Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Driveplikt – firkantet lov og dårlige kontrakter?

Det har vært flere saker om fravær av kontrakter. Like viktig er det at mange kontrakter er dårlige og bør forbedres. Det gjelder også Bondelagets standardkontrakt, skriver advokat Brynjar Mørkved. Illustrasjonsfoto fra Valdres: Bondebladet
Det har vært flere saker om fravær av kontrakter. Like viktig er det at mange kontrakter er dårlige og bør forbedres. Det gjelder også Bondelagets standardkontrakt, skriver advokat Brynjar Mørkved. Illustrasjonsfoto fra Valdres: Bondebladet

I Bondebladet nr. 39 vies duellen til den lovfastsatte driveplikten av landbruksjord i jordlova. Etter mitt syn er det flere spørsmål knyttet til driveplikten som er viet for liten oppmerksomhet, og derfor heller ikke diskuteres.

De aktuelle bestemmelsene mht. driveplikt er § 8 i jordlova og bestemmelser om vektlegging av drift for om konsesjon skal gis i § 9 i konsesjonsloven for fast eiendom. Det er flere spørsmål knyttet til driveplikten som er viet for liten oppmerksomhet og derfor bør diskuteres.

For det første er det normalt i eierens egen interesse at jorda drives enten av en sjøl eller at jorda leies bort til en annen driver. I sentrale områder er det sterk interesse for å leie jord og det avspeiles gjerne mht. leiepris.

For det andre vil det i slike tilfelle/områder være i eierens interesse å sikre seg ved kontrakt. Tilsvarende for leietaker.

For det tredje stiller det seg annerledes i visse utkanter og det vises ved at jord legges brakk. For slike tilfelle bestemmer jordlova § 8 3. ledd at:

«Finn departementet at jordbruksarealet ikkje vert drive, kan eigaren påleggjast å leiga jorda bort for ei tid av inntil 10 år, eller at jorda skal plantast til med skog, eller tiltak av omsyn til kulturlandskapet.»

Annonse

Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om jorda kan drives med lønnsomhet. Kan staten pålegge drift med tap der det ikke er mulig å få en leietaker? Og må eieren akseptere et bud på én krone der det kun er én aktuell leietaker?

Det tredje alternativet er påbud om skogplanting. Praksis her er at landbruksmyndighetene krever at det først kan skje etter brakklegging i 30 år. Og da er det krattskog og klart ulønnsomt å rydde for planting. Er det av hensyn til kulturlandskapet?, dvs. det fjerde alternativet. De fleste vil vel ikke mene det.

Det kan sjå ut til at det ikke er godt samsvar mellom loven og praktiseringen av den. Hvorfor er det slik? Er det loven eller praktiseringen eller begge deler som bør endres?

Etter mitt syn synes de nevnte lovbestemmelsene å være vedtatt med for dårlig kontakt med det virkelige liv dvs. landbruksdrift. At noe er nedfelt i lov betyr ikke derved at det er en klok løsning. Slik synes det dessverre også være med den lovpålagte driveplikta.

Trøsten får være at det ikke bør være noen stor utfordring å forbedre denne reguleringen. Vi får sjå om den nye regjeringen Støre tar tak i det. Mandatet til det regjeringsoppnevnte Næringslovutvalget (1990–2000) kan gi en veiledning om hvordan reguleringen kan forbedres. Mandatet er gjengitt i NOU 1996: 10 Effektiv matsikkerhet (underutvalg til Næringslovutvalget).

Det har vært flere saker om fravær av kontrakter. Like viktig er det at mange kontrakter er dårlige og bør forbedres. Det gjelder også Bondelagets standardkontrakt. Det kan sies mer, men det får holde her.

Neste artikkel

Omdisponering av dyrka jord til hage