Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

I år må storfekjøtt prioriteres

Økonomi: I en tid der mange produsenter teller på knappene for videre drift, er det kun et tydelig signal om bedre økonomi mange venter på, skriver Roger Gustavsen. (Foto: Kristin Bergo)
Økonomi: I en tid der mange produsenter teller på knappene for videre drift, er det kun et tydelig signal om bedre økonomi mange venter på, skriver Roger Gustavsen. (Foto: Kristin Bergo)

Nytt år og nye muligheter, er det vel noe som heter? 2020 ble året da vi så hvilket potensial som ligger i norsk jordbruksproduksjon, så å si alle lagre av kjøtt ble borte, målpris kunne tas ut i mange produksjoner og omsetningsavgiftene kunne settes kraftig ned. En ting var allikevel uforandret, vil nok de kommende driftsgranskningene for 2020 vise: De som produserer storfekjøtt, vil fortsatt ha det absolutt laveste vederlaget til dekning av arbeid og egenkapital.

Dette må være et av norsk landbruks absolutte største paradokser. Den produksjonen som rent objektivt sett oppfyller intensjonene i landbrukspolitikken i størst grad, skal være den som har det dårligste utkomme, år etter år, uten at det tas grep. Den produksjonen som gjør det mulig å oppfylle intensjonene om økt selvforsyning, landbruk over hele landet, bruk av beiteressursene osv.

Av de ca. 100 millioner kilo av storfekjøtt, som forbrukes i Norge årlig, klarer vi selv å dekke 85 mill. kilo. Ni millioner kilo tas inn i form av importkvoter, og underdekningen på ca. 6 mill. kilo årlig importeres i form av administrativt nedsatte tollkvoter. Alt dette er kjøtt vi med letthet kunne produsert selv, og fått økt verdiskapning i alle ledd. Den eneste årsaken til at vi ikke klarer dette, er økonomi.

Når media, som Nationen og Bondebladet, skriver om oppgitte forbrukere som oppdager at det står «opprinnelse Tyskland» på kjøttdeig, karbonader og andre produkter i butikkene, så forteller de ikke årsaken. Kjøttforedlingsbedriftene og handelen har sine forpliktelser overfor ansatte og kunder, og ber da myndighetene om å redusere tollsatsene i lange perioder, slik at bl. annet tysk storfekjøtt kan bli foredlet i Norge og solgt i butikk.

Vi skulle vel alle ønske at både de klimatiske og geografiske forholdene var slik i Norge, at vi kunne dyrke både korn, belgvekster og grønnsaker på all den dyrkede marka. Slik er det jo ikke. Et viktig premiss som dessverre lett blir borte i diskusjonen om «kjøttkutt» og klima, er at skal vi dyrke størst mulig del av maten vi trenger i Norge selv, må en vesentlig del komme fra dyr som har spist gras. Alternativet er at de arealene der det praktisk og økonomisk er umulig å dyrke noe annet enn gras, vil gro igjen og utmarksressursene vil stå ubrukt. Dette er et faktum. Både storfe, sau og geit er derfor en helt vesentlig del av grunnlaget for å være mest mulig selvforsynt. Dette må være faglagene sitt absolutte premiss i alle slike diskusjoner.

Annonse

På årsmøte i Furnes Bondelag, hvor jeg er medlem, hadde vi i høst, besøk av nåværende leder i Innlandet Bondelag, Elisabeth Gjems. På spørsmål om Bondelaget kom til å jobbe for bedre vilkår for storfekjøttet i 2021, var svaret at «den jobben, gjør jo Tyr». Mer tydelig kan man vel ikke avsløre en holdning til at man ikke tar produsentene på alvor? For det første sitter ikke Tyr ved forhandlingsbordet, og for det andre betaler vel vi som er produsenter vår kontingent for at Bondelaget skal jobbe for storfekjøttet?

Bondelaget har, i altfor mange år, sett på produksjonen av storfekjøtt som et biprodukt fra melkeproduksjonen, er min påstand. Bondelaget henger igjen i et gammelt tankegods fra tiden da det var nærmere 30 000 melkeprodusenter og et helt annet konsum av melk. Samtidig har ytelsen pr. ku økt kraftig. Dette har medført den kraftige underdekningen vi nå opplever.

Nå må holdningen til og statusen til storfekjøttproduksjonen bli en annen. Ingen produksjon kan vel sies å ha en bra økonomi, men noen har en akseptabel økonomi, mens produksjonen av storfekjøtt ikke er i nærheten av en akseptabel økonomi. Skal produksjon opp, må økonomien forbedres kraftig. I en tid der mange produsenter trolig teller på knappene for videre drift, er det et tydelig signal om bedre økonomi og en plan om å trappe opp for storfekjøtt, mange venter på. Vi trenger minst 20 000 flere mordyr i denne produksjonen og dette vil øke med bortfall av melkekyr i årene som kommer. Da må økonomien på plass.

Håper alle storfekjøttprodusenter nå legger press på lokale bondelag og fylkeslag, slik at storfekjøttet får den oppmerksomheten næringa trenger. Uten bedre økonomi i denne produksjonen, har hele forhandlingssystemet, spilt fallitt, etter min mening.

Neste artikkel

Hjørnegård: – Vi forventer en tydelig snuoperasjon