Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva er problemet i melkesektoren?

Nye grep: Problemet i sektoren dreier seg ikke om hvem som får mest ut av PU-ordningen, men om noen grunnleggende strukturelle spørsmål, skriver Erling J. Hjelmeng. (Foto: Tine)
Nye grep: Problemet i sektoren dreier seg ikke om hvem som får mest ut av PU-ordningen, men om noen grunnleggende strukturelle spørsmål, skriver Erling J. Hjelmeng. (Foto: Tine)

Det spisser seg til i diskusjonen om konkurranse og konkurransefremmende tiltak i melkesektoren. Mens Tine mener seg tvunget til å subsidiere konkurrentene, mener konkurrentene at tilskuddene må økes (Bondebladet 11. februar 21).

Denne kranglingen om tilskuddsmillioner er selvsagt forståelig. Jeg har alltid ment at konkurranse er bra både for bøndene og forbrukerne, og at tilskudd til konkurranse er viktig og nødvendig slik markedet ser ut. Men hvorfor er tilskudd nødvendig? Her er det noen sammenhenger som det er lett å tape av syne. La oss starte med et eksempel; knappheten på melk i 2. halvår 2020.

Corona ga av flere grunner økt innenlandsk etterspørsel, samtidig som oppstart av Jarlsbergproduksjon i Irland ble satt på vent. Nettopp utflaggingen av osteproduksjonen og dermed et forventet overskudd av melk var forsøkt løst gjennom reduksjon i kvoter, til tross for at innenlandsk industri etterspurte mer melk. Hvem stiller seg mellom bønder som ønsker å produsere og industri som ønsker leveranser? Dette er et klassisk tegn på manglende konkurranse om melken – å strupe volumet gjør livet enklere men ikke nødvendigvis bedre.

Annonse

Nettopp utenlandsk osteproduksjon illustrerer også et grunnleggende strukturelt problem i norsk melkesektor. Tines overskudd fra bl.a. utenlandsk produksjon overføres til bøndene (Tines eiere) gjennom etterbetaling basert på leverte volum til Tine. Dette overskuddet må Q-Meieriene matche for å være en konkurransedyktig avtaker av melk. Paradokset er at jo bedre Tine gjør det i utlandet og i annen virksomhet, jo dyrere blir melken for Q. Det er klart at dette må kompenseres for å sikre rimelig like konkurransevilkår. Men tilskudd over PU-ordningen er ikke den eneste løsningen.

Ett alternativ er å la overskuddsdelingen fra Tine skje iht. historiske melkekvoter kombinert med krav om faktisk produksjon (uavhengig av hvem man leverer melken til). Et annet er å gjøre skillet mellom Tine Råvare og Tine Industri reelt, og la eierne få aksjer i Tine Industri – som da kan konkurrere på like vilkår som dagens utfordrere og forholde seg til Tine Råvare som en konkurransedyktig samvirkebasert leverandør. Med slike grep unngår man mange subsidier, styrker konkurranse og skaper handlingsrom for bonden.

Stortinget har uttalt at et formål med konkurranse i sektoren er å gi bonden reelle alternativer for avsetning av melk. Det er det ikke i dag. Tinebønder er låst til en eksklusiv leveringsplikt, og betalingen øker avhengig av suksessen til Tines totale forretningsdrift i både inn- og utland. Begge disse elementene må vekk før bonden får et reelt valg mht. levering – og det finnes det løsninger på som ikke går ut over bondens andel av Tines overskudd. Konkurrerende melkebiler i alle deler av landet er selvsagt utopi, men firmanavnet på bilen er heller ikke poenget. Poenget er at noen endelig konkurrerer om bondens gunst som leverandør, og det er mer enn hvem som fysisk henter melken!

Konkurranse om melk som råvare og konkurranse om utvikling i foredlingsleddet gir fordeler både for bonde og forbruker. Det er også et bolverk mot økt import, slik utviklingen for f.eks. yoghurtsegmentet er et bevis på. Problemet i sektoren dreier seg ikke om hvem som får mest ut av PU-ordningen, men om noen grunnleggende strukturelle spørsmål. Strukturelle problemer løses best ved strukturelle grep, og her er det ikke mye som skal til.

Bondebladet gjør oppmerksom på at Erling J. Hjelmeng har hatt betalte oppdrag for Q-meieriene og Synnøve Finden.

Neste artikkel

Gjennomslag for Tine