Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Dag Jørund Lønning og landbruksfaget

Lønnings rolle: De radikale synspunktene, uten særlig respekt for faglig tyngde, gjør det betimelig å stille spørsmål ved Lønnings rolle som rektor ved HLB, skriver Birger Svihus. (Foto: NMBU)

Dag Jørund Lønning har lenge fått ture relativt fritt frem med sitt radikale syn på landbruket. «Det aller meste me har gjort, tenkt og trudd om å dyrka jorda… har vore feil og øydeleggjande», slår han fast i et intervju i Bondevennen. Lønning har riktignok ikke blitt tatt særlig alvorlig annet enn i de mer marginale miljøene i landbruksfagets periferi. De fleste med forstand på jord og biologi har nok med rette konkludert med at Lønnings raljeringer over alt som er galt i landbruket er lite relevant.

Lønning har for eksempel, til tross for mangelfull naturvitenskapelig kompetanse, kastet seg over jordas kompliserte biologiske økosystem, og finner krystallklare svar der fagfolkene ikke synes det er så enkelt. Med sine jordbøker utgitt på eget forlag har Lønning skaffet seg en stor tilhengerskare – noe som for øvrig ikke er noen kunst i dagens landbruksfiendtlige offentlige miljø. Det gjelder bare å pøse på med en beisk og radikal nok kritikk av landbruket slik det er. Her innfrir Lønning på alle fronter.

Det er derfor velkomment at Bondebladet 22. august stiller Lønning til veggs for meninger han har gitt uttrykk for på sin egen blogg. I et hjertevarmt forsvar for villahøns og tilsvarende svartmaling av kommersiell eggproduksjon, trekker Lønning paralleller mellom moderne husdyrproduksjon og nazistenes utrydningsleire. Paradoksalt nok er dette et tema, i motsetning til jordlivet, noe Lønning er kvalifisert til å mene noe om. Etikken krever ikke forståelse av de kjemiske reaksjonene i jorda, eller næringsbehovet til våre kulturplanter, og Lønning med sin humaniorabakgrunn må kunne kalles godt kvalifisert til å ha meninger om dyrevelferd. Det er derfor underlig at Lønning synes å distansere seg fra det radikale synet på moderne husdyrhold slik det fremstår i blogginnlegget, og unnlater å svare på hva han mener er akseptabel dyrevelferd.

Like oppsiktsvekkende er sammenligningen av vår behandling av dyr og de hvites behandling av de svarte. Det synes som om Lønning tar til orde for et oppgjør med det som Princetonprofessor Peter Singer kaller spesiesisme, det synet at mennesket står over dyrene og har rett til å utnytte dem. Spesiesismen er i motsetning til det Lønning synes å påstå et reflektert og gjennomtenkt verdisyn som deles av de fleste, inkludert undertegnede. Likevel ville et reflektert motargument fra Lønning kunne vært interessant. Til tross for at det ville vært håp for at Lønning for en gangs skyld skulle si noe faglig interessant, rygger han igjen unna når Bondebladet konfronterer ham med denne påstanden. Alt er feil, javel, men hva er rett?

Annonse

Lønning er på mange måter i samme klasse som den hærskaren av matskribenter, kokker, helsefriker og influensere som daglig bombarderer folket med samme typen dommedagsbudskap om landbruk og matproduksjon, uten å ha verken forutsetninger eller interesse for å sette seg inn i de faglige detaljene. Når det faglige nivået blir lavt nok, blir det uinteressant å begi seg inn på faglige diskusjoner.

Men Lønning er ingen hvem som helst. Han er rektor ved en utdanningsinstitusjon innenfor landbruket. Riktignok en marginal skole, det skal sies, men likevel viktig nok til å være støttet bredt av landbrukets organisasjoner, samt å være støttet av Kunnskapsdepartementet. Lønning kan derfor ikke bare ignoreres. Det er nettopp i lys av de radikale synspunktene uten særlig respekt for faglig tyngde det er betimelig å stille spørsmål ved Lønnings rolle som rektor ved Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling.

Lønning har selvsagt en omfattende rett til å mene det han vil på sin private blogg. Men Lønnings meninger og det faglige virket ved Høgskolen synes å være tett innvevde i hverandre. Et studieemne kalt «Regenerativt landbruk» som tilbys separat og som også kan inngå i det viktigste studieløpet ved høgskolen, har for eksempel Jordboka 1 og 2 som pensum, med sosialantropologen Lønning som lærer.

At så akademisk grunne bøker er pensum, fremstår i seg selv som et alvorlig brudd med akademiske prinsipper. Men bare det faktum at det gis et 30 poengs studieemne i et komplekst naturvitenskapelig emne, til tross for at skolen ikke synes å ha lærere med landbruksfaglig eller naturvitenskapelig kompetanse på et høyere nivå, burde være nok til at alarmen ringer både hos landbruksorganisasjonene som støtter skolen og utdanningsmyndighetene.

Jeg er sikker på at det er bruk for en skole som fokuserer på landbruk og bygdeutvikling ut fra et samfunnsfaglig perspektiv. Landbruket trenger så visst flere bein å stå på. Men jeg er langt fra sikker skolen er tjent med en rektor med så liten respekt for innovative moderne bønder, landbruksvitenskap og grunnleggende biologi som Dag Jørund Lønning.

Neste artikkel

Mener vegetartrenden har rammet norsk fjørfenæring