsen av juleheftet, fortsatt som Jul i bygden og med Sigurd Fjørtoft som redaktør, helt til 1939-utgaven.

Lista ble lagt høyt både for forfatterne og temaene, og ikke minst tekstene og bildestoffet; som var en speiling av miljøet og tida. I et av de lengstlevende juleheftene i Norge, finnes det en rekke kulturelle godbiter.

Fra Jul i bygden til Jul i bygda

I 1939 ble det navneforandring til Jul i bygda. Juleheftet ble utgitt også under okkupasjonen, og da med Norges Bondesamband som utgivere.

I innhold skilte «krigsheftene» seg ikke noe spesielt ut fra de tidligere juleheftene, kanskje bortsett fra ekstra hyllest til bondens arbeid, men det kunne være litt vitsing om svarthandel og blendingsgardiner.

Flere av de forfatterne som bidro med artikler i juleheftet tidligere, fortsatte også under okkupasjonen. Redaktør var P. Jæger-Lervik.

I 1945–48 stod Norges Bondelags Ungdomsfylking for utgivelsen, med Harald Rød som redaktør. I 1949–54 var Norges Bondelag (NB) og Norges Bygdeungdomslag (NBU) utgivere med Aslaug Berntsen som redaktør. Norges Bondekvinnelag (NBK) kom med som utgivere i 1955, fortsatt med Berntsen som redaktør til 1958.

I 1959 tok Bøndenes Forlag (fra 1969 Landbruksforlaget) over utgivelsen av Jul i bygda. Forlaget tok også over forlagsretten til «Juleaften på landet», som var utgitt siden 1940 av tidsskriftet Norsk Landbruk, og med den kjente bøndenes dikter Tormod Skatvedt som redaktør. Siden 1959 het derfor vårt julehefte «JUL I BYGDA – Heri opptatt Juleaften på landet». Redaktører var da forlagets egne.

Helt fra første juleheftet i 1919 ble omsetningen basert at NB/NBK-lagene rundt i Norge fikk et antall på 10–15, opp til 40–50 eksemplarer, som de fikk ansvar for å selge rundt i bygda. Jeg husker selv at det var en spennende guttejobb, og hvor lett heftene gikk unna.

Prisen på juleheftet holdt seg på to kroner helt til 1954, da den gikk opp 50 øre. Fra 1960 gikk prisen, i takt med mye annet, videre oppover. I 1976 var den 8 kroner og i 1989 28 kroner. Opplaget var ganske stabilt; om lag 30 tusen årlig, med en topp på 40 tusen i 1962.

Slutt i 1989

Hvorfor legge ned et så vellykket julehefte? Som nevnt foran, ble Jul i bygda i hovedsak solgt gjennom NB/NBK. Med materialismen og effektiviteten i høysetet i Bondelaget som i næringslivet ellers på denne tida, ble nok «belastningen» ved å selge et julehefte for brysomt, skjønt det var Bondekvinnelaget og barna som gjorde jobben.

Bondekvinnelaget var i praksis bygdenes kulturbærer og likte ikke situasjonen, og det kom tydelig fram i «NBK-Nytt» i 1989:

«Det tradisjonelle juleheftet vårt kommer i år ut for 70. og siste gang. Våre medlemmer vil selge det som tidligere år, og kjøperne er der som før. De vil åpne Jul i bygda med stille forventning om en god historie og litt fakta om noe som hører jula til, og tegninger som appellerer til fantasien. Og det får de. Kan du tenke deg en jul uten Jul i bygda? Spander et eksemplar på kjente i bygd og by!»

Kjente forfattere

I Jul i bygda 1989 finner vi forfattere med kjente navn som Halldis Moren Vesaas, Håkon Gausemel, Torbjørg Ygre, Halvor J. Sandsdalen og Terje Vesaas. Tenk å få en årlig dose med kultur til jul fra slike eller andre kulturpersonligheter!

Gjennom Jul i bygden, fra 1919, gjennom skiftende tider fram til det siste Jul i bygda i 1989, har et av Norges lengstlevende julehefter presentert dikt og artikler av kjente og kjære diktere og fortellere;¸kultur til ettertanke og undring.

Utgiverne gjennom 70 år bør være stolte over å ha ivaretatt og presentert en kulturskatt som hadde fortjent en fortsettelse. Kanskje en oppgave for nye generasjoner!

Neste artikkel

Vil ikke la aksjeselskap eie jord