Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gi Grytten-rapporten en sjanse

Det er ikke slik at rapporten ikke anerkjenner at det er behov for egenkapital i næringen, eller at den skal ha en avkastning. Men flertallet mener at dette ikke skal synliggjøres ved beregning av gjennomsnittlig arbeidsinntekt, skriver Bjørn Iversen, tidligere leder i jordbrukets forhandlingsutvalg. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Det er ikke slik at rapporten ikke anerkjenner at det er behov for egenkapital i næringen, eller at den skal ha en avkastning. Men flertallet mener at dette ikke skal synliggjøres ved beregning av gjennomsnittlig arbeidsinntekt, skriver Bjørn Iversen, tidligere leder i jordbrukets forhandlingsutvalg. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Grytten-utvalgets rapport fikk en til dels svært kjølig mottakelse fra mange aktører i landbruket. Det er forståelig hvis man ventet en ferdig oppskrift på inntektsnivåberegningen som samtidig ga landbruket et best mulig utgangspunkt ved framtidige forhandlinger.

Men samtidig bærer mange kommentarer preg av at man har skutt fra hoften, og ikke gitt seg tid til å sette seg inn i eller forstå det utvalget faktisk foreslår.

Mitt håp er at dette nå modereres i høringsrunden. Det ville være synd hvis vi slår dette barnet ut med et badevann vi sjøl har bidratt til å forurense. For det er faktisk mye å bygge på. For det første erkjenner utvalget klart at inntektsnivået i jordbruket er lågt, og ikke gir rimelig dekning av arbeid og kapital.

For det andre gir forslaget til modifisert totalkalkyle et mye riktigere bilde av den faktiske situasjonen, og til fordel for bonden.

Når det gjelder sammenligningsgrunnlaget, foreslår utvalget en såkalt hybridmodell som bygger på en tilpasset totalkalkyle og informasjon fra skattedata. Jeg er den første til å vedgå at resonnementene rundt dette er vanskelige å forstå. Det høres unektelig litt rart ut når utvalgets leder forklarer at inntektsmålet allerede var oppnådd dersom de minst lønnsomme var tatt med i utvalget fra skatteregnskapene. Men i dette utvalget er også de mest lønnsomme bruka trukket ut. Begge grupper for å ta vekk effekten av en enorm variasjon.

Her snakker altså Grytten om den indre sammenhengen i valgt beregningsmodell, og ikke om de gjennomsnittsinntekter som kan beregnes ut fra totalkalkylen.

At forståelsen av rapporten slik sett krever forholdsvis dyp innsikt i statistisk metode er en svakhet, ikke minst satt opp mot kravet til at det skal være mulig å kjenne seg igjen i tallene. Men avskrelt alle misforståelser er det etter mitt skjønn slik at foreslått modell gir et mulig grunnlag for å beregne et konkret nivåtall for jordbruksinntekta pr. årsverk. Det er i tråd med utvalgets mandat.

Annonse

Utvalget foreslår altså ikke å anvende totalkalkylen direkte for å finne et nivå å sammenligne andre grupper med. Det bør ikke være overraskende. I perioden 1976–82 ble inntektene i næringen trappet opp til likestilling. Det var myndighetene og næringen enige om. Men inntektene etter totalkalkylen var bare ca. 2/3 av beregnet og likestilt inntekt på modellbrukene.

Det skyldtes sjølsagt at det var knyttet effektivitetsnormer til modellbrukene, mens totalkalkylen fanger opp alle gardsbruk, også de som befinner seg mer eller mindre fjernt fra et rasjonelt drevet bruk i økonomisk forstand.

Jordbruket står nå i 2022 sjølsagt fritt i å mene at det ikke bør skje en slik korrigering for effektivitet. Det er også helt legitimt å stille spørsmål ved om utvalgets måte er den rette eller foreslå andre måter å gjøre det på. Men utvalget hadde ikke gjort jobben sin hvis de ikke hadde drøftet prinsippene for hvordan dette kan gjøres.

Det er heller ikke slik at rapporten ikke anerkjenner at det er behov for egenkapital i næringen, eller at den skal ha en avkastning. Men flertallet mener at dette ikke skal synliggjøres ved beregning av gjennomsnittlig arbeidsinntekt. For jordbrukets forhandlingsgrunnlag er det lett å skjønne at en slik beregnet godtgjørelse til kapitalen vil gi en tilsvarende lavere arbeidsinntekt, og dermed grunnlag for et høgere krav. Men for den enkelte bonde vil det være like verdifullt å ha en god egenkapital, uansett om dette blir splittet opp i beregningsgrunnlaget eller ei. God egenkapital reduserer behovet for gjeld, og gir slik sett avkastning i bondens regnskap.

Min bekymring i forhold til å splitte arbeid og egenkapitalavkastning er ikke at det vil gjøre inntektskravene høge og urealistiske. Derimot mener jeg at det sterke fokuset på kapitalavkastning rokker ved hele fundamentet for å ha en egen landbrukspolitikk tilpasset norske forhold. Det vil dreie oppmerksomheten ytterligere mot de mest kapitalintensive bruka, og dermed de største bruka i de beste distriktene. Det vil også normalisere det å realisere gardens verdier ved hvert eierskifte.

Videre vil det være slik at hvis risikoavlastning skal skje gjennom egenkapitalavkastning, reiser det spørsmål ved hele settet av risikoavlastende tiltak som nå ligger inne i landbrukspolitikken. Dette omfatter alt fra priskontroll og skatteregler ved eiendomsoverdragelse til markedsregulering, produksjonstillegg, velferdsordninger, avlingsskade osv. I sum vil alt dette være en dramatisk endring, og etter hvert et endelig farvel til de verdier og de tradisjoner næringen (og landbrukspolitikken) er tuftet på. Neste stoppested kan fort være Danmark.

Bjørn Iversen, tidligere leder i jordbrukets forhandlingsutvalg

Neste artikkel

Inntektsutvalget – en mulig konklusjon