Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Avvikling av jordbruk gjennom effektivitetskrav og brakklegging

Fornying: Det er helt avgjørende for distriktsjordbruket at også små og middels store bruk settes i stand til å fornye sine driftsapparat, skriver Halvor Hansson og Jan Ove Lyseggen. Bildet er fra Trysil. Arkivfoto: Bondebladet
Fornying: Det er helt avgjørende for distriktsjordbruket at også små og middels store bruk settes i stand til å fornye sine driftsapparat, skriver Halvor Hansson og Jan Ove Lyseggen. Bildet er fra Trysil. Arkivfoto: Bondebladet

Til styret i Norges Bondelag

Engerdal og Trysil har hatt gleden av besøk fra styret i Norges Bondelag (NB) ved andre nestleder Bodhild Fjelltveit, samt ledelsen i Innlandet Bondelag. Det setter vi stor pris på. Vi oppfatter situasjonen for jordbruket i vår region som så kritisk at det er naturlig å sende denne skriftlige henvendelsen direkte til styret i NB. Med kopi til Innlandet Bondelag og respektive formannskap i Engerdal og Trysil kommuner.

Vi har en spennende jordbrukshistorie i Engerdal og Trysil. Kanskje nettopp fordi jordbruket i vår region er marginalt, så har politiske strømninger og tiltak fått større utslag her enn mange andre steder, på godt og vondt. To store og kraftfulle nasjonale jordbrukspolitiske vedtak har preget jordbruket hos oss positivt opp mot vår tid;

Det første vedtaket gjorde Stortinget i 1920, med støtte til bureising over hele landet. Til sammen 19 000 nye gardsbruk ble reist, de fleste i mellomkrigstida. Hele 391 av disse ble reist av bureisere i våre kommuner. De er gode forbilder fremdeles.

Begrunnelsen for storstilt bureising var matmangelen i Norge under den første verdenskrig, samt at USA stengte grensene for immigrasjon i 1920. Bureising økte matberedskapen, og ga folk på landsbygda arbeid i en tid med omfattende arbeidsledighet. Stortingets vedtak om bureising er trolig det største og mest vellykkede distriktspolitiske tiltaket gjennom all tid. Det ble gjennomført i et klokt samspill mellom statlig støtte og dyktige brukere.

Det andre vedtaket gjorde Stortinget mer enn 50 år seinere, før jul i 1975; Det legendariske opptrappingsvedtaket som skulle gi bonden mulighet for økonomisk jamstilling med industriarbeideren. Også dette nasjonale vedtaket medførte en massiv investering i jordbruket i Engerdal og Trysil, med et stort antall nye driftsbygninger og omfattende nydyrking. Parallelt ble det gjennomført en «prosjektperiode» i jordbruket i området, som ytterligere stimulerte til investeringer. Til sammen var dette tiltak med svært stor betydning for jordbruket. Folk fikk trua tilbake etter lang tids nedprioritering av jordbruket etter krigen.

Det har snart passert 50 år siden opptrappingsvedtaket. Myndighetenes årlige krav i jordbruksforhandlingene om effektivisering i næringa har satt sine tydelige spor. Denne politikken medfører som kjent at mange bruk må legges ned hvert år, slik at andre får plass til økt produksjon. Et nesten ufattelig antall bruk er nedlagt i disse årene, nå også med omfattende brakklegging. Slik flyttes produksjonen til sterkere områder, og blir i realiteten sentralisert.

Denne avviklingen av jordbruk rammer naturligvis først de mer marginale områdene, som her hos oss. Den blir først synlig her. De marginale områdene blir varslingsområder der den underliggende utviklingen blir veldig tydelig. Men når denne landbrukspolitikken videreføres, vil den innhente stadig nye områder, de svakeste først. Nye regioner vil rammes av sentralisering og avvikling av jordbruk dersom effektivitetskravet alene skal styre landbrukspolitikken framover

I Trysil-Engerdal regionen har vi 45 650 dekar jordbruksareal (iflg. Statistisk sentralbyrå (SSB) tall fra 2021) som tilsvarer omtrent 0,5 prosent av jordbruksarealet i Norge. I dag brukes kun 24 354 dekar av dette (SSB, tall fra 2021). Det betyr at 47 prosent av jordbruksarealet er brakklagt.

Annonse

Tidligere var hovedregelen at «naboen slår graset» når et bruk ble nedlagt. Nå er hovedregelen at arealet legges brakk, fordi naboene også har avviklet driften. Det er ikke bare smålapper og myrstykker som legges brakk. Det rammer i økende grad bedre og større arronderinger.

Samtidig har leveransen av kumjølk fra regionen blitt mer enn halvert. Den er sentralisert og flyttet til sterkere regioner. Leveransen er redusert fra 11 til 5 millioner liter siden slutten av 1980-tallet. Antall fjøs som leverer kumjølk er redusert fra 41 (2018) til 24 (2022). Dette er en reduksjon på 42 prosent på fire-fem år. Blant de få gjenværende er 13 løsdriftsfjøs. Tallene taler for seg. Miljøet for mjølkeproduksjonen rakner. I tillegg er saueholdet nesten utradert i løpet av de siste 35 år på grunn av generelt svak lønnsomhet, effektivitetskrav, overproduksjon og rovviltsituasjonen.

Historien har vist at det er mulig å snu en negativ utvikling i jordbruket gjennom kloke politiske vedtak. Det er ingen naturlov som tilsier at brakkleggingen og avviklingen av jordbruket i distriktene skal videreføres. Tvert imot er det et uttrykt politisk ønske om økt sjølberging og landbruk over hele landet, jf. Hurdalsplattformen som grunnlag for nåværende regjering. Næringspolitisk program i NB (2020–2024) peker i samme retning. Men hvilke verktøy mener styret i NB skal brukes for å nå disse målene? Er målet forenlig med fortsatt sterke krav til effektivisering i landbruket med tilhørende storstilt nedlegging av bruk og brakklegging?

Opptrappingsvedtaket fra 1975 beviser at politiske vedtak kan gi folk trua tilbake. Det som i dag mangler i forhold til situasjonen i 1975, er nettopp et forpliktende vedtak i Stortinget. Når det er politisk flertall for innholdet om jordbruk i Hurdalsplattformen, og ikke minst stor tilslutning om jordbruk fra støttepartiene, burde det også være innenfor rekkevidde å bekrefte dette i et forpliktende Stortingsvedtak?

Ønsker styret i NB å arbeide for et slikt vedtak, og i så fall på hvilken måte? Gjennomføringen av 1975-vedtaket var produksjonsdrivende og førte til store problemer med langvarig overproduksjon. Hvordan mener styret i NB dette kan forebygges ved en (forhåpentlig) ny, stor satsing på norsk jordbruk?

I dag brukes den samme landbrukspolitikken på alle bruk, uansett naturgitte forutsetninger og struktur. Hvordan kan dette forsvares når forutsetningene er så ulike i ulike landsdeler? I Sveits og Østerrike skilles det mellom industrilandbruk og annet landbruk. Finnes det noen sterk grunn til at Norge ikke kan gjøre det samme?

Det er helt avgjørende for distriktsjordbruket at også små og middels store bruk settes i stand til å fornye sine driftsapparat. Her må det utvilsomt settes inn nye og langt sterkere virkemidler enn tidligere. Hvilke konkrete tiltak mener styret i NB bør settes inn?

Vi har her tatt opp noen forhold som vi mener er viktige for å hindre videre avvikling av jordbruket i distriktene, og stoppe sentraliseringen av produksjonen. En sentralisering som i stor grad hviler på økt bruk av importert kraftfôr til erstatning for brakklagte arealer i distriktene. Vi har forsøkt å gi styret i NB et lite innblikk i historien og situasjonen her lokalt, og gitt noen utfordringer gjennom spørsmål. Hvordan skal ressursene prioriteres? Vi håper styret i NB vil gi oss konkrete svar på disse spørsmålene.

Neste artikkel

Forholdstallet for kumelk bestemt til 0,95