Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Monokulturer, kjemikalier og de grønne

Uten de bølgende hveteåkrene i Østfold, inkludert de økologiske, de lange rekkene av gulrøtter i svart myrmold på Smøla eller irrgrønne potetåkrer på Toten, hadde det stått svært dårlig til med norsk matproduksjon, skriver Birger Svihus ved NMBU. (Foto: Gisle Bjørneby)
Uten de bølgende hveteåkrene i Østfold, inkludert de økologiske, de lange rekkene av gulrøtter i svart myrmold på Smøla eller irrgrønne potetåkrer på Toten, hadde det stått svært dårlig til med norsk matproduksjon, skriver Birger Svihus ved NMBU. (Foto: Gisle Bjørneby)

Takk til Ann Margaret Grøndahl for å sette ord på den svartmalingen av dagens landbruk som dessverre er ganske utbredt, ikke minst i det partiet Grøndahl representerer (MDG). Det er nettopp denne typen angrep på landbruket slik det i 95 prosent av tilfellene drives, som det er så viktig å imøtegå med fakta. La meg derfor forsøke å gå foran som et godt eksempel.

Før jeg tar tak i de mange feilaktige påstandene i Grøndahls innlegg, vil jeg gi henne rett i en ting. Åkervekstprodusentene med sine monokulturer i nypløyd jord bidrar i de fleste tilfellene ikke til artsmangfoldet, heller ikke til antallet pollinerende insekter. Men de bidrar derimot til det som er formålet med monokulturene, nemlig store mengder mat av høy verdi for menneskeheten. Uten de bølgende hveteåkrene i Østfold (inkludert de økologiske), de lange rekkene av gulrøtter i svart myrmold på Smøla eller irrgrønne potetåkrer på Toten, hadde det stått svært dårlig til med norsk matproduksjon.

At det i noen tilfeller kan være praktisk gjennomførbart og gunstig med samplanting ser jeg ikke bort fra, heller ikke at det er gunstig om ikke den samme monokulturen dyrkes på den samme jorda år etter år. Men poenget er at monokulturer vil forbli en bærebjelke i planteproduksjonen, også i fremtiden.

Med tanke på at naturen med sine vakre sommerfugler og berikende mangfold har måttet vike for kulturen – eller monokulturen om du vil – kan vi trøste oss med at det svært høye avlingsnivået i dagens moderne planteproduksjon i hvert fall gjør at vi trenger å legge så lite natur som mulig under plogen (men det blir godt og vel 200 000 flere munner å mette hver dag i verden, og jord går stadig tapt til parkeringshus og golfbaner, så nydyrkes må det dessverre uansett).

Annonse

Grøndahl påstår at avlingene går nedover i verden som følge av dagens intensive jordbruk. Det kan sikkert hende enkelte steder, men dette er ikke en trend som kan registreres verken i Norge eller de fleste andre land, med mindre det skyldes tørke eller andre årsaker som ikke har med moderne landbruksmetoder å gjøre. Tvert imot skjer det motsatte når det tilføres kunstgjødsel som inneholder de mineralene plantene mangler, og kampen mot ugraset og skadeinsekter kan vinnes ved bruk av sprøytemidler.

På Rothamsted forsøksstasjon i England har de målt kornavlingene på et jorde siden 1852. Hveteavlingene har økt til mer enn det dobbelte opp gjennom årene ved bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel, og viser ingen tegn til å ville kollapse.

Heller ikke Grøndahls påstand om at maten er mindre næringsrik nå enn før tåler å belyses med fakta. Eksempelvis er nettopp bruk av kunstgjødsel tilsatt viktige mikronæringsstoffene et viktig bidrag til næringsrike planter. Av den grunn er for eksempel selen tilsatt kunstgjødsla i Finland nettopp for å motvirke mangel i befolkningen. At moderne landbruk og matproduksjon har utradert gamle mangelsykdommer som skjørbuk, engelsk syke og struma i Norge er nettopp en av de beste grunnene til at folket, inkludert medlemmene av MDG, burde bære bonden på gullstol gjennom byen.

Også sprøytemiddelet glyfosat får gjennomgå av Grøndahl. At sprøytemiddelet fordi det dreper planter har negative effekter på sopphyfene i jorda kan godt hende, men det som mangler i dette resonnementet er å veie denne eventuelle negative effekten opp mot de mange svært positive effektene. Blant annet kan glyfosaten takkes for at den svært dyktige Ås-bonden Håkon Huseby, som vi kunne lese om i Bondebladet den 26. mars, ikke har pløyd sine godt og vel 4000 mål åkerjord de siste 20 år.

Glyfosat er med andre ord en svært viktig brikke i den jordhelsevennlige jordbrukspraksisen Grøndahl synes å være så opptatt av. Det er denne typen nyanser i de faglige resonnementene som er fraværende hos Grøndahl og mange andre med mangelfull innsikt i landbrukets kompleksitet.

Det er verdt å diskutere omfanget av monokulturer, kjemikalier og import av proteinfôrmidler som soya i norsk landbruk. Det er ingen tvil om at vekstskifte er gunstig, og at det ikke bør brukes mer kunstgjødsel og sprøytemidler enn det som er nødvendig for god avling av høy kvalitet. Vi bør også importere de proteinfôrmidlene vi uansett vil trenge på mest mulig bærekraftige måte. Men å ta prinsipielt avstand fra disse innsatsfaktorene er ekstremt, ufaglig og kontraproduktivt. I en tid med økende desinformasjon og der nok mat av høy kvalitet er viktigere enn noensinne, er det også farlig.

Neste artikkel

Mer enn dobbelt så mange storkvotebruk siden '14