- Det er forbudt å bytte frø i Norge. Det er forbudt å gi bort frø, selv fra gamle sorter. Det er ikke lov å selge frø fra plantesorter som ikke står på den norske sortslista. Og for å stå på den, må de oppfylle krav om genetisk ensartethet, sa jeg, forteller Regine Andersen, seniorforsker ved Fridtjov Nansens Institutt.

I 2006 møtte hun Per Harald Grue, som var departementsråd i landbruksdepartementet.

Grue var kjent som en mektig og kunnskapsrik mann, og det ble vitset om at det bare var «Gud og Grue» som kunne markedsordningene.
Men dette hadde han ikke hørt om.

Var ikke tull

- Tull. Slike regler har vi ikke i Norge, svarte han.

Men hun kunne vise ham reglene. De var en gave fra EU, gjennom et EU-direktiv Norge hadde tatt inn i 2004.

- Send et brev til landbruksdepartementet om det, bad Grue.

Det gjorde hun. Og det viste seg at hun hadde tolket reglene riktig.

- Svaret fra landbruksdepar-tementet kom etter noen må-neder: Dette er regler vi skal endre, skrev de, forteller Andersen.
Grue bekrefter historien overfor Bondebladet.

- Reglene var ufornuftige. Hennes initiativ førte til at reglene ble endret, sier han.

Men det tok lang tid før endringen var et faktum. Og fortsatt er det ikke alt du har lov til.

Utviklet av verdens bønder

Verdens bønder har frambrakt et enormt mangfold av genetiske ressurser. De har gjennom årtusener sett på åkeren sin, observert egenskaper de har ønsket seg, valgt ut hvilke frø de skal bruke, og på den måten utviklet et vell av ulike egenskaper og sorter.

- Bøndene har også til alle tider utvekslet frøene seg imellom, både over korte og lange avstander. De hadde frø med seg på seilaser. Det finnes historier tilbake til faraoenes tid, forteller Andersen.

- Vi i Norge hadde nesten ikke hatt matplanter om ikke dette hadde skjedd. Da hadde vi kanskje vært sankere og jegere fortsatt. Veldig få matplanter har oppstått i Norge. Men denne utvekslingen ble ikke sett på som en rettighet. Den var grunnleggende for å utvikle jordbruket, sier hun.

Nå er situasjonen annerledes.

Ville beskytte seg

En ny yrkesgruppe har kommet til: planteforedlerne. Med utgangspunkt i plantematerialet bøndene har dyrket fram, har de framforedlet de fleste kommersielle sortene vi har i dag.

Foredlerne fikk behov for å beskytte de gode, nye plantesortene de fant fram til.

Men patenter var et for sterkt virkemiddel, for foredlerne var avhengige av å bruke hverandres materiale.

For å sikre at innovasjonen skulle fortsette, ble det innført planteforedlerrettigheter.

Kunne hjelpe hverandre

I 1961 ble Unionen for beskyttelse av nye plantesorter (Upov) stiftet.

Bøndene i medlemslandene kunne kjøpe en lisens, og der-etter bruke frøene som de ville.

- Dét systemet var helt greit. Bøndene kunne hjelpe hver-andre i våronna. Slapp den ene opp for såkorn, kunne han stikke innom naboen og låne. Bøndene kunne riktignok ikke selge frøene, men det var det heller ikke noe sterkt ønske om, forteller Regine Andersen.

Men siden har reglene blitt endret. Igjen og igjen.

Strengere regler

Blant annet har det kommet nye Upov-avtaler. De to siste er 1978-versjonen og 1991-versjonen.

Under 91-versjonen er det ikke bare forbudt å gi bort, bytte, låne bort eller selge frø til andre, det er heller ikke lov å bruke egne frø neste år. Kun enkelte sorter kan man bruke året etter, og da må bonden som regel betale nok en lisens til planteforedleren.

- Folk reiser rundt og kontrollerer. De regner ut om du har frø til overs. Det er et leasingsystem, man kjøper ikke frøene, forklarer Ander-sen.

Norge er Upov-medlem.

Kunne velge

Land som ble med i organisasjonen etter at 91-versjonen trådte i kraft i 1998, må underlegge seg den nye versjonen.

Men de som allerede var medlem før denne skjæringsdatoen, kan velge om de vil være under den gamle avtalen eller den nye.
Dermed kunne Norge velge.

Norge beholdt 1978-versjonen, som gir bøndene mye sterkere rettigheter. Men ute i verden presset planteforedlere på for at land skulle gå over til Upov 91. Sterke markedskrefter var i sving. I EU har de fleste land gått over.

I Norge er ikke markedskreftene like sterke, men også her blusset diskusjonen opp. Kanskje kunne den statlige støtten til det norske planteforedlerselskapet

Graminor reduseres om vi gikk over?

I januar 2005 ble et lovfor-slag som ville gjøre at vi kom under 91-versjonen, sendt ut på høring.

Regjeringsskifte

Alle bondeorganisasjonene og flere andre frivillige organisa-sjoner gikk imot. Også fra forskerhold ble det advart mot lovforslaget.
Det var særlig to årsaker til det: Den nye loven ville begrense de tradisjonelle rettighetene bønder har til å oppbevare, bruke og bytte såvarer fra egen avling. Og kostnadene ville bli lagt på bøndene, siden de ville måtte kjøpe såvarer hver sesong eller betale avgift for å bruke sitt eget såfrø.

Etter valget i september 2005 ble det regjeringsskifte, og den rødgrønne regjeringskoalisjonen kom til makten. Terje Riis-Johansen, som hadde vært styremedlem i Norges Bondelag, ble landbruksminister.

En av hans første beslutninger var å avvise lovforslaget fordi han mente det ville svekke bønders rettigheter. I stedet sørget han for at overføringene til foredlingsindustrien økte.

Sterkere retter i Norge

Internasjonalt er det fortsatt et sterkt press for at land skal melde seg inn i Upov, og at eksisterende medlemmer skal gå over til Upov 91.

Stadig flere land i Asia, Latin-Amerika og Afrika legger seg inn under de strenge reglene.

- Det er intens lobbyvirk-somhet fra rike land og Upov-sekretariatet. Det tas i bruk utrolige virkemidler, sier Regine Andersen.

At Norge har stått ved Upov 78, er en sentral forklaring på hvorfor norske bønder har langt sterkere rettigheter enn for eksempel tyske bønder.
Men Upov og planteforedler-rettigheter er ikke årsaken til at norske bønder i en periode mistet mange av rettighetene sine.

Såvareregler

Det finnes nemlig også såvareregler. De handler om alle såvarer, ikke bare de som er beskyttet av planteforedlerret-tigheter.

- Man trenger regler som sik-rer plantehelse og såvarekvalitet. Det er en god tanke. Det var mange sykdommer, forteler Regine Andersen.
Men reglene har blitt alt for strenge, mener hun.

Faktisk vil de på lang sikt virke direkte mot hensikten, mener hun.

I hennes neste forsknings-prosjekt skal hun forske på hvorfor EU har innført så strenge såvareregler.

Men noe kan hun forskuttere. Uten såvareregler kunne bøndene fritt dyrke gamle sorter. Det ville bety tapte inntekter for de store selskapene.
- De gamle sortene begynner å bli populære igjen. De begynner å ta markedsandeler. Det er en av grunnene til at reglene har kommet. Stadig sterkere firmaer har egeninteresser i å sikre seg markedsandeler, forklarer hun.

- Skjønte ikke

I 2004 ble den norske såvare-forskriften endret.
Som EØS-medlem har vi en forpliktelse til å ta inn alle EU-direktiver som blir definert som EØS-relevante. Det inkluderer såvaredirektiver.

- Derfor innførte vi disse reglene over natta. Jeg har ikke møtt noen som kan huske en høring, sier Andersen.
- Kanskje myndighetene ikke engang skjønte hva de gjorde, sier hun.

Denne antagelsen blir for-sterket av at selv ikke landbruksdepartementets mektige mann, Per Harald Grue, hadde fått med seg de nye, alvorlige reglene.

Ingen kunne ta over

Fra å ha et fritt marked der bøndene kunne omsette all slags såvare seg imellom (med unntak av å selge sorter som var beskyttet med plantefored-lerrettigheter), ble plutselig det meste forbudt i 2004: Ikke bare ble det forbudt å selge såvare seg imellom, det var også ulovlig å bytte og gi bort frø.

Bare offentlig godkjente såvareforretninger skulle få omsette såvare, og de fikk i tillegg forbud mot å selge frø av sorter som ikke stod på den offisielle sortslisten. Kriteriene for at en sort skulle bli godkjent, var så strenge at de fleste gamle sorter ville falle gjennom.

Kun det bøndene allerede hadde på gårdene i 2004, kunne dyrkes videre der. Om bøndene mistet sortene eller interessen for arbeidet, eller de av andre grunner sluttet å oppbevare og dyrke sortene, ville de gå ut av produksjon. Ingen andre gårder kunne ta over. Det hadde de ikke lov til.

Strengere enn EU

Faktisk innførte Norge i 2004 enda strengere regler enn EU hadde.
EU forbød bytte og salg av såvarer for kommersiell bruk. I vår forskrift hadde uttrykket «for kommersiell bruk» falt ut.

- Regelverket gjorde det nærmest umulig å ta vare på plantemangfoldet på gårdene, og det ville bare være et tids-spørsmål før dette arbeidet opphørte, sier Regine Andersen.

Men bøndene brøt reglene. I begynnelsen visste de ikke om dem, engang. Etter hvert som de ble informerte om dem, trosset de dem med vilje.
Blant annet ble såfrø solgt under falskt flagg, som matkorn.

- Hadde det ikke vært for at bøndene brøt reglene og myndighetene signaliserte at de ville se gjennom fingrene med det, hadde arbeidet med sortsmangfoldet på gårdene fått et alvorlig tilbakeslag, sier Andersen.

Nytt EU-direktiv

Men det var ikke bare i Norge reglene var upopulære.

- Det var ramaskrik i EU, for-teller Andersen.

Der raste debatten om bevaringsverdige sorter. Reglene måtte mykes opp for disse sortene.

Det ble kraftig tautrekking.

Sentrale aktører i såvarein-dustrien ville ha strenge regler, mens bondeorganisasjonene og frivillige organisasjoner ville sikre et videst mulig handlingsrom for å bevare sortsmangfoldet.

Det nye EU-direktivet om bevaringsverdige sorter kom i 2008. Svært restriktivt, er dommen fra Andersen.

Kritikerne reagerer blant annet på at de fleste sortene som er interessante for bønder som arbeider med å bevare plantegenetisk mangfold, ikke kan godkjennes som en bevaringssort. Og kriteriet om at sortene skal være genetisk ensartede, er det motsatte av det som trengs: Genetisk mangfold.

Det er også strenge regler for hvor store mengder som kan dyrkes, og hvor.
- Mengde- og opprinnelsesbegrensningene har ingenting å gjøre med plantesykdommer. De er kun til for å sikre den kommersielle såvareindustrien markedsandeler. Da kan man si at de undergraver mulighe-ten vi har til å sikre plantehelsen i framtida, sier Regine Andersen.

Endring i Norge

Etter regelendringen i EU ble endelig de norske reglene forandret, i 2010.

- Norske myndigheter har kommet fram til at det skal være lov til å bytte og gi bort frø. Det skal også være lov å selge frø, men på ikke-kommersiell basis. Man kan for eksempel ikke markedsføre det, forteller Andersen.

- Jeg har inntrykk av at myndighetene ikke har ønsket å definere nøyaktig hva som er lov og ikke, for da står de friere til å håndheve reglene fleksibelt. Det er et ønske i Norge om å lage et størst mulig handlingsrom innenfor det vi er bundet av i EØS, forteller hun.

- Det er nå også mulig å opprette egne såvareforret-ninger for bønder - hvis man oppfyller visse krav - der de kan selge frø kommersielt, forteller hun.
Men først må de få godkjent sortene.

Nordisk Genbank og Norsk genressurssenter hjelper til med å beskrive sortene og få dem på den offisielle sortslisten som bevaringsverdig sort.

Bidrar til mangfoldet

Økologisk Spesialkorn AS i Sigdal i Buskerud er en slik såvareforretning, drevet av bønder. De tilbyr sorter av enkorn, emmer, spelt og svedjerug, og bidrar til å opprettholde det biologiske mangfoldet.

Men det er en stor papirmølle en slik såvareforretning må gjennom.

- En god del bønder som dri-ver med mangfold, er kjempegode bønder, men elendige byråkrater. Hva med dem, spør Regine Andersen.

- Vi vet ikke hvordan det går. Nå tester vi systemet som er opprettet i Norge, sier hun.

- Mattilsynet er i alle fall fullt av god vilje. Ingen i Norge er interessert i å ha de strenge EU-reglene.