Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er vi tjent med en slakteristruktur som trekker seg unna de viktigste produsentområdene?

Illustrasjonsfoto: Bondebladet
Illustrasjonsfoto: Bondebladet

På flatbygdene i Innlandet ligger det godt til rette for kyllingproduksjon. Her produseres mye av fôret, og her trengs gjødsla. I Innlandet har vi 90 kyllingprodusenter, og gårdene ligger plassert i landskapet på en slik måte at smittepresset er lite. Kyllingproduksjon skiller seg fra annet husdyrhold ved at det er ren kontraktsproduksjon, og det er tre aktører som inngår kontrakter med produsentene – dagligvarekjedene Coop og Rema og bondesamvirket Nortura.

Nortura vurderer nå å legge ned sitt kyllingslakteri i Elverum, for å bygge nytt slakteri sammen med konkurrenten Ytterøykylling (hovedsakelig Coop) på Røra i Trøndelag. Man vil sikre nærmere tilgang til et slakteri for kyllingprodusentene i Trøndelag – ca 30 produsenter som leverer til samvirket Nortura. I tillegg får altså 23 Coop-produsenter nytte av investeringen.

Dette grepet begrunnes blant annet med kortere transport og økt dyrevelferd. Men om dette er en vesentlig hensikt, er det da logisk å konsentrere antall slakterier ytterligere, og gjøre Innlandet uten kyllingslakteri?

Hvis et slikt grep gjennomføres, blir dette fordeling av slakterivirksomheter for kylling i Norge:

Trøndelag:

* Norsk Kylling på Orkanger sør-vest for Trondheim. Leverer til Rema 1000, er heleid av Rema.

* Ytterøykylling og Nortura på Røra mellom Levanger og Steinkjer. Ytterøy leverer hovedsakelig til Coop, Nortura leverer til Norgesgruppen og Coop.

Rogaland:

* Den stolte hane på Nærbø i Hå sør for Stavanger (leverer til Coop)

* Nortura på Nærbø i Hå sør for Stavanger (leverer til NorgesGruppen og Coop)

Østfold:

* Nortura på Hærland øst for Mysen

Annonse

Over halvparten av landets befolkning bor på Østlandet. Det er i dag et stort underskudd i produksjon av hvitt kjøtt i landsdelen. Det er verdt å stille spørsmål ved bærekraften ved å gå over til kun ett slakterianlegg her. I Innlandet ligger det godt til rette for å øke kyllingproduksjonen. Når slaktekapasiteten på Hærland er sprengt om noen år, vil man stå i et nytt byggedilemma – da vil et anlegg på Elverum, der man har kompetent personale på plass, kunne videreutvikles og utvides. Per i dag er Elverumsanlegget også et beredskapsanlegg for Hærland, og det brukes ofte.

Kyllingproduksjonen er altså kontraktsstyrt, og har ingen direkte støtteordninger over jordbruksavtalen. Det har hittil ikke vært mulig å innføre et frakttilskudd for kylling, for å sikre at avstand til slakteriene ikke virker negativt inn på lokalisering av produksjonen.

Over tid har vi sett en sentralisering av produsenter rundt slakterianleggene. Nortura som samvirke strekker seg nok langt for å drive uavhengig av geografi. Men de blir presset hardt av dagligvarekjedene, og marginene er stramme. Nortura har tidligere valgt å kjøpe ut kyllingproduksjon i områder som havnet for langt unna slakterier nord i Namdalen. Uten et slakteri i Innlandet, vil vi i framtida risikere få færre produsenter her.

Er dette fornuftig og bærekraftig?

Norsk jordbruk er basert på en kanaliseringspolitikk der vi produserer det som passer best i de forskjellige distriktene.

Innlandet er Norges største kornfylke, og vi har omfattende produksjon av kraftfôr. Vi har av disse årsaker lang tradisjon og høy kompetanse i fjørfeproduksjon. Dette er rasjonelt og bærekraftig.

I tillegg har vi utnyttelsen av gjødsla fra fjørfeproduksjonen. Kornområdene har på grunn av kanaliseringspolitikken færre beitedyr, og dermed mindre gjødsel fra storfe og sau/geit. Derfor er gjødsla som kommer fra fjørfe- og svinehold vesentlig som naturlig gjødsling og jordforbedring på korn- og grønnsaksarealene. På flatbygdene i Innlandet har vi spredeareal til all gjødsla som produseres her, i motsetning til andre områder.

I Innlandet har vi for øvrig en komplett verdikjede. Vi har flere mordyr- og rugeeggprodusenter, og klekkeri for leveranse av daggamle kyllinger.

Nortura har kun 36 kyllingprodusenter i Trøndelag. Norturas plan er å samarbeide med Ytterøykylling om slakteri på Røra for disse 36 produsentene, og samtidig legge ned det velfungerende slakterianlegget i Elverum. Vi mener generelt at samarbeid er et gode. Men er det riktig å bygge opp en så stor kapasitet sammen med en konkurrent i Trøndelag, og bygge ned i Innlandet? I samme stund gir man lavere marginalkostnader for konkurrenten. Hva har skjedd i tilsvarende samarbeidskonstellasjon på Jæren? Har Nortura styrka eller svekket sin posisjon? Og risikerer man ikke at produsenter som tidligere er kjøpt ut med Norturamedlemmenes penger starter opp som leverandører til konkurrenten ved å bygge ut kapasitet nord i Trøndelag? Fins det andre måter å sikre mottak av Nortura-kylling i Trøndelag enn å bygge ut ny kapasitet sammen med en konkurrent?

Vi er kjent med at det jobbes for å opprettholde/bygge opp slaktekapasitet i Innlandet. Det er lett å se for seg at det i så fall blir etablering av nok et slakteri der dagligvarekjedene har full kontroll, og utviklingen mot total vertikal integrering av kyllingproduksjonen fortsetter.

En bærekraftig matberedskap er viktigere enn noensinne. Punkt en er å bevare kyllingproduksjon i et område der gårdene ligger spredt med tanke på en smittesituasjon, slik som fugleinfluensa. Punkt to er nærhet mellom alle leddene i produksjonen, slik som fôr, dyr, spredearealer og slakteri. Punkt tre: matsvinnet ved destruksjon av verpe- og rugehøner framfor å utnytte dem til mat blir over tid uaktuelt. Denne typen slakt håndterer man i dag på Elverum, de passer ikke inn på Hærland.

Vi mener det er svært viktig at Nortura skal gjøre grep som sikrer eiernes, det vil si bøndenes, økonomi og rammevilkår. Men også her trengs et blikk for det store bildet. Produksjonsmulighetene i et vesentlig område for fjørfe står i fare for å bli svekket. Det er verken bøndene, matberedskapen eller det bærekraftige norske landbruket tjent med.

Neste artikkel

Animalia skal vise fram kyllingproduksjon