Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et skogbruk uten hogstflater?

«Nytt skogbruk» er blitt en meget leseverdig bok. Den bør gi utgangspunkt for en vurdering av alternativer til dagens skogbruk. En diskusjon som allerede er i gang i Sverige og Finland, skriver Olav Hjeljord. (Arkivfoto: Norsk Landbruk)
«Nytt skogbruk» er blitt en meget leseverdig bok. Den bør gi utgangspunkt for en vurdering av alternativer til dagens skogbruk. En diskusjon som allerede er i gang i Sverige og Finland, skriver Olav Hjeljord. (Arkivfoto: Norsk Landbruk)

Bestandsskogbruket har vært enerådende i Norge etter krigen. Metoden er biologisk svært enkel; større og mindre arealer snauhogges, plantes til, og gir etter hvert opphav til en blanding av likealdrede, tette skogbestand. Hogstformen har måttet tåle mye kritikk, utskjelt som industriskog og granåkre med lite biologisk mangfold.

Nylig har Gjermund Andersen, styremedlem i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus, kommet med boken «Nytt Skogbruk» (Ford forlag). Gitt Andersens naturvern-engasjement, kunne en kanskje ventet en litt svermerisk bok full av udokumenterte påstander. Den er blitt det motsatte. Ut fra en omfattende gjennomgang av vitenskapelige artikler og praktiske forsøk, foreslår han en radikal omlegging til en mer variert skogbehandling. Det han kaller naturkultur.

Sentralt i Andersens naturkultur er en overgang til individuell behandling av de beste trærne i fleraldrede bestand. Målet er å produsere virke av høy kvalitet, og samtidig skape en naturnær skogstruktur hvor foryngelse av skogen baseres på naturlig gjenvekst. Metoden gir et kontinuerlig skogdekke, eller med Andersens ord: «At det som står igjen etter en drift, fortsatt oppleves som skog og ikke som et resultat av maskinelt hærverk.»

Et viktig kvalitetselement i Andersens naturkultur er at trærne undertrykkes i en tidlig vekstfase. Det gir smale årringer og dermed et hardt og bestandig virke. Ved flatehogst vokser trærne raskt i ungdommen, noe som gir brede årringer og løs og dårlig virkeskvalitet.

Med naturkultur og kontinuitetsskogbruk vil Andersen samtidig oppnå større CO₂- binding og en mer økologisk sunn- og opplevelsesrik skog og dermed også unngå økende, negativ omtale av skogbruket.

Et argument mot individbehandling av trær har vært store driftsutgifter sammenlignet med bestandsskogbruket. Men Andersen refererer bla. driftsresultater fra Oslo kommuneskoger som de siste tiårene har begynt en prosess med å tilbakeføre ensaldrede bestandsskoger til fleralderskoger, med vekt på verdien for friluftsliv og biomangfold. De økonomiske resultatene er til dels bedre enn for omliggende flatehogde skoger.

Andersen understreker at et skogbruk basert på naturkultur vil kreve innsikt og kunnskap langt ut over det som behøves i et skogbruk basert på dagens «hogg og plant». Det vil dermed gi skogbrukeren et statusløft ved å gjenreise faget skogskjøtsel og gi næringen prestisje og stolthet som praktisk, utøvende økologer.

Et tema, treslagsvariasjon, kunne gjerne vært diskutert i boken; hvordan oppnå en blanding av skyggetålende gran og lyskrevende furu og lauv ved naturkultur? Enkelte poeng er gjentatt litt vel ofte. Men «Nytt skogbruk» er blitt en meget leseverdig bok. Den bør gi utgangspunkt for en vurdering av alternativer til dagens skogbruk. En diskusjon som allerede er i gang i Sverige og Finland.

Ute i Europa går utviklingen i retning av Andersens naturkultur. I sin «New EU Forest Strategy for 2030» gir EU-kommisjonen klar beskjed: «det skal framelskes et robust og naturnært skogbruk med naturlig foryngelse og kontinuerlig tre dekning, som i størst mulig grad unngår hogstflater.»

Dersom kundene ute i Europa bare vil godta produkter fra ikke-flate-hogde skoger, kan retningslinjene fort bli en realitet også hos oss. Kanskje kan det, også av den grunn, være lurt å se nærmere på Gjermund Andersens naturkultur?

Neste artikkel

Norsk skogplanting nesten doblet på ti år