Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Billig mat er billig triks

Mer penger er ikke nok, det trengs også en ny kurs, altså en ny fordeling av pengene, og endring i regelverk som er innrettet mot en landbruk basert på billig import, skriver Ole-Jacob Christensen. Foto: Marie Hatlevoll
Mer penger er ikke nok, det trengs også en ny kurs, altså en ny fordeling av pengene, og endring i regelverk som er innrettet mot en landbruk basert på billig import, skriver Ole-Jacob Christensen. Foto: Marie Hatlevoll

Jordbruksforhandlingene er vel i havn, avtalen underskrevet og vedtatt av Stortinget. Regjeringen flesket til med rundt ti ganger så mye penger som i et gjennomsnittlig oppgjør. Økte kostnader skal kompenseres, og inntektsgapet mellom oss bønder og resten av befolkningen skal minke med 40 000 kroner.

Så langt, så vel. Men avtalen gir ingen veiviser ut av den langvarige strukturelle krisen norsk matproduksjon står i. Siden landbruksminister Gunhild Øyangen begynte å tilpasse norsk landbrukspolitikk til kravene om frihandel fra Verdens handelsorganisasjon WTO for tretti år siden, over Lars Sponheims frislipp av kvoter og produksjonstak, via Sylvi Listhaug og Jon Georg Dale som skulle «slippe bonden fri», har billig mat vært det overordnete målet for de styringsredskapene som ligger i jordbruksavtalen (priser og tilskudd).

Billig mat kan lettest produseres i et marginalt fjelland som Norge ved å bytte ut lokale ressurser med importerte. Det har også vært hovedvirkemiddelet i politikken de siste tiårene. Norsk areal har vært byttet ut med import fra land med bedre klima, større jordvidder, og ikke minst billig arbeidskraft. Selvforsyningsgraden er derfor nå under 40 prosent hvis vi korrigerer for importen av kraftfôr i form av korn og soja. Rundt 1/4 av kornet i kraftfôret til norske husdyr er importert, og nærmere halvparten av proteinet i kraftfôret.

Melkekua, som vi ser på melkekartongene og sjokoladepakkene, henter under ti prosent av fôret sitt på beite (på tross av de romantiske bildene), men hele 43 prosent fra kraftfôr. Svin og kylling, som vi spiser stadig mer av, lever 100 prosent av kraftfôr. Nasjonalsymbolet, geita, som bedre enn noe annet husdyr kan utnytte de marginale beitene vi har så mye av, er nesten utryddet fra norsk landbruk. I årets jordbruksavtale bidrar staten med nesten av halv milliard for å sikre fortsatt billig kraftfôr til husdyrholdet, og dermed utkonkurrere lokalt gress og beite.

Den billige maten som landbrukspolitikken skaffer oss, er derfor et billig triks. Vi lar underbetalte arbeidere og de sårbare savannene i Brasil betale regningen.

Krigen i Ukraina viser det kortsiktige i denne politikken. P.t. kan verdens rikeste land betale seg ut av situasjonen som et av verdens minst selvforsynte land. Men hvor lenge vil det vare? Og hvor solidarisk er det?

«Folk slutter med kornavlen, de sår til gress og grønnfôr i sine akrer, de må holde flere kuer og få mere melk – til turistene. Det usigelig grove automobilliv gjennom landet hisser bonden opp til å overbygge sin jord med turistlosjier istedet for å dyrke den. Han kan få kornet fra Egypten», skriver Knut Hamsun lakonisk i artikkelen Et ord til os (1910). I dag er Egypt en av verdens største kornimportører. Somalia, Mongolia, Armenia og Bénin dekker 100 prosent av sitt behov for importert hvete fra Ukraina og Russland, Egypt 80 prosent, Sudan Pakistan og Tyrkia 75 prosent, Den Demokratiske republikken Congo 67 prosent. Og her hjemme fortsetter vi å bygge ned jord og beiteområder til veier og hyttebyer...

Situasjonen både på kort og lang sikt er dramatisk: Vinterhveteavlingene i Kina er «de verste i historien» i følge landets landbruksminister. En kombinasjon av tørke og hetebølge i Europa har gitt årets kornsesong en elendig begynnelse. Kunstgjødselprisene stiger til himmels som følge av høye energipriser, og hvis bøndene sparer på gjødsla, vil avlingene bli deretter. Det vi må ta inn over oss, er at dette ikke er en unntakssituasjon, men langt på vei den nye normalen. Vi i Norge må betale noen kroner mer for melk og brød. Millioner i fattige land må betale med livet.

Norsk landbrukspolitikk må ta denne nye situasjonen på alvor. Mer penger er ikke nok, det trengs også en ny kurs, altså en ny fordeling av pengene, og endring i regelverk som er innrettet mot en landbruk basert på billig import.

Skal verden kunne fø sin økende befolkning må vi:

- Redusere matsvinn/-kasting radikalt (fra dagens ca. 40 prosent)

- Redusere bruken av korn og oljevekster til dyrefôr så det monner. (I dag går 40 prosent av kornavlingene til fôr).

- Ta i bruk marginale ressurser til matproduksjon.

Siden jeg begynte som bonde for 30 år siden, har landbrukspolitikken ført til nedlegging av 60 000 bruk. Dyrket areal er redusert med over 10 prosent. Vi trenger en landbrukspolitikk som får ny drift på mange av de nedlagte brukene. Vi kan også erstatte opp til 2/3 av det importerte kraftfôret med bruk av utmarksbeite som i dag gror igjen. På denne måten kan selvforsyningsgraden økes betraktelig - men det fører også til at vi kommer til å produsere (og spise) en del mer vegetabilsk mat, og mindre kjøtt.

Milliarder er investert i bygninger og infrastruktur for å gi oss «billig mat» basert på billig importert fôr billig energi og billige penger (lav rente og investeringsstøtte fra Innovasjon Norge). Maten er blitt så billig at vi ikke har råd til produsere den. Prisen for billig mat er i år 10,9 milliarder, bønder i finansiell krise og et filleproletariat av lavtlønte importarbeidere plukker ikke bare jordbærene våre, men steller også kyrne i storfjøsene som er så dyra at eierne ofte ikke kan arbeide der selv for den smale marginen som fins mellom inntekter og utgifter.

Å endre dette, er ikke gjort over natten, og vil kreve en klar og langsiktig strategi for å bytte ut kraftfôr og diesel med lokale, fornybare ressurser. Årets jordbruksoppgjør ga ingen signaler om at regjeringen arbeider med en slik strategi, selv om det åpenbart haster.

Neste artikkel

– Eg vil ikkje at andre skal oppleve dette