Bamanrepublikken

Se for deg dette: Et mektig konsern som omsetter for over tjue milliarder kroner i året, og som er helt dominerende som kunde for landbrukssamvirket, bestemmer i stor grad hvilke epler bøndene skal dyrke. De faser ut tidligere tradisjonsrike epletyper og foretrekker eplesorter de selv eier rettighetene til. Men for å plante trærne, må bøndene betale lisens til selskapet.

Dette høres kanskje ut som den typen fortellinger en selvfornøyd norsk politiker bruker for å advare nordmenn mot andre lands landbrukspolitikk, men nei da: Dette er tvert imot et duggfriskt epleksempel på maktforholdene i norsk landbruk i 2023.

Det er Nettavisen som har fått tilgang til en produksjonsplan fra Bama, som er sendt ut til fruktbønder. Planen lister opp endringene Bama ønsker seg i sammensetningen av norske eplesorter ut på markedet. Julyred skal erstattes av Discovery, Elstar og Prins skal fases ut. Selv Åkerø (hvem har ikke et forhold til Åkerø-epler?) skal vekk fra butikkhyllene. Summerred skal reduseres i volum, og «det er ønske om å satse på et annet lagringseple» enn Rubinstep.

Det Bama heller vi ha mer av, er eplesortene Fryd og Eden, som ble utviklet under navnene WUR 6 og WUR 28 for få år siden (WUR står for Wageningen University & Research). De to eplesortene ble til da landbrukssamvirket Gartnerhallen gjennom sitt kontaktnettverk på morellfronten fikk tilgang til et nederlandsk produktutviklingsprogram for epler i 2014. Programmet «lå langt framme på moderne smaksegenskaper og resistens mot sykdommer».

I tett samarbeid med Bama (som er innkjøper av omtrent 90 prosent av Gartnerhallens produksjon og følgelig helt, helt dominerende), ble dermed Fryd og Eden til. De to nye eplesortene ble selv framhevet av Gartnerhallen som den «største satsingen på norske epler noensinne». Etter planen skal det i løpet av året være plantet 100 000 Fryd- og Eden-trær. Det vil etter hvert vil gi en årlig produksjon på 1000 tonn slike epler – vel å merke fortsatt en ganske liten andel av det samlede volumet norske epler.

Rettighetene til Eden og Fryd er det Bama selv som sitter på. Det er inntil videre kun produsenter i Gartnerhallen som har tilgang til typen. Derfor må eplebøndene – som får beskjed om å fase ut en rekke eplesorter til fordel for Fryd og Eden – ifølge Nettavisen betale lisens til Bama for hvert Fryd og Eden-epletre de dyrker.

Det kaller jeg forretningsmodell, altså. Her passer bukken eplesekken!

For all del. En trenger ikke bli helt nasjonalromantisk her – de fleste av eplesortene som fases ut har jo av helt naturlige årsaker en svært begrenset historie i Norge. Summerred er en kanadisk epletype fra 1961. Elstar er utviklet i Nederland på 1950-tallet, og introdusert i 1975. Julyred er amerikansk, og kom til Norge i 1972, og Rubinstep er tsjekkisk.

Dette er ikke så rart. Å utvikle epler som kan produsere stort volum og som tåler norske klimaforhold krever både forskning, testing av ulike gjødslingsmetoder, og en fleksibel og pragmatisk holdning til epletypenes opphav. Sånn må det bli, dersom en skal ha storstilt epleproduksjon så langt nord som Norge.

Men Prins er norsk. Eplesorten som ifølge Bamas nettsider er «helt konge», er ikke konge nok til å forbli i assortimentet. Den vil «etter all sannsynlighet fases ut av seg selv». Og Åkerø – opprinnelig svensk, og dyrket i Norge siden 1860-tallet – omtales slik på Bamas nettsider: «Mange regner Åkerø for å være det aller beste eple (sic.), og det er ikke uten grunn».

Dét hjelper visst ikke, Åkerø skal fases ut åkke (rø) som. På spørsmål fra Nettavisen om denne tilsynelatende selvmotsigelsen, svarer kommunikasjonsrådgiver Anne Victoria Frogner i Bama at «teksten på nettsiden her har dessverre ikke blitt oppdatert».

Var altså ikke Åkerø «det aller beste eplet» likevel? Var det bare noe Bama mente mens de markedsførte eplet som en prioritert del av sitt assortiment? Hvilken overraskelse!

Det er noe nesten lattervekkende ved kontrasten mellom markedsføringen av norsk frukt på den ene siden, der den flaggveivende norskheten fremheves som så norsk at en kan få aldeles Norge-overdose – og realitetene, der en presser fruktbønder til å dyrke konsernets merkevareepler mens man overlater gamle Hardanger-eplesorter til å «fases ut av seg selv».

Begrepet «bananrepublikk» har for lengst blitt en del av dagligtalen. Uttrykket har sitt opphav i – eller snarere om – Honduras. Landet er Sentral-Amerikas fattigste land, og har opp gjennom historien lidd under en lang rekke militærkupp, senest i 2009. Ved forrige århundreskifte opprettet det amerikanske fraktselskapet American Fruit Company en rekke plantasjer i landet, og «selskapets interesser dominerte snart både økonomien og politikken, og landet ble et godt mønster for betegnelsen ‘bananrepublikk’», som det heter i Store norske leksikon.

Bare så det selvsagte er sagt: Bama skal på ingen måte sidestilles med United Fruit Companys abnorme maktutøvelse i et fattig sentralamerikansk land for hundre år siden. Men selskapets makt over det norske produksjonsleddet – de står for 90 prosent av innkjøpene fra Gartnerhallen – kan kanskje likevel, og for humorens del, kvalifisere til et beslektet begrep – Bamanrepublikk.

I det hele tatt er dette lille eksempelet om innfasingen av de nye eplesortene Fryd og Eden et av mange talende eksempler på maktforskyvning over tid i norsk matproduksjon.

Jeg lar meg på ingen måte opprøre av at norske epleprodusenter i samarbeid med utenlandske universitet utvikler nye eplesorter som er egnet for norske forhold, og som appellerer til norske kunders smak. Men hvem som tar beslutningene, hvem som kan bestemme hva som produseres, hvilke produkter som skal gis en sjanse og ikke, ja, i det hele tatt hvordan makt fordeles – det er noe å merke seg.

Etter hvert som de enorme matvarekonsernene (Norgesgruppen er for øvrig største eier i Bama) fokuserer mer på utvikling av egne produkter (eller merkevarer), kommer vi stadig nærmere det som kalles en vertikal integrering i norsk landbruk: At én instans har makt over hele verdikjeden.

Dette, kombinert med kapitalkrevende omstillinger, og at selv landbrukssamvirkene i stadig mindre grad prioriterer spredt produksjon og bosetting, gjør at bøndene og lokalsamfunnene som faktisk produserer maten i realiteten har stadig mindre kontroll selv. Det seneste eksempelet her i Trøndelag er Norturas åpenbare avtalebrudd med Ytterøykylling, og nedleggingen av skjærelinja på Steinkjer.

En skal ikke legge for mye patos i en kommentar om norske epler, selv om norske epler nok er verdens aller beste frukt. Men jeg klarer ikke la være å tenke på at mye av det tidlige, borgerlige norske demokratiet hadde sitt opphav nettopp i bøndenes overgang til selveiere, med den maktspredning som fulgte.

Jeg kjenner ikke noen som er motstandere av effektiv matproduksjon, men jeg tror både matgiganter og store landbrukssamvirker gjør lurt i å huske at det er noe mer enn bare kyllingslakterier og eplesorter de tukler med, når makt stadig, og sakte, men sikkert, forflyttes vekk fra de som faktisk produserer maten.

Endret 25. august 2023 kl. 13:49: Opprinnelig inneholdt teksten formuleringen «egenpatenterte konsernepler». Eplesortnavnene Eden og Fryd er varemerkeregistrert av Bama i Patentstyret, men eplesortene i seg selv er utviklet og eiet annensteds. Formuleringen er derfor endret til «konsernets merkevareepler». -red.