Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har faglagene blitt stortingsflertallets beste forsvarer?

Er det grasrota som setter premissene, spør Svein Arild Aae

Svein Arild Aae
. Foto: Liv Jorunn D. Sagmo
Svein Arild Aae . Foto: Liv Jorunn D. Sagmo

Etter årets forhandlinger, og uttalelsene forhandlingslederne og toppene i samvirket har kommet med hvor bra avtalen ble, hvor forutsigbar og hvordan den sikrer norsk matproduksjon, har jeg begynt å lure på om man i stedet for å kjøre opp foran Stortinget, skulle ha kjørt traktor-tog opp foran hovedkontorene til egne organisasjoner i samme by!

«Vi» avlyste inntektsmålet i år, og man viser til forhandlingene i 2021, som jo ikke gir virkning før i 2022. Det man har prestert i bakkant er null i inntektsvekst siden 2015. Det blir sju år med feilslått lobbyvirksomhet, kamuflert som forhandlinger, hvor det blå stortingsflertallet sin landbrukspolitikk legitimeres og forsvares med inngåtte avtaler.

Tillitsvalgte og lojale ansatte oppfordrer til engasjement i faglagene og i samvirkeorganisasjonene våre. Det er der grasrota setter premissene og forankrer hva ledelsen går for heter det. Flott!

Noen kontrollspørsmål: Hvor mange melkebønder med båsfjøs reiste seg opp og tok til orde for å fase ut seg selv på det tidspunktet det var over 70 prosent båsfjøs, og Bondelaget og Tine gikk for å fase ut alle båsfjøs i stedet for å fase dem ut ved nybygg?

Hvor mange innspill har det kommet fra lokallag og produsentlag hvor de har manet til beskjedenhet? Hvor mange har reist seg opp på møter i Tine og brent for at volumøkning er viktigere enn økt produsentpris slik om styrelederen i Tine gjorde?

Tine fikk gjennomslag for utkjøpsordningen. Hvor mange har reist seg opp på møter i sitt produsentlaget og tatt til orde for at det er for mange melkeprodusenter i bygda?

I mellomtiden har et lite virus ført til et stort behov for melk, forbrukerne kjøper norsk og et ferdigstilt meieri i Irland står ubrukt og belaster melkeprisen. Kanskje ikke annet å vente enn at det er landbruksministeren og ikke landbrukets ledere som gleder seg over at flere har trukket seg fra utkjøpsordningen, siden de samme lederne gikk til staten og krevde færre melkebønder i Bygde-Norge.

Annonse

Grasrota setter premissene? Hvis trykket oppover fra grasrota, i tillegg til trykket om å fase ut seg selv og mane til beskjedenhet, inneholdt oppfordring om å avvente inntektsøkning til JF i 2021, da bøyer jeg meg i støvet for alle de kollegaene som har presset fram at de ønsker å fortsette matproduksjon på dugnad. For jeg kjenner ingen!

For meg virker det som forhandlingsinstituttet er rigget for å holde bonde-inntektene nede og faglagene i gang, hvor fellesskapets beste er at få blir færre med gjengroing som en akseptert bivirkning. I stedet for å forsvare sine egne, lanserer egne organisasjoner i tillegg krav som har store konsekvenser for den enkelte og utfordrer et desentraliser landbruk, før både staten og urbane stemmer kommer på det selv. Ingen grasrotaksjoner som har oppstått i frustrasjon over inntektsnivå har blitt støttet av Bondelaget, inklusive Hitra-aksjonen. Der gikk politikerne foran, men hvor de i ettertid har prøvd å gjøre den til sin. Slike opprør har blitt sett på som illojalt og forstyrrende.

Hvorfor? Det er fordi grasrotaksjoner i frustrasjon har krevd etter behov. Faglagene krever ikke etter behov, om det er ramme eller retning, men tilpasser kravet etter «handlingsrommet» i stortingsflertallet som det heter, hvor faglagene først har tilpasset seg hverandre i et felles krav. Da kan ikke rekken av inngått avtaler bli noe annet enn legitimering av politikken til det til enhver tid sittende stortingsflertall, og faglagene blir stortingsflertallet sin lojale forsvarer. Inntektsnivå og retning blir deretter. Avtalen gir forutsigbarhet, sikrer norsk matproduksjon er gjentakende retorikk. Vi er mest «ansvarsfull» «sier» Bondelaget, siden vi tar «ansvar» flest ganger overfor stortingsflertallet. Politikerne kan lene seg tilbake. Bøndenes ledere tar jobben med å mane til fortsatt dugnad. Også i år!

Enhver framforhandlet avtale forutsetter at et visst antall bønder avvikler for at inntektsøkning skal slå til. Slutter færre enn antatt, slår ikke inntektsøkningen til. Når blir antall aktive bønder en selvstendig verdi og et selvstendig mål for faglagene? Når blir få nok?

Satt på spissen bryr ingen seg med snittbruket som driver konvensjonelt. De skal omstilles. For Bondelaget er de for små, de har ikke tatt i bruk det siste i teknologi, verken inne eller ute og er ikke framoverlent nok hvis de ønsker å bygge ny driftsbygning på det jordgrunnlaget de har. For Småbrukarlaget driver de for konvensjonelt, de bruker for mye kraftfôr og de selger ikke sine produkter direkte til forbruker. I sum og hver for seg, fører denne ideologi-polariseringen til mindre landbruk over hele landet hver dag, men faglagene står paradoksalt nok ikke lengre fra hverandre at de blir enige om et felles krav. Hvert eneste år!

Hvordan skal man øke selvforsyning og beredskap, bedre rekrutteringen, drive klimavennlig og bærekraftig, ta i bruk ny teknologi, redusere bruken av importert kraftfôr, øke bruken av egen

produsert fôr, ta i bruk utmarksressurser og drive jorda på naturens premisser i lykkelig balanse med sin egen psyke i de stadig flere bygdene som ikke har en eneste aktiv bonde igjen?

Kanskje like greit at Stortinget overtar det ansvaret de har uten å kunne gjemme seg bak inngåtte avtaler, og at faglagene definerer seg som de lobbyistene de i praksis er. For hvordan skal forbrukere og politikere forstå behovet, når de aldri får det presentert?

Neste artikkel

Støttepotten tom – må selge kuene