Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Forholdet mellom kjøttproduksjon og pandemier er sammensatt

Av Mariel Aguilar-Støen, professor, og Jostein Jakobsen, forsker ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

I vårt essay «Høy pris for billig kjøtt» gir vi ikke uttrykk for noen mening om hvorvidt folk «bør» spise eller ikke spise kjøtt. Vi prøver å foreslå noen sammenhenger, skriver Mariel Aguilar-Støen og Jostein Jakobsen. (Illustrasjonsfoto: Ola Wong)
I vårt essay «Høy pris for billig kjøtt» gir vi ikke uttrykk for noen mening om hvorvidt folk «bør» spise eller ikke spise kjøtt. Vi prøver å foreslå noen sammenhenger, skriver Mariel Aguilar-Støen og Jostein Jakobsen. (Illustrasjonsfoto: Ola Wong)

I et debattinnlegg 02.06.20 i Bondebladet beskylder Øystein Heggdal oss for å ønske at folk ikke skulle like å spise kjøtt. Han påstår at det nærmest finnes en naturlov som forklarer kjøttforbruk, og at industrialisering av kjøttproduksjon er medisinen mot pandemier.

Heggdals innlegg er preget av stråmannargumentasjon. I vårt essay «Høy pris for billig kjøtt» prøver vi ikke å bevise noen enkel årsakssammenheng, for fenomenet pandemi kan sjelden forklares med enkle argumenter eller et begrenset antall variabler. I essayet gir vi ikke uttrykk for noen mening om hvorvidt folk «bør» spise eller ikke spise kjøtt. Vi argumenterer verken for eller imot industrialisering av landbruk, det vi prøver å gjøre er å foreslå noen sammenhenger.

Annonse

La oss ta det helt åpenbare først; pandemier blir til fordi patogener sprer seg raskt over hele verden med mennesker og varer som flyter konstant og i høy hastighet. Covid-19 illustrerer at det har lite å si hvor viruset stammer fra. Faktum er at etter noen få uker hadde SARS-CoV-2 spredt seg fra våtmarkedet i Wuhan i Kina til andre land i Asia og Europa. Heggdals flørt med orientalisme er ikke særlig nyttig for å forstå hvordan en pandemi blir til. Det spiller nemlig ingen rolle hvem som spiser pangoliner når viruset transporteres, for eksempel til Norge, gjennom skiturister med høy inntekt.

Fordi det er en klar korrelasjon mellom de to variablene, var det lenge nesten en etablert sannhet at økt inntekt forklarte økt kjøttforbruk. Imidlertid viser nyere forskning at denne forklaringsmodellen er ufullstendig. For det første øker ikke kjøttforbruk på samme måte, og i samme tempo, i alle land der befolkningen har fått mer å rutte med, og for det andre avhenger forbruk av mange andre faktorer og aktører enn et individs inntekt. Like viktig er ønsker og forestillinger som formes i sosiale relasjoner, samt tilgang til tilbud og sosiale praksiser. Feministiske forskere har for eksempel analysert rollen kjøtt spiller i våre forestillinger om maskulinitet og hvordan de former et kjønnet kjøttforbruk – hvorfor menn i noen kontekster spiser mer kjøtt enn kvinner, ikke bare i land hvor inntekten øker, men også, og særlig i vestlige land, Norge inkludert.

Heggdal påstår at grunnen til at zoonoser sprer seg i Kina er at både fjærkre og svineproduksjon frem til nå har vært basert på bakgårdsbesetninger uten noen form for smitteverntiltak. Mens det stemmer at landbrukssektoren i Kina inntil nylig var organisert i små familieenheter, finnes det ikke vitenskapelig bevis for at en slik måte å drive husdyr resulterer i høyere spredning av pandemier. Tvert imot, nyere forskning publisert i «Frontiers in Veterinary Science» i 2018 viser at av de siste 39 spredninger av de farligste influensatypene (gruppe H5 og H7), skjedde 37 i områder med industrialisert produksjon av kylling. I mai 2020 var det dokumentert at covid-19-smitte var høyere blant arbeidere i kjøttpakking enn i noen annen industri – sosial distansering er rett og slett umulig i moderne, industrialisert kjøttpakking i USA, Tyskland og Australia.

Det er en veldig gammeldags forestilling å hevde at løsningen på alle verdens problemer finnes i modernisering, og at så fort alle land blir som Europa, er det slutt på alle lidelser. Investorer har begynt å forstå alvoret. Det globale investornettverket FAIRR publiserte nylig en rapport som vurderer koblinger mellom zoonotiske utbrudd og industriell landbruk og konkluderte med at over 70 prosent av industrien har risiko for å brygge nye pandemier.

Neste artikkel

– De har levert en plan for framtida