Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Slagferdige Slapgård

For mange har Audhild Slapgård vært mest kjent for et sitat. Nå er hun ny leder i Nord-Trøndelag Bondelag.

Audhild Slapgård er ny leder i Nord-Trøndelag Bondelag. Her er hun hjemme på gården.

Audhild Slapgård (35) fra Vuku i Verdal er ny fylkesleder i Nord-Trøndelag Bondelag.

Men det var aldri Audhilds plan verken å ta over familiegården eller bli bonde. Faren var i tillegg advokat, og det var dette fotsporet hun fulgte da hun begynte å studere.

Bare et par måneder etter at hun startet på jusstudiene, skjedde det uventede: Faren døde, bare 49 år gammel. Audhild var bare 18 år, og som yngst av fire søsken hadde hun aldri vurdert å ta over.

Nå var det plutselig en ny situasjon. Hva skulle skje med gården som hadde vært i familiens eie siden 1520?

Slaktegris og korn – og snegler?

Moren drev gården videre i tre år, før Audhild og ektemannen Kurt bestemte seg for å hoppe i det. De tok over i januar 2006.

– Det var bra han var snekker og ikke byråkrat. En teoretisk mann hadde jeg ikke hatt bruk for, ler Audhild.

Nå jobber Kurt fulltid på gården, mens Audhild er helgeavløser og har full jobb som jurist.

De har 1500 slaktegris og 400 mål korn. Det er like mange dyr som da de tok over. Paret har i en årrekke snakket om å bygge nytt fjøs, for å få plass til flere slaktegriser. Men de må først klare å regne det hjem.

Økonomien har ikke vært den beste i griseproduksjonen den siste tiden, erkjenner Audhild.

– Tilskuddet jeg får for slaktegris tilsvarer en halv mjøltank. Det holder til 7–14 dager, avhengig av hvor stor grisen er. Derfor er grisen så avhengig av markedsbalanse, sier hun.

– Men vi slipper i alle fall problematikken med rovdyr. Det er veldig lite rovdyr på gris, sier hun optimistisk.

– Og fjøset vi har i dag, er fortsatt tipp topp. Bygger vi nytt, må vi finne på noe nytt å ha i det gamle. Vi har fått tips om alt fra snegler til kaniner. Eller kanskje falker, fabulerer Audhild.

BH-sitatet

Fantasien er det ikke noe i veien med. For mange er trolig Audhild Slapgård mest kjent for et sitat: «Bondelaget skal være som en god BH; vi skal støtte de store og løfte de små».

Sitatet er egentlig gammelt, men ble hentet fram igjen av Trønder-Avisa og baksiden av Bondebladet i april. Siden har mange gjentatt det.

Det var på hennes første årsmøte i Norges Bondelag at hun kom på den slagferdige setningen.

– Det var litt overveldende, forteller Slapgård om å sitte i salen og høre den ene etter den andre gå på talerstolen under generaldebatten.

– De snakket om geiter, melkekvoter, rovdyr, store og små bruk, alt mulig. Én hadde utegris, og var redd villsvin skulle pare seg med dem. Jeg tenkte at dette må være en fantastisk organisasjon som kan romme både små og store bruk i alle varianter og områder. Vi er så forskjellige, behovene er så ulike, men felles for oss alle er at vi har behov for litt støtte. Jeg satt jo der med en BH på meg, og tenkte at Bondelaget er litt som den, mimrer hun.

Senere la hun ut sitatet i en debatt på Facebook-siden Venner av norsk landbruk.

– Jeg la det ut, vel vitende om at det kunne gå begge veier. Noen syntes det var veldig bra, noen ble blodig fornærma. Det var det mest usaklige de hadde hørt, forteller hun.

Rygger ikke

Men Audhild Slapgård tåler å bli sagt imot. Hun er ikke den som rygger ut av en konflikt. Hun er oppdratt til engasjement, og å stå for meningene sine.

– Jeg kunne mene hva jeg ville, men jeg måtte stå for det. Ikke ha ryggrad som en varm vannslange, det var et dårlig tegn. Det henger igjen hos meg fortsatt. Det dårligste folk kan ha, syns jeg, er en ryggrad som en varm vannslange, sier Audhild.

Folk har altfor lett for backe ut når de møter litt motstand eller motargumenter, mener hun.

– Men selv om jeg ikke har problem med konfrontasjon, har jeg tro på at mye løser seg med dialog. Jeg tror på kunnskapsbygging, å se fordeler og ulemper, ha et godt faktagrunnlag, og ta standpunkt ut fra det. Det er for mye synsing, sier Audhild.

Rettferdighet

Som jurist og person er hun opptatt av rettferdighet og likebehandling.

Hun legger ikke skjul på at hun personlig misliker at enkelte tøyer regelverket ved å ha mange engangspurker. Men hun forsvarer dem med at verken lovgiver eller fylkesmann har sagt at engangspurker ikke er i henhold til regelverket.

Hun ønsker seg også mye strengere priskontroll.

Annonse

– Men det må være likt, ikke på annenhver gård. Og kommunegrensa kan ikke avgjøre hvor mye gården din er verdt, slår hun fast.

Engasjementet ligger i genene hennes, blir det sagt.

– Faren min var veldig aktiv. Da vi ryddet etter han, var han styreleder 11 steder, styremedlem fire, samtidig som han hadde full jobb, var direktør hos Fylkesmannen, hadde fire unger og gård. Vi hadde en mamma som fikk alt til å flyte som det skulle, all ære til henne, sier Audhild.

– Vi har vokst opp med at engasjement er bra. Det er kjempeartig å få være med og ta samfunnsansvar, og få ting til å skje, sier Audhild.

Hun var nestleder i Nord-Trøndelag Bondelag da ledervervet ble ledig.

– Jeg tenkte at det har jeg ikke gjort før, så det kan bli artig, forteller hun.

Hun er også styremedlem i Landkreditt og Verdal Bruksrettsforening, tillitsvalgt i Juristforbundet, verneombud på jobben, sitter i ulike valgkomiteer, og får diverse verv på grunn av ungene.

Ingen slappfisk

Selv om Audhild heter Slapgård kan hun definitivt ikke mistenkes for å leve opp til navnet.

Men Slapgård betyr egentlig tørr og ufruktbar jord, forteller hun.

Ikke kan hun mistenkes for å være tørr og ufruktbar, heller, hun som har blitt kjent for å være slagferdig, og som, dersom man tar med bonusbarna til ektemannen, har sju barn. De yngste er tvillinger på fem år.

Det store huset er fullt av liv, så for å få ro foreslår Audhild at vi gjør intervjuet i ei stue som ellers bare blir brukt til julefeiring og telefonmøter. Er det litt av det samme for henne?

Ved fjøset rammer et rødmalt gjerde inne sandkasse og lekeapparater.

– Skulle vi få gjort noe på gården, måtte vi gjerde ungene inne, forteller hun om da barna var mindre.

Audhild er likevel bevisst på å ta ungene med i gårdsdriften, selv om det tar lengre tid.

– Skal ungene ta over gården, må det være fordi de har lyst. Men skal de få lyst, må de få innblikk i hva de går til, forklarer hun.

Familien har bygd seg hytte 40 minutter fra gården, slik at de kan kjøre hjem og ta fjøsstellet.

– Det er en fantastisk ordning. Familien kan være igjen på hytta når én kjører hjem og gjør det den skal. Dette er viktig for rekrutteringa. Jeg håper jo at noen tar over, når de ser hvor fint det går an å kombinere landbruk og fritid, sier Audhild.

Vil slå sammen fylkeslagene

I framtiden kan hun ende opp med ett verv mindre. For mest ivrig blir hun når hun snakker om å slå sammen Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag Bondelag.

– Jeg vil ha en effektiv og framoverlent organisasjon som bruker medlemspengene sine der det monner mest. Det gjør vi når vi snakker med éi stemme og ikke springer etter hverandre, mener hun.

Dermed kan hun ende med å fjerne sitt eget verv. 3. desember er det ekstraordinært årsmøte i Trøndelag.

– Jeg kan bli historiens siste og korteste leder, sier hun.

– Hva er viktig for bøndene i Trøndelag?

– Det er utrolig viktig å beholde slakteriene i Steinkjer og Malvik. Og eierskap til vår egne gårder. Ellers er godt vær alltid et godt utgangspunkt. Der kommer KrF inn, sier Audhild.

Store sko

– Jordvern er en kampsak for meg. Respekten for jorda skulle vært så mye sterkere. Det skulle ikke vært lov å bruke dyrka jord til andre formål enn å produsere mat. Det bør stå i lovverket. Hvis staten skal bygge vei på dyrka jord, skulle de vært tvunget til å dyrke opp tre ganger så mye som de tar. Jeg er også bekymret over at noen bruker jord som spekulasjonsobjekt. Vi skulle stengt åpningen, og laget forbud mot AS.

– Lovverk og forbud. Er du preget av at du er jurist?

– Det er utrolig mye du kan styre med et regelverk. Jeg er sikkert preget, ja. Jeg har sett lovsamlinga i bokhylla siden jeg var bitte liten.

– Mange verv, engasjement, jus og gård – er du faren din opp ad dage?

– Nei, det tror jeg ikke. Pappa hadde veldig store sko. Jeg klarer aldri å fylle dem, sier hun. Før hun tar en humoristisk vri igjen.

– Pappa var to meter høy og hadde størrelse 47 i sko.

Neste artikkel

Milliardsmell for melkebønder